Idas skriblerier og grublerier...
EN BLOGG MED ET SKJEVT BLIKK PÅ LIVET...
torsdag 28. januar 2021
#ALDRIGLEM
lørdag 12. desember 2020
Der hvor roser aldri dør...
" Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver der ikke kan det, er selv i innbilning, når han mener å kunne hjelpe andre."
Jeg gikk inn i hagen i går, for første gang på over ett år. Med skrekkblandet fryd kikket jeg meg rundt på jakt etter noen lerkegreiner som jeg kunne pynte opp med hjemme. Min datter på 7 år var også med. Hun løp inn i sansehagen mens hun ivrig mintes besøkene hun hadde hatt sammen med barnehagen der. Hagen hadde forfalt, for det skal ikke mer enn en sesong til uten omsorg fra kjærlige hender før man visner. Det være seg hager som mennesker. Siste gang jeg var der tuslet jeg rundt mens jeg dekket på hagebordet sammen med min dyktige kollega Marit. Og så hentet vi ut beboerne hvorpå vi hygget oss sammen mens humla suste, hagen blomstret og minnene fra levde liv var teamet over kaffekoppene.
På vei ut av hagen i går oppdaget jeg at rosebusken trassig sto i full blomst. Og det midt i desember! Det var som om alle de eldre, kloke og vakrene rosene jeg hadde blitt kjent med i Roligheten hvisket stille til meg at vi ikke må glemme det som en gang hadde vært Kristiansund kommunes beste tilbud til de som hadde begynt å glemme...
Jeg er som sagt utdannet vernepleier. Etter to spennende og faglig inspirerende år ved høyskolen i Molde var tiden kommet for å ta fatt på bacheloroppgaven min. Et av rådene fra de lærde var å ikke skrive om noe som var for personlig, for det kunne lett farge oppgaven ..Men "kjerringa mot strømmen" som jeg alltid har vært samt er, så ignorerte jeg rådet, for så at jeg bevisst valgte å skrive om et tema som sto mitt hjerte nært; Demensomsorgen.
Etter noen runder fram og tilbake ble oppgavens ordlyd som følger:
Demens og livskvalitet
- Problemstillingen tar sikte på å undersøke hvordan helsepersonell kan legge til rette for økt livskvalitet for mennesker med demens bosatt på institusjon.
Parallelt med at jeg bestemte meg for hva jeg skulle skrive om, valgte jeg å ta min fordypningspraksis ved Roligheten bofellesskap, underlagt hjemmetjenesten i Kristiansund kommune. Brukergruppen som fikk tildelt plass ved bofellesskapet måtte i større eller mindre grad ha behov for hjelp grunnet kognetiv svikt. Det vil si demens av en slik grad at det ble vanskelig å bo hjemme, men at man var for frisk til å få sykehjemsplass. Valget av praksisplass ble tatt på grunnlag av bofellesskapets rykte blant studentene ved høyskolen. For det var der vi måtte praktisere om vi skulle lære oss godt miljøarbeid, samhandle med faglig dyktige ansatte samt få erfare hva strukturert og målrettet arbeide kunne utgjøre for den enkelte beboer, det være seg livskvalitet, mestring, fysikk, ernæring, psyke med mer.
Livskvalitet skulle vise seg å være et begrep som vanskelig lot seg definere i bacheloroppgaven min, da livskvalitet er noe som oppleves subjektivt. Men i et forsøk på å definere det vises det til psykisk velvære samt opplevelsen av å ha det godt. Dere forstår hvor jeg vil, for alle ønsker vi å oppleve gode dager, selv når husken og minnekortet ikke lengre virker slik som det skulle og burde.
