For det handler om å leve...For det handler om å elske...For det handler om å synge.... For det...

Jeg skulle bare innom en tur for å sjekke om alt var i orden. Bossdunken var satt fram som om den nettopp hadde blitt tømt, og bilen sto foran huset som om mamma nettopp hadde parkert den der etter en tur på butikken.

Jeg kjørte ned bakken og parkerte min egen bil foran barndomshjemmet mitt. I det jeg gikk ut av bilen la jeg nok en gang merke til den overdøvende stillheten som alltid rår der. I det fjerne kunne jeg høre fjorden dundre innover, slik den alltid har gjort.

Jeg hutret mens jeg fant fram nøkkelen for å låse meg inn. I det jeg åpnet opp ytterdøra kunne jeg kjenne den kjente lukten av barndom. Den søte duften av mamma iblandet den sterke lukten av tobakk, Petterøes 3. For pappa hadde begynt å røyke innomhus da vi barna flyttet ut, og eimen av sigarettrøyk hadde i årenes løp festet seg i vegger og tak.

Dagen jeg akkurat hadde lagt bak meg hadde vært uvirkelig. Jeg hadde på ingen måte klart å ta innover meg det som utspant seg i den store verden utenfor, og nå her hjemme i lille Norge. Det var som om jeg sto på sidelinjen og så inn i en glassboble. Og inne i glassboblen krydde det av millioner bittesmå maur som desperate prøvde å sikre sin tue og dronning fra noe som truet dem alle utenfra. De hadde alle hver sin oppgave som de etter beste evene prøvde å utføre, men jeg så at panikk og uro preget arbeidet som ble utført.

Jeg gikk inn. Inne i gangen hørte jeg alle husets veggur slå i utakt, som for å si i fra at tiden, den går. Jeg gløttet inn på kjøkkenet. Der hadde tiden stått stille. Blomsterbukketten jeg hadde gitt mamma helgen før hun dro sto fortsatt på kjøkkenbordet. Den hadde tørket inn, og tørre blader hadde falt ned på bordplaten. Hun hadde ikke fått seg til å kaste dem, selv om hun visste at hun skulle dra bort.

Huset var småkaldt. Jeg gikk inn i stua. Og der så jeg kaffekoppen til pappa stå på stuebordet. Den hadde fortsatt litt kaffe i. Og ved siden av koppen sto askebegeret med et par sigarettstumper i. Men det som fanget blikket mitt var den halvrøykte rullingsen som så ut som om den nettopp hadde blitt stumpet. Som om Pappa akkurat hadde gått ut av rommet.

Det var da alvoret slo innover meg. Mamma og Pappa var så altfor langt borte, og det mens glassboblen min, den jeg trodde at  jeg sto utenfor og bare så inn i, ja at den holdt på å gå inn i krisemodus. Og jeg hadde ikke kontroll over flokken min. Det var i det øyeblikket at jeg forsto at jeg ikke sto utenfor, men at jeg befant meg midt inne i kaoset. At verden slik jeg kjente den aldri ville bli  den samme. Og at vi nå alle er med på å bevege oss fra tiden før pandemien, til tiden under pandemien, og forhåpentligvis til tiden etter pandemien.

Savnet og frykten slo innover meg som et kaldt gufs i fra fjorden. På vei ut av stua gikk jeg forbi rullatoren og noen sammenlagte klær. Ting de hadde valgt bort og ikke hadde tatt med seg til Spania.

Spania virket med ett så fjernet. På vei ut til gangen ringte jeg mamma. Jeg sa at de måtte komme hjem. Jeg låste igjen døra til barndomshjemmet mitt mens jeg fåfengt kjempet mot gråten. Jeg befant der hvor alt en gang hadde vært trygt og kjært. Nå var huset tomt og forlatt mens verden utenfor kjentes alt annet enn trygg ut.

Det er som om moder jord vil gi oss en påminnelse om hva som viktig er... For når noe truer vår eksistens ser vi med ett hva som er viktig. Alt blir lissom så klart: Hva man egentlig ønsker, hva som betyr noe og hva man ønsker å få utrette den lille tiden vi har fått tildelt inne i vår sterke, men også så skjøre glassboble.

For min del handler det om å leve, det handler om å gi,
det handler om å elske, det handler om å se...
Det handler om å synge så høyt som jeg vil...
Det handler om å gynge til jeg får til det jeg vil...

Mamma og Pappa har fått booket om sine billetter førstkommende onsdag. Om fire dager. Det kjennes ut som om det er en hel evighet til onsdag,,,

For hvordan ser verden ut om fire dager?

Vess rett er rett og feil er feil, er det siste ordet sagt

Og så bli trist for tristhets skyld, kan bli en gråtkvalt kamp om makt
Men ka hjælpe det med tåra då når auan berre ser'
At rett er rett og feil er feil, då kan æ ikkje sei nå' meir

Førr æ snakke om å leve, æ snakke om å gje
Æ snakke om å elske, æ snakke om å se
Æ snakke om å sønge så høgt som æ vil
Æ snakke om å gjønge te æ får te det æ vil

Vess svart e svart og kvitt e kvitt, då e du blind førr alt
Då ser du ikkje lys nå' meir, i varmen bli det kaldt
Du bli ein sjakkmønstrat konstruksjon med pepitarutat sjæl
Vess kvitt før dæ e berre kvitt, har du slådd live' ditt i hjæl

Førr det handle om å leve, det handle om å gje
Det handle om å elske, det handle om å se
Det handle om å sønge så høgt som du vil
Det handle om å gjønge te du får te det du vil

Vess Gud e Gud, og du e Gud e du enno nøydd å be
Så ber du mæ med tomme ord, du spør, men æ kan se
At du stille opp i ein sjakk-armé, men du strides innenfra
Mot svart og kvitt, og rett og feil, før det trur du at man ska
Men det e nå' ainna å leve, det e nå' ainna å gje
Det e nå' ainna å elske, det e nå' ainna å se
Det e nå' ainna å sønge så høgt som man vil
Det e nå' ainna å gjønge te man får te de man vil