Jeg er ingen ting alene...

Han giftet seg den våren jeg hadde blitt nybakt mamma. Den våren hvor alt var så intenst; livet,  følelsene, luktene, drømmene, håpet, nettene, dagene, gleden, frykten...Slik som livet blir når alt snus på hodet og man plutselig får ansvaret for et lite menneske.

Jeg husker forsidene av de kulørte magasinene der hvor jeg manøvrete barnevogna rundt om i Tigerstadens travle gater. Glatt hårsleik, dandy kledd, terningkast 6.... Jeg husker store ord som lysfontene, pilgrimsleia mot Nidaros, markante, slepende setninger med S'er uttalt på en slik måte jeg aldri hadde hørt dem før. Jeg husker annerledesheten. Og mens årene gikk,  mens barna mine vokste seg til, og mens min egen historie levde sitt eget liv, ja så ser jeg nå at han var og er en fyr jeg hadde fått sansen for.

1.juledag ble annerledes i år. Tidligere den dagen hadde jeg reflektert over at jeg er takknemelig, på tross av, og ikke nødvendigvis bare på grunn av. For 2019 ble det året hvor jeg offisielt ble skilt. Jeg hadde blitt en av den halvparten som skiller seg, mens jeg i mange år før var av den halvparten som ikke skilte seg, men som kanskje burde ha gjort det.
For verdens letteste ting er å gå inn i et forhold, og plutselig så bare er man der, år ut og år inn, i opp- og nedturer. Noe av det vanskeligste er å gå ut av et forhold. Jeg tar iallefall ikke lett på sånt. Og i årenes løp hadde forholdet økt i størrelse og innhold, fra å bare å være den gode armkroken hvis smil i sin tid genererte små søte sommerfugler i mellomgulvet, til å romme barn, venner, familie og svigerforeldre. Og slikt noe går man ikke brått bort i fra, bare fordi man har sluttet å spille hverandre gode.

Men i det man erkjenner at man har sluttet å spille hverandre gode, og at utviklingen ikke evnes å bli snudd, ja da har ikke Familien AS livets rett lengre, og for vår del valgte vi da en langsiktig styrt avvikling av la nostra Familia.... En prosess som tok flere år, og det fordi vi hadde så mange hensyn å ta og momenter i livet vårt som var viktigere enn oss to. Men sorgen over å være alene i det som for omverdenen virket som en tosomhet var på ingen måte lett å bære.

Det å bli skilt har for meg personlig vært mitt største nederlag, men også min viktigste og klokeste avgjørelse.

Da valget ble tatt og vi hadde satt punktum for oss to som par, ja, da gikk jeg i hi. Jeg snakket med svært få om hva jeg sto i, og unngikk verden rundt meg. Jeg klarte ikke å forholde meg til det, og jeg dyttet alle som tidligere hadde stått meg nær stille bort. For jeg ville ikke bli minnet på valget vi hadde tatt.
Første kveld alene uten barna i huset som jeg nettopp hadde kjøpt og flyttet inn i, var kvalmende. Stillheten i huset var overdøvende, og sorgen over at jeg hadde kommet i en situasjon der hvor jeg mistet tid med mine barn skar meg i mellomgulvet som sylskarpe kniver. Vissheten om at de tuslet rundt i sitt barndomshjem, at livet den kvelden gikk videre , men uten meg tilstede, knuste meg. Jeg ringte min x-mann. Jeg gråt, og lurte på om vi bare skulle prøve på nytt igjen. Han var roligheten selv og sa at nei, Ida, vi har gjort et valg nå... Jeg la fra meg mobilen på bordet, gikk bort til sofaen og bestemte meg for å gå inn i "the ugly cry". Akkurat i det jeg begynte å småhulke ringte det på døra. Og utenfor sto min bestevenninne, hun jeg hadde møtt i voksen alder i porten på vei inn for å levere poden i barnehagen.
Hun smilte, og av blikket hennes forsto jeg at hun visste hvordan jeg hadde det. Hun kom inn og  sorgtunge tårer gikk over til lattermild galgenhumor.
Så jeg slapp unna "the ugly cry" den kvelden. Men i løpet av den første uken alene i eget hus fant jeg lindring i å drikke to glass med rødvin før jeg sovnet; søvnen favnet meg tyngre, og sorgen letnet. Etter en uke som resulterte i fire tomme vinflasker på kjøkkenbenken forsto jeg hva som lå i fenomenet "vin og slukke sine sorger", hvorpå jeg gikk tilbake til gamle vaner med cola zero daglig, og vin en gang i halvåret. Men jeg klarte fortsatt ikke møte blikket til folk. For jeg var tynget med en sorg som ingen kondolanse fikk, for jeg hang i løse luften uten sikkerhetsnett og fordi jeg følte at jeg hadde sviktet alt og alle.

For jeg er ingen ting alene.

Første juledag slo nyheten om at han hadde tatt sitt eget liv ned som en bombe. Jeg skvatt skikkelig til, og julens melankoli forsterket det hele. Og var det kanskje det den hadde gjort med han også, bare så mye mer enn hos alle oss andre? For noen er av og til livet ikke til å holde ut.
Hvorfor jeg skvatt skikkelig til? For jeg så den ikke komme, fordi han hadde levd sitt liv parallet med mitt liv, og fordi erkjennelsen om at det er så mye mer i et menneske enn det man ser og tror, ble tydeliggjort mer enn noen gang.

Mitt liv har alltid vært til å holde ut fordi jeg er hellig overbevist om at alt kommer til å ordne seg, noe som det til stadighet har vist seg å gjøre, og da ikke på grunn av, men på tross av.

I dag er jeg lykkelig skilt, jeg har "verdens beste xmann" og mine barn har verdens beste pappa. Vi har gått videre, nye tradisjoner har gjort sitt inntog og illusjonen om det som en gang var, er borte. Men det viktigste er at barna våre har det bra og at de har blitt vant til våre nye liv, hver for oss.  Og sist men ikke minst at de ser at de har en mamma og en pappa som spiller hverandre gode som skilte, hver for seg, og noen ganger sammen.

Punktum har blitt satt, dører åpnes, andre lukkes, livet går videre og jeg evner å møte andres blikk igjen....

Men av og til slår Ari Behs ord innover meg som en bråttsjø, for jeg er ingen ting alene...



Blogget og publisert med godkjenning fra min kjære X.

Ida