Jeg fikk gode dager som student i Roligheten Bofelleskap. Opplevelsen ble faktsik så god at jeg valgte å søke stilling der som vernepleier seks måneder etter at jeg var ferdig utdannet. Og jeg fikk jobben. I denne perioden var jeg også folkevalgt med fast plass både i Bystyret og i hovedutvalg for Helse. For meg ble den vanskeligste delen med å være folkevalgt faktisk det å være kommunalt ansatt. Særlig når moteordene illojalitet og framsnakking kveler enhver debatt. Jeg har reflektert over at det ofte var litt for stille i fjøset, og at jeg i mitt stille sinn har tenkt mer enn en gang at her er man ikke kritsik nok som folkevalgt, samt at man som kommunalt ansatt og folkevalgt trør varsomt... kanskje på grunn av at rådmenn og kommunale sjefer som sitter i samme rom faktisk er ens sjefer... Mens jeg og mine andre kollegaer som var politisk engasjerte ble minnet på at vi måtte passe på, samt skille våre hatter, rullet og gikk saken til Torill Brunsvik. Hun var da en kommunalt ansatt som hadde blitt kalt inn på teppet av sin enhetsleder og rådmann fordi de vurderte henne til å være en illojal ansatt av den grunn at hun hadde informert sin klient om hvilke rettigheter vedkommende hadde, og på hvilke områder kommunen ikke hadde gjort jobben sin. Anklagene mot Brunsvik ble trukket, men signalene de sendte var klare; Først og fremst skal man være sin arbeidsgiver lojal, og det selv om man i sin profesjon blir drillet til å være en aktør på vegne av brukerne... Hele saken fikk meg til å kjenne på en ekkel bismak, mens jeg gikk fra rakrygget til lutrygget.
Litt etter litt forsto jeg at Rolighetens dager var talte, da det var her det var lettest å kutte når tjenesten måtte dra fram sparekniven. For i en liten setning i bystyrets saksdokumenter, innimellom 1500 sider, sto det at Roligheten skulle flyttes til nye Rokilde. Noe som i realiteten betydde at det fantastiske tilbudet ble lagt ned. For de kommunale enhetene hadde fått beskjed om å spare en gitt sum, og valget falt da blant annet på Roligheten. Som ansatt kunne jeg ikke si noe hverken til mine partikollegaer eller til pårørende. Jeg måtte skille mellom hvilke hatter jeg til enhver tid hadde på. Og vipps, så ble tilbudet i Roligheten bestemt omorgansiert, og det uten at noen fikk mulighet til å sette fokus på forslaget, ikke slik som det feks har og blir gjort ift Innlandet barneskole. For det var ingen som hadde interesse av å diskutere dette punktet i møtet der sparetiltakene ble satt på agendaen, ingen andre enn min partikollega Maritta Ohrstrand. Som lojal ansatt hadde jeg som sagt ikke diskutert dette politisk, men det å pekte på punktet om Roligheten i sakspapirene til en partikollega mens jeg satt ved siden av henne landet jeg på at det måtte være innafor. Ohrstrand stilte da spørsmål ved punktet, og fikk til svar at dette var en fin mulighet for bo-og habiltering til å få fine lokaler sentralt i byen. Ja, for de skulle ta over lokalene. Jeg? Jeg måtte passe på hatten min som ansatt, mens jeg innvedig gråt over hva jeg forsto kom til å skje.
