By og land, hand i hand…. Eller by og land, i brann på grunn av vann?

Disse skribleriene er ført i penn av undertegnede i et forsøk på å slukke glør som ulmer, og som ingen av partene er tjent med om de skulle blusse opp.

Et juridisk skjønn innbefatter å vurdere noe, og som rommer hensyn og rammer, samt at et skjønn sier noe om hvordan skjønnet skal utøves.

Jeg har hele livet trodd at Straumsnes, ytre del av Tingvoll kommune, hadde vært så gavmilde at de hadde gitt bort vannressursene i Storvatnet til Kristiansund kommune, og da i en lukrativ avtale for mottageren. En avtale som har vært urettferdig for grunneiere og lokalbefolkningen. Men det foreligger ingen avtale, ikke annet enn Storvatnskjønnet. Et skjønn utarbeidet i det herrens år 1975 tuftet på lov om vassdragene fra 1940, en lov som for undertegnede ser ut for å ha blitt opphevet i 2000, for så å kanskje nå komme innunder Forskrift om vannforsyning og drikkevann, datert 01.01.2017. Nå er jeg på ingen måte kjent i det juridiske landskapet og sikkert på gyngende grunn, men hensikten min her som lekmann er å gjøre et poenget ut av at vi nå skriver år 2020, og at tiden kanskje er inne for å utarbeide et skjønn ut ifra nye hensyn, samt for å ivareta alle impliserte parter.

En rutinert og dyktig lokalpolitiker uttalte i sin tid at Tingvoll kommunes ytrefilet er Straumsnes. Og hvor plasseringen av indrefileten ble stående usagt, dog det liksom ble gitt litt inntrykk av å skulle være innlysende hvor den var plassert. Undertegnede mener tiden er inne for å korrigere denne noe usagte plasseringen av indrefileten, da det nå er på sin plass at denne nå får den behandling og oppmerksomhet som den fortjener.  Bog, bryst, entrecôte og Tingvollost kan vi derimot mest sannsynlig alle enes om hvor ligger plassert, sånn ca.

Indrefileten ble meg vist alt som barn. Og det ligger litt i navnet, at den ligger innimellom alt; mellom låret, skinka, mørbrad, slagsiden, forbi et stort vann, opp en lang grusvei, forbi en gammel seter, gjennom ei myr, så rundt en sving, og da jeg var ung langs med en lang, smal sti ved et vann. Og hvor man i enden av vannet kunne skimte dalen åpenbare seg i all sin prakt.

Det var dit alle skulle avlegge en visitas når de langveisfra kom, om det de så kom flybårne fra over Atlanteren eller med automobil fra Tigerstaden eller Baillsund.

Stien var velbrukt etter å ha blitt benyttet av folk og fe i århundrer. Den snodde seg langsomt ved siden av vannet, og hvor seige røtter og sila sand fascinerte et barnesinn. Et punkt på stien, midt ved vannet, rett ved der nå Ingrids plass og Bjørnebo er, innbød turen til skrekkblandet fryd. For der buktet stien seg helt ut på kanten, opp et lite stup, og hvor det i et lite barnesinn sto mellom å falle rett ned i den store, lille innsjøen for så å dø, eller å klamre seg til livet og den smale sti. Nærmere følelsen av hvordan det er å være deltager på 71 grader nord kommer jeg neppe aldri igjen, iallfall når jeg etter to forsøk i sin tid måtte gi opp Innerdalstårnet.

Apropos Innerdalen; denne noe usagte indrefileten i ytre del av Tingvoll kommune er på linje med Norges vakreste dal, Innerdalen, bare i litt mindre målestokk, og den lyder  navnet Herredsdalen.

Tilgang på vann har alltid vært en utfordring i Kristiansund. Brann- og veiinspektør Peder Rosentræder planla og oppførte en dam like ovenfor Roligheten. For dere mindre lokalkjente så tenker jeg at stedsnavnet Vanndammene får det til å ringe en bjelle. Men Rosentræder fikk ikke helt orden på vannforsyningene, så det var Brinchamann som litt senere fikk nogen lunde dreis på byens vannforsyninger med tre store dammer: Det er nå kjent som det populære turområde Kringsjå. Men jeg har tatt meg i å tenke på mine turer rundt i området at tilgangen på vann, ja at det må være Kristiansund kommunes akilleshæl.

