Har du lyst til å vite hva som ble resultatet av at kommunen måtte finne noe å spare penger på? Hvor beskjeden ovenfra var å spare så og så mye, hvorpå man løfter steiner som ikke løftes kan... Og hvor man til slutt "finner" noe man kan endre på, for deretter å legimitere det hele med at det tross alt har blitt utført en ROS-analyse samt en konsekvensutredning, - Ord på et papir som pynter opp dokumenter som blir liggende i en skuff...
Har du egentlig lyst til å vite det? Jeg er fakstisk ikke så sikker på om at du faktisk vil det, for jeg vet at du kommer til å bli sint. Men om du fortsatt leser, og om du virkelig vil vite det, så skal jeg fortelle deg om en deilig hage der hvor roser står i flor....
" Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver der ikke kan det, er selv i innbilning, når han mener å kunne hjelpe andre."
Som vernepleier har ordene til Søren Kierkegard fulgt meg trofast i min gjøren og laden. Men når sant skal sies så gjør de daglige rammene i mitt virke det ikke enkelt for meg. Fra å være en rakrygget student, tar jeg meg nå i å kjenne på at jeg som vernepleier har blitt noe mer krumbøyd enn ønsket...Ofte tar jeg meg i å savne den litt naive troen på at jeg som ferdig utdannet skulle mestre oppgaven med å være en helse-og sosialfaglig aktør på vegne av brukerne. Ord som den gang da sto i fokus mer enn ord som innsparinger, omorganiseringer, ressursmangel med mer...
Jeg gikk inn i hagen i går, for første gang på over ett år. Med skrekkblandet fryd kikket jeg meg rundt på jakt etter noen lerkegreiner som jeg kunne pynte opp med hjemme. Min datter på 7 år var også med. Hun løp inn i sansehagen mens hun ivrig mintes besøkene hun hadde hatt sammen med barnehagen der. Hagen hadde forfalt, for det skal ikke mer enn en sesong til uten omsorg fra kjærlige hender før man visner. Det være seg hager som mennesker. Siste gang jeg var der tuslet jeg rundt mens jeg dekket på hagebordet sammen med min dyktige kollega Marit. Og så hentet vi ut beboerne hvorpå vi hygget oss sammen mens humla suste, hagen blomstret og minnene fra levde liv var teamet over kaffekoppene.
På vei ut av hagen i går oppdaget jeg at rosebusken trassig sto i full blomst. Og det midt i desember! Det var som om alle de eldre, kloke og vakrene rosene jeg hadde blitt kjent med i Roligheten hvisket stille til meg at vi ikke må glemme det som en gang hadde vært Kristiansund kommunes beste tilbud til de som hadde begynt å glemme...
Jeg er som sagt utdannet vernepleier. Etter to spennende og faglig inspirerende år ved høyskolen i Molde var tiden kommet for å ta fatt på bacheloroppgaven min. Et av rådene fra de lærde var å ikke skrive om noe som var for personlig, for det kunne lett farge oppgaven ..Men "kjerringa mot strømmen" som jeg alltid har vært samt er, så ignorerte jeg rådet, for så at jeg bevisst valgte å skrive om et tema som sto mitt hjerte nært; Demensomsorgen.
Etter noen runder fram og tilbake ble oppgavens ordlyd som følger:
Demens og livskvalitet
- Problemstillingen tar sikte på å undersøke hvordan helsepersonell kan legge til rette for økt livskvalitet for mennesker med demens bosatt på institusjon.
Parallelt med at jeg bestemte meg for hva jeg skulle skrive om, valgte jeg å ta min fordypningspraksis ved Roligheten bofellesskap, underlagt hjemmetjenesten i Kristiansund kommune. Brukergruppen som fikk tildelt plass ved bofellesskapet måtte i større eller mindre grad ha behov for hjelp grunnet kognetiv svikt. Det vil si demens av en slik grad at det ble vanskelig å bo hjemme, men at man var for frisk til å få sykehjemsplass. Valget av praksisplass ble tatt på grunnlag av bofellesskapets rykte blant studentene ved høyskolen. For det var der vi måtte praktisere om vi skulle lære oss godt miljøarbeid, samhandle med faglig dyktige ansatte samt få erfare hva strukturert og målrettet arbeide kunne utgjøre for den enkelte beboer, det være seg livskvalitet, mestring, fysikk, ernæring, psyke med mer.
Livskvalitet skulle vise seg å være et begrep som vanskelig lot seg definere i bacheloroppgaven min, da livskvalitet er noe som oppleves subjektivt. Men i et forsøk på å definere det vises det til psykisk velvære samt opplevelsen av å ha det godt. Dere forstår hvor jeg vil, for alle ønsker vi å oppleve gode dager, selv når husken og minnekortet ikke lengre virker slik som det skulle og burde.