For det som kom til å skje var at det ville bli slutt på å dekke på kaffebordet ute på terrassen. Det ville bli slutt på de solbrune beboerne som slappet av i en hagestol, mens skyggen fra en solhatt tok av for de skarpeste solstrålene. Det ville bli slutt på at katten Gunnar vandret rundt på huset som den lykkeligste evenukk, og som av personalet hyppig ble brukt til å starte dagen for beboerne med kos og klem. Det ville bli slutt på at duften av nystekte boller fylte fellesstua. Det ville bli slutt på picknickurven i sansehagen. Det ville bli slutt på at førskolebarna tok bussen fra Vassbakken barnehage på Frei for så at de besøkte de eldre i Roligheten. Det ville bli slutt på at barnhagebarna og beboerne hadde påskeeggjakt i sansehagen, slutt på at de hadde quiz sammen i annexet, og det ville bli slutt på at barna fremførte sanger de hadde øvd på. Det ville bli slutt på at personalet tok med seg beboerne på rulsetur opp til Vanndammene. Det ville bli slutt på at hår ble rullet og negler lakket. Det ville bli slutt på å kunne ta seg tid til den gode samtale...Det ville bli slutt på at ansatte og beboere sammen luket ugress og sanket epler i sansehagen. Det ville bli slutt på at rosene ble plukket med på vei inn etter endt luftetur. Det ville bli slutt på de gode samtalene rundt matbordet med tente lys, latter og smil. Det ville bli slutt på kveldsmat sammen med pårørende og beboere, sommerfestene i sansehagen og turer til Bud, Svevestien og Endreseth gård. Det ville bli slutt på å smøre opp snitter for så samles foran TV´n og Bit for bit. Det ville bli slutt på sangstunder og pianospill...Det ville bli slutt på en kommunal enhet uten de store rekrutteringsproblemene, røde tall og sykemeldinger.
Og slutt ble det!
Jeg valgte å ikke bli med til nye Rokilde da det var konseptet i Roligheten som var grunnlaget for at jeg søkte jobb som vernepleier i hjemmetjenesten og demensomsorgen , samt at jeg hadde en mistanke om hvordan den nye arbeidshverdagen ville utarte seg. Så jeg valgte å si opp stillingen min for så å søke meg over til en annen enhet. Videre måtte jeg avslutte mine verv som folkevalgt da de vanskelig lot seg kombindere med jobb i turnus og et liv med små barn.
Hvorfor jeg kommer med dette nå? Fordi vi trenger å vite hva sparetiltak kan generere. Er dette framsnakking? Ja, jeg framsnakker nå. Jeg framsnakker et tilbud som kommunen nettopp hadde, men som nå er borte.
Den 16.november sto jeg tidlig opp for å høre de dyktige ansatte ved det som nå er Rokilde, Hanne og Rigmor, varsle på Nrk radio om hva som har skjedd. Og det kom fram at de har det tøft.
Bente Nielsen som var pårørende ved Roligheten, og som nå er pårørende ved Rokilde har gått ut og gitt uttrykk for at hun er glad for at Hanne og Rigmor har tatt til orde for det som de opplever som ansatte i Kristiansund kommune. For Bente formidler at kvaliteten på tjenestene har gått ned, og at det er stor forskjell på tilbudet som var i Roligheten og nå dagens tilbud i nye Rokilde, og at dette går utover over beboerne. Videre peker hun på at det er systemet som svikter. " Det blir feil når man ikke rekker å spise eller gå på do når man er på jobb!" Bente Nielsen skriver i sitt facebookinnlegg at innlegget er en hyllest og støtte til personalet, og at tilbudene ikke bør bli dårligere når de flyttes inn i nye lokaler, men at det er det de nå har blitt!
Som lege avlegger man den hippokratiske ed. Men også andre profesjoner har sine former for eder, og hvor jeg som vernepleier forplikter jeg meg til å være en helse- og sosialfaglig aktør på vegne av brukeren. Om jeg skal fortsette å forvalte min profesjon, må jeg kunne sette lyskasteren på anliggende som man ikke alltid tør snakke høyt om, og det uten at man skal være redd for å være en illjoal ansatt. For det er ikke alltid slik at folkevalgte evner å lese 1500 sider med saksdokumenter og hvor de klarer å plukke ut en setning for så tenke seg til mulige konsekvenser av forslaget. Det trenger vi sterke pårørende og dedikerte ansatte til, og som er informerte samt som får lov til å belyse ting. Og vet du hva, en slik mentalitet hvor man lytter til ansatte, brukere og pårørende tror jeg fakstisk kommunen på sikt vil komme til å spare på. For jeg har de siste årene forstått hvordan man sparer seg til fant.