Nå i 2020 er stien på vei inn til Herredsdalen erstattet med traktorvei helt inn til seterstølen inne i dalen, og hvor grunneierne og gårdeierne har sine seterhus og låver. De har i århundrer gjennom slekters gang, tatt vel vare på arven, naturen og kulturlandskapet. Straumsnesingene er et nøysomt folkeslag hvor kortreiste ressurser som dyrehold, skog, mark og sjø alltid har blitt forvaltet klokt, som tatt ut at Knut Hamsuns ”Markens grøde”.

Straumsnesingene er også lavmælte, lune, humoristiske og rause.  Selv om jeg nå er stolt innbygger av Kristiansund kommune, hadde jeg det privilegium å få vokse opp på et småbruk i Tingvoll kommunes ytrefilet.  Om sommeren ble dyrene kjørt til beite, og hvor de hadde lykkelige måneder oppe på fjellet og nede i dalen. Og tradisjonen tro var det sauesanking om høsten hvor vi møtte opp mannsterke på Vatn for så sanke dyrene inn. Jeg prøvde selv en gang som ungjente alene å føre en flokk med sauer fra Herredsdalen ned det lange stykket til Midtstua på Vatn.  Men etter et heller ublidt møte med noen byfolk som koste seg på tur på landet, sto jeg igjen med usle tre sauer. De 12 andre løp til skogs som forrykte høns etter møtet med byfolket.  Men jeg forbannet meg på at jeg skulle få de tre resterende sauene ned, og dermed løp jeg for første og siste gang i mitt liv slik som jeg aldri hadde løpt før. 

Jeg fikk sauene trygt ned til Midtstua, og mens husfrua Marie forkynte på trappa at kjøttsuppa var ferdig kastet jeg opp bak en busk, knallrød og sprengt av ren utmattelse. Er nok en av grunnene til at jeg senere gjorde byfrue av meg…

Så tilbake til januar 1975. Tilgangen på vann var prekær i Kristiansund, og trauste og stillferdige straumsnesinger finner brev i postkassene sine poststemplet Tigerstaden. Et brev forfattet i en tid med skrivemaskin,  kulehode og rettetast. Brevet inneholdt ord som Høyesterettsdommer, Nordmøre herredsrett, ekspropriasjon, saksøkte, innstevning, berørte eiendommer, betydelige ulemper for jordbruket, sperres for trafikk, forbudt med motorisert båtbruk, forbud mot div dyrehold, forbud mot nybygg, forbud mot bading, forbud mot ditt og forbud mot datt….

Under hele min barndom har jeg vært vitne til begrensingene på områdene rundt drikkevannet, og dette er et stort område. Jeg har gjort meg litt kriminell med å stikke tåa ut i Herredalsvatnet, med å ha spist matpakka min nede i stranda ved vannet, og nå drømmer jeg om en natt i hengehøye mens jeg bivåner at sola går ned i vest, selv om skjønnet har forbud mot å slå leir… Jeg har vært vitne til at grunneierne etter beste evne har tatt hensyn i bruken av området, og jeg har registret hvor flinke de har vært, på tross av tungrodde begrensninger.

Herredsdalen er også et populært turmål. Når mattilsynet er opptatt av forurensning kan man ikke unngå å reflektere over alle som benytter seg av området til både mosjon, tur og rekreasjon. Grunneierne har aldri gitt uttrykk for å sette seg i mot dette, heller motsatt, men det er en kjensgjerning at ”turistene” benytter seg av private bord, benker,  grill, utedo og med dertil søppel. Grunneierne oppleves som rause, og hvor de utbedrer bomveien som turister fra hele landet finner fram til. En av de flotteste turene er faktisk blitt sagt å være opp til Skarven, og ned til Herredsdalen. Men i all denne rausheten er det fullt forståelig at grunneierne kjenner på en urettferdig behandling.

