Moder Jord gir, og Moder Jord tar....

Moder Jord gir, og Moder Jord tar.

- Jens Aleksander!  Sigrid la handa over panna mens hun myste mot den skarpe vårsolen.

- Ja! en skøyeraktig lyslugg stakk hodet opp bak den gamle robåten som sto bak skolestua.

- Hvor har du gjort av topplua di! Sigrid gjorde seg tilgjort irritert i stemmen, mens Jens kjapt dukket ned bak den værbitte geitbåten før han spratt opp igjen. Og da med topplua godt trukket ned over de viltre lyse krøllene.

- Den datt av Mor!  Sigrid lo stille, for lille Jensemann benyttet enhver anledning til å frigjøre seg fra alt av yttertøy når sjansen bydde seg.

- Æ vart så varm schjø, Mor! Og Sigrid trodde på han, for alt som baby gråt han illsint mens røde roser sprengte seg fram i kinnene hans hver gang Gamlebesta, i beste mening, hadde tullet han inn  i alskens tepper og lintøy. Jens løp mot henne, og de røde kinnene hans skinte mot henne som gylne epler. Det knyttet seg i mellomgulvet hennes, for lille Jens ble bare mer og mer lik farsfolket sitt.  De viltre krøllene, det blå blikket og de lange beina. Sigrid smilte mot han mens hun forsøkte å ikke tenke på Oskar. For Jens var som snytt ut av nesen på Oskar Fritzøe, og for hver dag som gikk ble treåringen bare mer og mer lik sin far, både i sinn og skinn. Og det både gledet og bedrøvet Sigrid. For selv om Karl var en mann av ord, og som hadde gjort som han hadde lovet, å elske og ære både henne og Jens, så kjente Sigrid stadig på en lengsel etter det hun hadde fått oppleve sammen med Oskar.

Lysluggen kastet seg rundt beina hennes mens han ivrig kikket opp på henne.

- Løft mæ opp, løft mæ opp! Sigrid løftet han og plasserte han på hofta mens hun gikk ned mot forsamlingen av gripværinger som hun så sto nede ved stornaustet.

- Sjå der kjæm guten med det adelige mellomnavnet Aleksander! Olga stakk hodet fram mens hun smilte skadefro mot Sigrid. – Hainn Jens e nå ikkje mykkji lik folket sitt! Olga hadde kommet i gang med praten sin, og hadde det ikke vært for at værbestyrer Iversen klokelig hadde avbrutt henne, så hadde hun plumpet ut med mer oppgulp.

- Kom hit, Sigrid. Æ ha valgt å informer om at folk inne i byen er råka av sjukdom. Iversen pressa sammen brynene slik at fura midt i mellom dem kom til syne. Sigrid forsto at da var det alvor på ferde.

Hun festet grepet rundt Jensemann mens hun hørte forsamlingen samstemt mumle bekymret.

- Ka sjukdom e det som ha ramma folket inne i byen? E det som koleraen som ramma Christiania ved  århundreskiftet? Sigrid kikket bort på værbestyreren.

- Nei, kolera e det ikkje, for det ha blitt sagt at denne sjuka råka pusten og gir feberkrampa. Konsulen sa at sjuka kom fra en sjømann som vart sjuk om bord i ei av seilskutan som kom sørafra, og at han tok med seg sjuka i land.

Ei uro bredte seg rundt i forsamlingen, for var det noe folket på Grip visste, så var det at pest og sykdom alltid kom hand i hand sammen med mannen med ljåen, og hvor de samstemt og uten nåde fant veien mellom de tettbygde husene på det vindfulle fiskeværet, langt, langt ute i havgapet.

- Sætt mæ ned! Jens ålte seg ut av armene på Sigrid. 
– Æ vil te Gamlebesta! Sigrid satte han forsiktig ned, og i det han traff bakken tok han beina fatt og løp med de små føttene sine inn smuget før han hoppet inn døra på den lille rødmalte stua. – Gamlebesta! Gamlebesta, nå kjæm æ!

Kæm e det hainn slækta på med sa lange beinan sine? Olga stotret mens hun forsøkte å ta henne igjen. Sigrid ristet oppgitt på hodet mens hun rødmet av sinne.

- E der nåkka du vil fram til Olga? Sigrid stoppet opp.