Min helt egen private konklusjon på temaet i bacheloroppgaven min er at det ikke er bare punktet om at det er de fyiologiske behov som skal dekkes når man er hjelpetrengende. Men også at behovene for trygghet, sosial tilhørighet, annerkjennelse og selvrealisering må innfris skal man evne å kjenne på god livskvalitet. Og det klarte personalet i Roligheten bofelleskap å få til, helt uten optimale lokaler og fine ord som velferdsteknologi og serviceverter.
Nye Rokilde har potensiale til å bli mye av det samme som det Roligheten var, men da må bemanningen være til stede, samt få handlingsrom. I all god demensorg er det viktigste momentet faglig god kompetanse. Erfaringene kommunen har gjort seg i årenes løp med tilbudet som var i Roligheten tilsier at dette kan man få til om det legges til rette for det.
Tusen takk til Hildegunn, Marit P, Else Marit, Marit I, Laila, Anne Marthe, Rigmor, Sylvia, Mariann, Hilde, Nina, Tone, Unni, Marit G, Lene og Ellen som alle lærte meg hva hjelpekunst virkelig er.
Ikke spør meg om å huske...
Ikke forsøk å få meg til å forstå..
La meg få hvile mens du er her hos meg...
Stryk meg over kinnet og hold min hånd..
Jeg er forvirret langt over din fatteevne...
Jeg er lei meg, sliten og fortapt...
Alt jeg vet er at jeg trenger deg her hos meg...
Ikke mist din tålmod med meg...
Ikke fordøm mine tårer, ei heller sinnet mitt...
Jeg rår ikke med meg selv...
Jeg får ikke til noe bedre, selv om jeg prøver...
Bare husk at jeg trenger deg...
Bare husk at det beste av meg er borte...
Vær så snill og vær med min side...
Bry deg om meg helt til historien om mitt liv
har fått satt sitt siste punktum...
Diktet Alzheimer´s phoem av Dranell, fritt oversatt av undertegnede.
Ida Drøpping Myren
Vernepleier, pårørende, kommunalt ansatt, støttemedlem Kristiansund Senterparti, fagorganisert i FO samt en helse-og sosialfaglig aktør på vegne av brukeren.
tirsdag 21. juli 2020
Tiden...
Men av og til så tar tankene mine en helomvending, for så at den velkjente frykten gir seg til kjenne;
Den klamme frykten av erkjennelsen over at tiden er tilmålt. Som i år, måneder, uker, dager, timer og minutter. Ja helt ned på sekundet.
Jeg sukket, bet meg i leppen og så på han;
- For hver dag som går så har jeg en dag mindre sammen med mine.
Han ristet på oppgitt på hodet;
- Snakke meg om å ha et halvtomt glass, og ikke et halvfullt ett...
Du må heller tenke at for hver dag som har gått så har du fått en dag til sammen med dine, i motsetning til meg...
Ordene hans gikk rett inn. For hans sine har for lenge siden dratt sin vei...
- Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve.
Ja, jeg vet det. Dog av og til flerrer lynet over klar himmel, hvorpå det slår ned. Ikke bare en gang, men opptil flere ganger.
Jeg tar et par skritt tilbake og stiller meg på sidelinjen, i trygg avstand fra uværet. Jeg hører tordenen dundrer i det fjerne mens lynene danser rått og brutalt over sommerhimmelen. For hvert sekund jeg teller er lynet 330 m unna meg. Når smellet fra tordene fyller rommet 10 sekunder senere er avstanden mellom meg og uværet flere kilometer. Glasset mitt er fortsatt halvfullt.
Men en gammel hedersmann har lagt ut på sin siste reis.
Noens farfar i livet har akkurat lurt lynet nok en gang der han danser seg igjennom, og mellom lynnedslagene som jakter han.
Mens en bror, en venn, en far og en sønn rakk aldri å oppdage uværet...
Det har blitt sagt at lynet aldri slår ned to ganger på samme sted. Men selv om det ofte slår ned når man minst venter det, så kjenner jeg på den at glasset mitt fortsatt er halvfullt, og at han hadde rett; Vi, jeg og du, har nok en gang fått en dag til sammen...
mandag 22. juni 2020
Det er av små barn og ....