Det er slutt på at det dumper brev ned i postkassene, men i desember 2019 fikk to av grunneierne elektronisk post fra Kristiansund kommune. I utgangspunktet skulle skrivet undras offentligheten, men etter at lokalavisen skrev om saken er brevet nå tilgjengelig for allmuen. Grunneierne det her er snakk om eide et fjøs som brant ned etter at en skoleklasse lånte det i forbindelse med en skitur med overnatting. Det gamle fjøset hadde en utedo hvor etterlatenskapen gikk i grunnen. Fjøset var også stort, over to etasjer der hvor første etasje var i laft med låvebro, så når Kristiansund kommune omtaler det tidligere bygget som en enkel høyløe , faller det på sin egen urimelighet. Grunneierne, som driver med sau, har i alle de år tatt området i bruk, og hvor de bokstavelig talt har gjetet sine dyr, slik som seg hør og bør, og mer enn hva som vanlig ellers er.  Ofte kan man møte dem på sin ferd der de går over fjellet, ned skaret og til dalen for å påse at dyrene har det bra.  De passer også på vilt som har forvillet seg ut på tynn is slik at de ikke går igjennom og forurenser byens drikkevann. Og de kom ilende da undertegnede dro med seg byfolk på tur, og hvor vi fant en skadet sau og som turfølgets ortoped konstaterte at viss liv ikke sto til å redde grunnet et alvorlig nakketraume.

At grunneierne søkte om, og bygget en gjeterbu på tomta til det nedbrente fjøset, er for undertegne mer logisk, enn ulogisk. At det omtales som en gjeterbu er også logisk. At gjeterbua holder standard år 2020 kan ikke anses som annet enn et miljømessig klokt valg med tanke på nettopp det å ikke generere til forurensing. Og forståelig nok bygges dette på en slik måte at bygget kan benyttes til sitt bruk, og da av gjetere anno 2020 med dertil behov komfort. Og selvfølgelig da ikke som et trekkfullt gammelt fjøs som kan minne om stallen i Betlehem år 0.

Som et apropos er det et faktum at herredsdalsvatnet er drikkevannet for grunneierne når de er inne i dalen, og hvor det da også er av stor interesse for grunneierne at vannet her ikke forurenses.

Brevet fra Kristiansund kommune kom grunneierne elektronisk i hende i desember 2019. Selv om Kristiansund er i sin fulle rett på et juridisk grunnlag å utøve skjønnet slik de gjør her, velger jeg å reagere på ordlyden i brevet på lik linje som grunneierne og lokalbefolkningen. Det reageres på påstanden om at dette er et helårs bolighus, funkisstil,  samt setninger som at ordet gjeterbu har kommet til i søknadsprosessen og det kan etter denne sides syn virke som om det er fabrikkert for å legitimere opphold for mennesker i større grad enn det sommerfjøs eller høyløe vil gjøre. Videre reageres det kraftig på påstand om at ”grunneier har bevisst omgått reglene”. Dette er svært uheldige, påståelige og nedsettende formuleringer om en part som er et offer for en saksbehandlingsfeil gjort av Tingvoll kommune og fylket. Hva man her måtte tro og mene om grunneiers tolkninger og vurderinger blir ren synsing. Videre står det skrevet at bygget vurderes å bli krevd revet,  samt at dersom kravene ikke imøtekommes vil det bli foretatt rettslige skritt i saken. Når saken nå har blitt offentlig tilgjengelig på kommunes postliste, samt i media og hvor folk da har blitt gjort kjent med brevets innhold og ordlyd, så er det nettopp denne uheldige retorikken som har satt sinnet i kok hos lokalbefolkningen, og som er som en bekreftelse på det de i årtider har opplevd som svært urettferdig, og som til tider oppleves som et overformynderi.

Undertegnede ønsker å påpeke at i 2017 fikk en annen grunneier lov til å utvide og oppgradere sin hytte inne i dalen. Her glemte ikke Tingvoll kommune å oversende papirene til Kristiansund kommune for en uttalelse. Tiltaket her ble godtatt av Kristiansund kommune.

Det samme gjelder for ”nye/gamle” hytter plassert 5-10 m fra selve drikkevannskilden, Storvatnet. Sistnevnte eksempel er et paradoks opp mot gjeterbua som er lokalisert 80, 35 m fra Herredalsvannet, og som her ikke er selve drikkevannskilden.