- Nææ,  Olga dro på det, - Det e bærre at hainn Jens Aleksander liksom ikkje skjer ut fær å værra tå Gripafolk!  Sigrid hørte at Olga la trykk på Aleksander. – Det e nåkka staselig over hainn, nesten litt forfina. Olga fortsatte, - Ikkje det at du ikkje er forfina, for meir rakrygga kvinnfolk ska man leit lenge ette her ute på været!  Sigrid ble usikker på om Olga førsøkte å være hyggelig, men skjønte fort at det forsøkte hun ikke. – Hilste du noen gang på Oskar Aleksander Fritzøe da du tjenestegjorde for Familien Fritzøe inne i byen? Olga hadde fått igjen pusten, og det var som om hun boblet over med iver, - Du vet, Fritzøes sønn, hainn langlemmede med lyse krøller, hainn som for noen år siden giftet seg den vakre spanske kvinnen, Isabella ett eller annet!  Olga smilte innyndende mens Sigrid prøvde å gå,
 - Hainn måtte visst gifte seg med ho! Olga var sensasjonslysten,- Og ikkje fordi hun var barntung, men fordi foreldrene valgte å slå forretningene sine sammen.  Sigrid  flakket med blikket mens hun med ustø bevegelser begynte å gå,
- Ho Isabella feile visst ett eller annet slik at de ikke klarer å bli med barn! Olga kom opp på siden av henne.

- Kor har du alt dette slarvet i fra?  Sigrid kjente at hun ble kvalm av uro.

- Nåå, æ har nå mine kilda. Og de samme kildene synger om hvor staselig denne Oskar Aleksander er. Men det vet du vel alt om. Nok en gang hørte Sigrid at Olga la trykk på Aleksander.

Sigrid kikket forsiktig bort på Olga.  Rett bak det ferme kvinnemennesket kunne Sigrid se at skyene over hustakene hadde mørknet til.

Sigrid tok i dørklinka mens hun svelget tungt. – Æ får gå inn å se om hainn Jensemann fant ho Gamlebesta.

- Hainn Jens Aleksander fant nok ho Gamlebesta skal du sjå! Olga smattet mens hun smilte fornøyd og gikk videre opp gata.

Som forventet fant Sigrid Jens sittende i fanget på ho Besta. Han så fornøyd ut der han lente seg inn til den gamle kroppen, og Sigrid så at Besta snuste i de viltre lokkene hans.
- Det lukta sol og salt sjø av deg, gutt. Besta smilte i det øynene hennes møtte Sigrids. Men så fikk de en alvorsam mine, 
- Ka det e Sigrid, du ser så tankefull ut.

Sigrid visste ikke hva som uroet henne mest, tanken på pesten som lurte inne i byen, eller det som Olga hadde prøvd å gi inntrykk av at hun visste. Sigrid kikket bort på sønnen og Bestemora. Kroppen kjentes tung ut mens hun satte seg ned på kjøkkenkrakken, for tankene på sykdom og minnene om Oskar var som tunge bører.

- Hainn Iversen beretta om at folk er sjuke inne i byen, og at det brer om seg som ild i tørt gress! Sigrid rensket halsen før hun fortsatte, 
- Sjuka slår sæ visst på åndedrettet, og kroppen brenn .

- Gud forby, ikke no igjen! Besta la hendene over  ørene til Jensemann som om hun ville beskytte han. – Nei og nei, ikkje no igjen.

Med ett skar et lyn uten or kjøkkenvinduet etterfulgt av et høyt drønn som fikk tallerkenene i fathylla til å klirre av angst.

- Au! Du held altfor hardt, Gammelbesta! Jensemann verd seg ned fra fanget hennes mens underleppa hans begynte å dirre.

Besta akte seg fram på gyngestolen i et forsøk på kikke ut vinduet. 
– Når toreværet hamrer slik over Gripværet, da går vi sorgtunge daga i møte!  Det gikk kaldt nedover ryggraden til Sigrid, for Besta hadde det med å forutsi det som kom til å skje.

- Gammelbesta e dum! Jens klatret opp i fanget på mora mens han snufset trassig.
 – Så, så. Besta mente ikkie at du skulle få vondt! Sigrid strøk han trøstende  over kinnet.

Besta kikket bekymret ut igjennom vinduet for så at et nytt lyn skar over været. 
– Sorgtunge dager! mumlet hun tankefullt mens nevene hennes skalv mot kjøkkenbenken under vinduet.