Min politiske karriere som folkevalgt i min fødeby er historie. Av mange grunner, men mest fordi livet i turnusarbeid med småbarn hjemme ikke lot seg kombinere med rollen som folkevalgt. Men som sagt, grunnene er mange.
Apropo små barn; Det har blitt sagt at det er blant annet av små barn man skal høre sannheten.
For et par uker siden var jeg på tur inn i dalen på jakt etter nok en stikk ut-kode. Vel framme overhørte jeg han. Og han var så klok og spissfindig i all sin naivitet, bare slik et barn kan være.
Framme i dalen er det første som slår meg er at gjeterbua på langt nær er en gedigen helårsbolig. Ikke slik administrasjonen I Kristiansund liker å fremstille den, ei heller ikke slik som på bildet lokalavisen har lagt sin elsk på. Gjeterbua er i grunnen ganske så lik den gamle låven som i sin tid sto der, dog nå med noen flere vinduer...Noen sier bygget er fint, noen sier at det er stygt, noen sier at det burde ha torvtak mens andre igjen bryr seg katta. For meningene her er mange. Hva jeg mener? Det hefter egentlig ingen trille, i allefall nå det kommer til vannkvaliteten.
Det var da den lysluggede gutten stoppet opp og myste mot gjeterbua at det banale i saken en gang for alle gikk opp for meg, samt det faktum at også små barn har fått med seg alle meningene i saken om gjeterbua.
" Pappa, hvorfor vil Kristiansund at bygget skal rives? Det er jo bare så teit!."
Og svaret som gutten fikk, i all sin enkelhet, forklarer hvorfor denne saken har gått av alle støvleskaft.
" Fordi noen på et kontor inne i byen ble sure da de oppdaget at noen hadde glemt å spørre dem om å utale seg.... "
Og slik ble det til at Kristiansund bestemt seg for at sånn ble det med den saken, for slikt noe kan en kommune ikke tillate seg å feie under teppet. Men i de sakene hvor noen ikke glemte å spørre dem om å uttale seg, ja der har de feiet vannforskriften under teppet når det har passet seg slik... Men ikke i saken om gjerbua!
Min politiske karriere i Kristiansund er som sagt over. Det har vært en lærerrik erfaring, og nu forstår jeg, slik som Kåre Willoch en gang sa det, alt så mye meget bedre: Bolgnesset, kulturhuset, robek, habilitet, ostehøvler, havnerådet, KBBL, rådmenn, havnefogder, innfartsveier, sykehjemsplasser, fellesykehuset, kommuneøkonomi, Morbærtreet og Kranaskjæret ...
En fugl i hånden er ikke alltid å trakte etter når man egentlig helst vil ha alle de ti som sitter på taket.
Btw, Havnerådet; Kristiansund og Nordmøre havn er et interkommunalt selskap som eies av flere kommuner, og et av formålene er å forvalte havnens eiendommer og innretninger på en økonomisk og miljømessig god måte... Kristiansund eier 38%, og Tingvoll eier 4 %. Kanskje vi skal kaste ballen over til Tingvoll kommunes representant i havnerådet, Arne Magnus Aasen, for å ta en vurdering på om Tingvoll kommune skal kreve funkisbygget på Kranaskjæret revet, for vi er jo enige om mye i saken om Kranaskjæret, men at styret formelt ga bort Kranaskjæret under "eventuelt" er ikke noe en eierkommune kan tillate seg å «feie under teppet». Det finnes sikkert en eller annen forskrift her også...
Råmannen i Kristiansund skriver i sitt tilsvar til advokat Rolfsen vedrørende farsen (farsen er undertegnedes ord) som mulig kan utspinne seg på Bolgnesset, at "de som ønsker det annerledes kan gjerne ty til media for å skade kommunens omdømme. Du er selvfølgelig kjent med at det er din rett, men neppe veldig konstruktivt for samfunnsutviklingen".