Jeg fikk gode dager som student i Roligheten Bofelleskap. Opplevelsen ble faktsik så god at jeg valgte å søke stilling der som vernepleier seks måneder etter at jeg var ferdig utdannet. Og jeg fikk jobben. I denne perioden var jeg også folkevalgt med fast plass både i Bystyret og i hovedutvalg for Helse. For meg ble den vanskeligste delen med å være folkevalgt faktisk det å være kommunalt ansatt. Særlig når moteordene illojalitet og framsnakking kveler enhver debatt. Jeg har reflektert over at det ofte var litt for stille i fjøset, og at jeg i mitt stille sinn har tenkt mer enn en gang at her er man ikke kritsik nok som folkevalgt, samt at man som kommunalt ansatt og folkevalgt trør varsomt... kanskje på grunn av at rådmenn og kommunale sjefer som sitter i samme rom faktisk er ens sjefer... Mens jeg og mine andre kollegaer som var politisk engasjerte ble minnet på at vi måtte passe på, samt skille våre hatter, rullet og gikk saken til Torill Brunsvik. Hun var da en kommunalt ansatt som hadde blitt kalt inn på teppet av sin enhetsleder og rådmann fordi de vurderte henne til å være en illojal ansatt av den grunn at hun hadde informert sin klient om hvilke rettigheter vedkommende hadde, og på hvilke områder kommunen ikke hadde gjort jobben sin. Anklagene mot Brunsvik ble trukket, men signalene de sendte var klare; Først og fremst skal man være sin arbeidsgiver lojal, og det selv om man i sin profesjon blir drillet til å være en aktør på vegne av brukerne... Hele saken fikk meg til å kjenne på en ekkel bismak, mens jeg gikk fra rakrygget til lutrygget.
Litt etter litt forsto jeg at Rolighetens dager var talte, da det var her det var lettest å kutte når tjenesten måtte dra fram sparekniven. For i en liten setning i bystyrets saksdokumenter, innimellom 1500 sider, sto det at Roligheten skulle flyttes til nye Rokilde. Noe som i realiteten betydde at det fantastiske tilbudet ble lagt ned. For de kommunale enhetene hadde fått beskjed om å spare en gitt sum, og valget falt da blant annet på Roligheten. Som ansatt kunne jeg ikke si noe hverken til mine partikollegaer eller til pårørende. Jeg måtte skille mellom hvilke hatter jeg til enhver tid hadde på. Og vipps, så ble tilbudet i Roligheten bestemt omorgansiert, og det uten at noen fikk mulighet til å sette fokus på forslaget, ikke slik som det feks har og blir gjort ift Innlandet barneskole. For det var ingen som hadde interesse av å diskutere dette punktet i møtet der sparetiltakene ble satt på agendaen, ingen andre enn min partikollega Maritta Ohrstrand. Som lojal ansatt hadde jeg som sagt ikke diskutert dette politisk, men det å pekte på punktet om Roligheten i sakspapirene til en partikollega mens jeg satt ved siden av henne landet jeg på at det måtte være innafor. Ohrstrand stilte da spørsmål ved punktet, og fikk til svar at dette var en fin mulighet for bo-og habiltering til å få fine lokaler sentralt i byen. Ja, for de skulle ta over lokalene. Jeg? Jeg måtte passe på hatten min som ansatt, mens jeg innvedig gråt over hva jeg forsto kom til å skje.
For det som kom til å skje var at det ville bli slutt på å dekke på kaffebordet ute på terrassen. Det ville bli slutt på de solbrune beboerne som slappet av i en hagestol, mens skyggen fra en solhatt tok av for de skarpeste solstrålene. Det ville bli slutt på at katten Gunnar vandret rundt på huset som den lykkeligste evenukk, og som av personalet hyppig ble brukt til å starte dagen for beboerne med kos og klem. Det ville bli slutt på at duften av nystekte boller fylte fellesstua. Det ville bli slutt på picknickurven i sansehagen. Det ville bli slutt på at førskolebarna tok bussen fra Vassbakken barnehage på Frei for så at de besøkte de eldre i Roligheten. Det ville bli slutt på at barnhagebarna og beboerne hadde påskeeggjakt i sansehagen, slutt på at de hadde quiz sammen i annexet, og det ville bli slutt på at barna fremførte sanger de hadde øvd på. Det ville bli slutt på at personalet tok med seg beboerne på rulsetur opp til Vanndammene. Det ville bli slutt på at hår ble rullet og negler lakket. Det ville bli slutt på å kunne ta seg tid til den gode samtale...Det ville bli slutt på at ansatte og beboere sammen luket ugress og sanket epler i sansehagen. Det ville bli slutt på at rosene ble plukket med på vei inn etter endt luftetur. Det ville bli slutt på de gode samtalene rundt matbordet med tente lys, latter og smil. Det ville bli slutt på kveldsmat sammen med pårørende og beboere, sommerfestene i sansehagen og turer til Bud, Svevestien og Endreseth gård. Det ville bli slutt på å smøre opp snitter for så samles foran TV´n og Bit for bit. Det ville bli slutt på sangstunder og pianospill...Det ville bli slutt på en kommunal enhet uten de store rekrutteringsproblemene, røde tall og sykemeldinger.