Det virker på undertegne som at skjønnet til tider utøves konsekvent ukonsekvent, og at retorikken og ordlyden fra Kristiansund kommune ift gjeterbua er en ”maktdemonstrasjon” for å statuere eksempel. Og her vil da eksemplene på de konsekvente ukonsekvente utøvelsene av skjønnet fyre oppunder følelsen av urettferdig behandling,

Gjeterbua har samme areal som det nedbrente fjøset, det er bygget i samme stil som fjøset som ligger bak, og betegnelsen funkis er irrelevant for vannkvaliteten til drikkevannet, og utforming av bygget er mer av interesse, funkis eller ei, for Tingvoll kommune, enn hva det er for Kristiansund kommune. Fokuset her bør være på en grunneier som tar vare på eiendommen sin, bygger en gjeterbu for framtiden, tar hensyn til miljøet samt bidrar til at Herredsdalen lever videre inn i 2020. Videre må man ha i bakhodet at Herredsdalsvannet er stort, og elva som renner ned fra vannet fordeler seg i mange små bekker slik at avsig vil fordele seg lenge før det kommer ned til selve drikkevannet. Fokuset må også være på at Storvatnskjønnet i utgangspunktet har et grunnlag i en annen tid, og at vi forhåpentligvis forvalter våre ressurser på en bedre måte nå i 2020,  med dertil kunnskap, miljøvennlig teknologi og rensemuligheter. Det å utarbeide et nytt skjønn for nåtiden, og for framtid, er så absolutt på sin plass.

Kristiansund kommune kan kanskje nå argumentere med at nåværende grunneieres forfedre i sin tid solgte rettighetene mot en engangsutbetaling, og at de den gangen burde ha hyret inn en advokat for å sikre en god avtale for framtiden.

I etterpåklokskapens ånd er dette sikkert et berettiget argument, men for Hamsuns skikkelser  i ”Markens grøde” i møte med det juridiske landskapet vil jeg tro at opplevelsen av å stå sjakk matt allerede ga seg til kjenne i det de tok ordet ekspropriasjon innover seg. Det er også nærliggende å tro at forfedrene konkluderte med at utgiftene til advokathjelp ville gjøre et kraftig innhugg i engangskompenasjonen…Ikke vet jeg, for nå synser jeg. Men eventuelle påstander om at de solgte seg for en engangssum tenker jeg at vi lar være å komme med. For i realitet var de sjakk matt.

Hvor vil jeg med skribleriene mine? Jeg brenner for et vitalt Nordmøre, og hvor Kristiansund kommune er et naturlig regionssenter.  Jeg brenner også for dyrehold, kulturlandskap, heimbygda mi, samt at jeg innser at vi sakker akterut om vi ikke samarbeider. Kommuneadvokatens brev bidrar til at lokalbefolkningens motstand til sammenslåing med Kristiansund forsterker seg, samt at de på nytt føler seg urettferdig behandlet etter en inngripende eksproprieringssak fra 1974.

Ingen av partene er tjent med dette, og jeg har et håp om at Kristiansund kommune trykker på pauseknappen, roer ordlyden og truslene, for så å kanskje vurdere et nytt skjønn til å gjelde forholdene i år 2020. Viser til dette mulighetsrommet og hvor for eksempel Trondheim kommune har utarbeidet et nytt skjønn ift drikkevannskilden Jonsvannet og dets grunneiere.

Jeg kaster ballen herved over til de politiske partiene slik at de kommer på banen for å benytte seg av muligheten til å oppmuntre til å utarbeide et nytt skjønn, anno år 2020.

I levekårsundersøkelsen som nettopp ble gjort kunne vi i Kristiansund kommune skryte av å skåre høyt på nettopp vannkvalitet. I rest my case.

Avslutningsvis vil jeg si at alle skal innordne seg etter lover og regler, men at det her har blitt gjort en feil som går utover en uskyldig part. Skjønnet gir rom for fortolkninger og vurderinger, noe som vi helt klart ser gjelder i denne saken, samt for andre saker som kommer innunder Storvatnskjønnet.

Vi i Kristiansund kommune er på en måte her gjester i Tingvoll kommune, og vi bør da være ydmyke med tanke på den ressursen våre naboer så raust deler med oss.

Om jeg er inhabil i saken? Nei, ikke annet enn at jeg ønsker meg vann i springen fra Straumsnes, at jeg ikke ønsker at straumsnesingene skal bruke ord som urettferdighet opp mot sin nabo i Kristiansund, samt at jeg sist, men ikke minst ønsker by og land, hand i hand.

Som en straumsnesing så vittig sa det; Ja, ja…om det blir kommunesammenslåing går jeg for Aukra! Eller Monaco…..

Jeg? Jeg håper på Kristiansund, Averøy, Tingvoll og Gjemnes, jeg….

Mvh

Ida Drøpping Myren

Engasjert innbygger i Kristiansund, dog en gang straumsnesing, alltid straumsnesing.