Undertegnede låner litt av ordene til rådmannen, for jeg mener at det neppe er veldig konstruktivt for samfunnsutviklingen å kjøre på slik Kristiansund kommune gjør vedrørende saken om gjeterbua i Tingvoll kommune, dog de selvfølgelig er kjent med sin rett. For slik framferd skader nok kommunens omdømme mer enn skribleriene til både Rolfsen, Rådmannen og undertegnede. Bare spør den lysluggede gutten jeg møtte på inne i dalen for litt siden...
Mvh
Ida Drøpping Myren
Alltid med et skjevt blikk, dog nå fra utsiden.
tirsdag 17. mars 2020
Moder Jord gir, og Moder Jord tar....
– Æ vil te Gamlebesta! Sigrid satte han forsiktig ned, og i det han traff bakken tok han beina fatt og løp med de små føttene sine inn smuget før han hoppet inn døra på den lille rødmalte stua. – Gamlebesta! Gamlebesta, nå kjæm æ!
- Hainn måtte visst gifte seg med ho! Olga var sensasjonslysten,- Og ikkje fordi hun var barntung, men fordi foreldrene valgte å slå forretningene sine sammen. Sigrid flakket med blikket mens hun med ustø bevegelser begynte å gå,
- Ho Isabella feile visst ett eller annet slik at de ikke klarer å bli med barn! Olga kom opp på siden av henne.
- Det lukta sol og salt sjø av deg, gutt. Besta smilte i det øynene hennes møtte Sigrids. Men så fikk de en alvorsam mine,
- Ka det e Sigrid, du ser så tankefull ut.
- Sjuka slår sæ visst på åndedrettet, og kroppen brenn .
– Når toreværet hamrer slik over Gripværet, da går vi sorgtunge daga i møte! Det gikk kaldt nedover ryggraden til Sigrid, for Besta hadde det med å forutsi det som kom til å skje.
– Så, så. Besta mente ikkie at du skulle få vondt! Sigrid strøk han trøstende over kinnet.
– Sorgtunge dager! mumlet hun tankefullt mens nevene hennes skalv mot kjøkkenbenken under vinduet.
lørdag 14. mars 2020
For det handler om å leve...For det handler om å elske...For det handler om å synge.... For det...
Jeg skulle bare innom en tur for å sjekke om alt var i orden. Bossdunken var satt fram som om den nettopp hadde blitt tømt, og bilen sto foran huset som om mamma nettopp hadde parkert den der etter en tur på butikken.
Jeg kjørte ned bakken og parkerte min egen bil foran barndomshjemmet mitt. I det jeg gikk ut av bilen la jeg nok en gang merke til den overdøvende stillheten som alltid rår der. I det fjerne kunne jeg høre fjorden dundre innover, slik den alltid har gjort.
Jeg hutret mens jeg fant fram nøkkelen for å låse meg inn. I det jeg åpnet opp ytterdøra kunne jeg kjenne den kjente lukten av barndom. Den søte duften av mamma iblandet den sterke lukten av tobakk, Petterøes 3. For pappa hadde begynt å røyke innomhus da vi barna flyttet ut, og eimen av sigarettrøyk hadde i årenes løp festet seg i vegger og tak.
Dagen jeg akkurat hadde lagt bak meg hadde vært uvirkelig. Jeg hadde på ingen måte klart å ta innover meg det som utspant seg i den store verden utenfor, og nå her hjemme i lille Norge. Det var som om jeg sto på sidelinjen og så inn i en glassboble. Og inne i glassboblen krydde det av millioner bittesmå maur som desperate prøvde å sikre sin tue og dronning fra noe som truet dem alle utenfra. De hadde alle hver sin oppgave som de etter beste evene prøvde å utføre, men jeg så at panikk og uro preget arbeidet som ble utført.