Og slutt ble det!
Jeg valgte å ikke bli med til nye Rokilde da det var konseptet i Roligheten som var grunnlaget for at jeg søkte jobb som vernepleier i hjemmetjenesten og demensomsorgen , samt at jeg hadde en mistanke om hvordan den nye arbeidshverdagen ville utarte seg. Så jeg valgte å si opp stillingen min for så å søke meg over til en annen enhet. Videre måtte jeg avslutte mine verv som folkevalgt da de vanskelig lot seg kombindere med jobb i turnus og et liv med små barn.
Hvorfor jeg kommer med dette nå? Fordi vi trenger å vite hva sparetiltak kan generere. Er dette framsnakking? Ja, jeg framsnakker nå. Jeg framsnakker et tilbud som kommunen nettopp hadde, men som nå er borte.
Den 16.november sto jeg tidlig opp for å høre de dyktige ansatte ved det som nå er Rokilde, Hanne og Rigmor, varsle på Nrk radio om hva som har skjedd. Og det kom fram at de har det tøft.
Bente Nielsen som var pårørende ved Roligheten, og som nå er pårørende ved Rokilde har gått ut og gitt uttrykk for at hun er glad for at Hanne og Rigmor har tatt til orde for det som de opplever som ansatte i Kristiansund kommune. For Bente formidler at kvaliteten på tjenestene har gått ned, og at det er stor forskjell på tilbudet som var i Roligheten og nå dagens tilbud i nye Rokilde, og at dette går utover over beboerne. Videre peker hun på at det er systemet som svikter. " Det blir feil når man ikke rekker å spise eller gå på do når man er på jobb!" Bente Nielsen skriver i sitt facebookinnlegg at innlegget er en hyllest og støtte til personalet, og at tilbudene ikke bør bli dårligere når de flyttes inn i nye lokaler, men at det er det de nå har blitt!
Som lege avlegger man den hippokratiske ed. Men også andre profesjoner har sine former for eder, og hvor jeg som vernepleier forplikter jeg meg til å være en helse- og sosialfaglig aktør på vegne av brukeren. Om jeg skal fortsette å forvalte min profesjon, må jeg kunne sette lyskasteren på anliggende som man ikke alltid tør snakke høyt om, og det uten at man skal være redd for å være en illjoal ansatt. For det er ikke alltid slik at folkevalgte evner å lese 1500 sider med saksdokumenter og hvor de klarer å plukke ut en setning for så tenke seg til mulige konsekvenser av forslaget. Det trenger vi sterke pårørende og dedikerte ansatte til, og som er informerte samt som får lov til å belyse ting. Og vet du hva, en slik mentalitet hvor man lytter til ansatte, brukere og pårørende tror jeg fakstisk kommunen på sikt vil komme til å spare på. For jeg har de siste årene forstått hvordan man sparer seg til fant.
Min helt egen private konklusjon på temaet i bacheloroppgaven min er at det ikke er bare punktet om at det er de fyiologiske behov som skal dekkes når man er hjelpetrengende. Men også at behovene for trygghet, sosial tilhørighet, annerkjennelse og selvrealisering må innfris skal man evne å kjenne på god livskvalitet. Og det klarte personalet i Roligheten bofelleskap å få til, helt uten optimale lokaler og fine ord som velferdsteknologi og serviceverter.
Nye Rokilde har potensiale til å bli mye av det samme som det Roligheten var, men da må bemanningen være til stede, samt få handlingsrom. I all god demensorg er det viktigste momentet faglig god kompetanse. Erfaringene kommunen har gjort seg i årenes løp med tilbudet som var i Roligheten tilsier at dette kan man få til om det legges til rette for det.
Tusen takk til Hildegunn, Marit P, Else Marit, Marit I, Laila, Anne Marthe, Rigmor, Sylvia, Mariann, Hilde, Nina, Tone, Unni, Marit G, Lene og Ellen som alle lærte meg hva hjelpekunst virkelig er.
Ikke spør meg om å huske...
Ikke forsøk å få meg til å forstå..
La meg få hvile mens du er her hos meg...
Stryk meg over kinnet og hold min hånd..
Jeg er forvirret langt over din fatteevne...
Jeg er lei meg, sliten og fortapt...
Alt jeg vet er at jeg trenger deg her hos meg...
Ikke mist din tålmod med meg...
Ikke fordøm mine tårer, ei heller sinnet mitt...
Jeg rår ikke med meg selv...
Jeg får ikke til noe bedre, selv om jeg prøver...
Bare husk at jeg trenger deg...
Bare husk at det beste av meg er borte...
Vær så snill og vær med min side...
Bry deg om meg helt til historien om mitt liv
har fått satt sitt siste punktum...
Diktet Alzheimer´s phoem av Dranell, fritt oversatt av undertegnede.
Ida Drøpping Myren
Vernepleier, pårørende, kommunalt ansatt, støttemedlem Kristiansund Senterparti, fagorganisert i FO samt en helse-og sosialfaglig aktør på vegne av brukeren.