Jeg gikk inn. Inne i gangen hørte jeg alle husets veggur slå i utakt, som for å si i fra at tiden, den går. Jeg gløttet inn på kjøkkenet. Der hadde tiden stått stille. Blomsterbukketten jeg hadde gitt mamma helgen før hun dro sto fortsatt på kjøkkenbordet. Den hadde tørket inn, og tørre blader hadde falt ned på bordplaten. Hun hadde ikke fått seg til å kaste dem, selv om hun visste at hun skulle dra bort.
Huset var småkaldt. Jeg gikk inn i stua. Og der så jeg kaffekoppen til pappa stå på stuebordet. Den hadde fortsatt litt kaffe i. Og ved siden av koppen sto askebegeret med et par sigarettstumper i. Men det som fanget blikket mitt var den halvrøykte rullingsen som så ut som om den nettopp hadde blitt stumpet. Som om Pappa akkurat hadde gått ut av rommet.
Det var da alvoret slo innover meg. Mamma og Pappa var så altfor langt borte, og det mens glassboblen min, den jeg trodde at jeg sto utenfor og bare så inn i, ja at den holdt på å gå inn i krisemodus. Og jeg hadde ikke kontroll over flokken min. Det var i det øyeblikket at jeg forsto at jeg ikke sto utenfor, men at jeg befant meg midt inne i kaoset. At verden slik jeg kjente den aldri ville bli den samme. Og at vi nå alle er med på å bevege oss fra tiden før pandemien, til tiden under pandemien, og forhåpentligvis til tiden etter pandemien.
Savnet og frykten slo innover meg som et kaldt gufs i fra fjorden. På vei ut av stua gikk jeg forbi rullatoren og noen sammenlagte klær. Ting de hadde valgt bort og ikke hadde tatt med seg til Spania.
Spania virket med ett så fjernet. På vei ut til gangen ringte jeg mamma. Jeg sa at de måtte komme hjem. Jeg låste igjen døra til barndomshjemmet mitt mens jeg fåfengt kjempet mot gråten. Jeg befant der hvor alt en gang hadde vært trygt og kjært. Nå var huset tomt og forlatt mens verden utenfor kjentes alt annet enn trygg ut.
Det er som om moder jord vil gi oss en påminnelse om hva som viktig er... For når noe truer vår eksistens ser vi med ett hva som er viktig. Alt blir lissom så klart: Hva man egentlig ønsker, hva som betyr noe og hva man ønsker å få utrette den lille tiden vi har fått tildelt inne i vår sterke, men også så skjøre glassboble.
For min del handler det om å leve, det handler om å gi,
det handler om å elske, det handler om å se...
Det handler om å synge så høyt som jeg vil...
Det handler om å gynge til jeg får til det jeg vil...
Mamma og Pappa har fått booket om sine billetter førstkommende onsdag. Om fire dager. Det kjennes ut som om det er en hel evighet til onsdag,,,
For hvordan ser verden ut om fire dager?
Vess rett er rett og feil er feil, er det siste ordet sagt
Men ka hjælpe det med tåra då når auan berre ser'
At rett er rett og feil er feil, då kan æ ikkje sei nå' meir
Æ snakke om å elske, æ snakke om å se
Æ snakke om å sønge så høgt som æ vil
Æ snakke om å gjønge te æ får te det æ vil
Då ser du ikkje lys nå' meir, i varmen bli det kaldt
Du bli ein sjakkmønstrat konstruksjon med pepitarutat sjæl
Vess kvitt før dæ e berre kvitt, har du slådd live' ditt i hjæl
Det handle om å elske, det handle om å se
Det handle om å sønge så høgt som du vil
Det handle om å gjønge te du får te det du vil
Så ber du mæ med tomme ord, du spør, men æ kan se
At du stille opp i ein sjakk-armé, men du strides innenfra
Mot svart og kvitt, og rett og feil, før det trur du at man ska
Men det e nå' ainna å leve, det e nå' ainna å gje
Det e nå' ainna å elske, det e nå' ainna å se
Det e nå' ainna å sønge så høgt som man vil
Det e nå' ainna å gjønge te man får te de man vil