- Hva om det er siste gang jeg ser deg?
- Hva om det er siste gang jeg er her?
- Hva om det er siste gang vi prater sammen?
- Hva om ...?
Ja, jeg vet, det er kanskje bortkastede tanker, men de kommer snikende allikevel.
Tankene kommer når tante på 80 år fra California er her på besøk, og når hun skal dra, hvorpå hun klyper meg i kinnet, og gir meg en klem. Og så tenker jeg, hva om dette er den siste klemmen livet rekker at hun får gitt meg? For det skiller jo oss et hav, et kontinet og 9 tidsoner.
De kommer når jeg i førjulstiden hører Olga på 90 år for full hals synger til "Deilig er jorden. Hva om dette er hennes siste første søndag i advent? Hvilket det også skulle vise seg å være...
De kommer når jeg ser på flokken min mens vi er samlet på julaften. Hva med om det er siste gangen akkurat vi er samlet på julekvelden? Hvilket det også viser seg tidvis å bli, da noen kommer, noen går, da noen stikker innom for så å plutselig å dra og aldri se seg tilbake igjen.
De kommer når jeg spør om jeg kan sette meg ned ved siden av en ung, ukjent dame på undergrunden i London, og det mens en kvinnestemme over høyetalernalegget ber oss om å "mind the gap!" Og mens den ukjente damen smiler og nikker tenker jeg at akkurat i dette øyeblikk så krysses våre veier. Som en utopisk liten sansynlighet, for så at våre veier aldri igjen skal krysses. Du med hele ditt levde liv, og jeg med mitt. Og jeg skal ærlig innrømme at mens dørene lukkes og toget skyter fart, så grubler jeg litt over hvem du er, og hvilke kort livet har delt deg av sorger og gleder.
Tankene kommer når vi har tatt farvel og du setter deg inn i bilen for å kjøre hjem igjen. Hva om dette er...?
Tankene kommer når jeg stryker deg over kinnet og ønsker deg god natt. Hva om dette er....?
Og noen "siste ganger" er risset inn i harddisken som krystallklare minner ,hvor lukt, stemning, årstider, lys, lyder og stemmer flere tiår senere kan fremkalle dem på sekundet.
Lukten av Farmors skjerf som ligger i en hatteeske oppe på skapet, og som minner meg om det siste besøket på sykehjemmet, og erkjennelsen av hennes sorg over å ikke lengre mestre.
Lyset en tidlig septembermorgen, og hvor minnene drar meg tilbake til da jeg snudde meg og så fornøyd over det nyryddede soverommet mitt før jeg så sprang ut for å rekke skolebussen, totalt uvitende om at alt ville bli flammens rov bare timer senere.
Duften fra parfymen White Diamonds og hvor jeg med en gang jeg tar av korken blir 22 år igjen: Og hvor jeg en sommernatt ikledd min rutete sommerkjole vinker farvel til Natasha, Sigurlin og Monica etter vår siste kveld ute sammen i Firenze... Hvor jeg full av livslyst og iver ser etter dem mens jeg fomler etter nøklene til min kremhvite Fiat 500, og hvor lyset fra bilen utkonkurrerer ildfuene som svirrer rundt i den toscanske sommernatten.... Og det med en klokkertro på at det ikke er siste gangen vi fire fniser og ler sammen, dog det var dessverre nettopp det det var, siste gangen...
Hver dag rommer både føste og siste ganger, på godt og på vondt. Jeg husker føste gangen jeg traff Sigurlin. Jeg husker første skoledag, og jeg husker siste skoledag. Jeg husker da jeg satte mine bein ned på amerikansk jord for første gang, lukten av eksos og varm asfalt. Jeg husker da jeg på vei ut snudde meg og så bestemor ligge i sykehjemssengen, og hvor jeg gikk videre i full visshet om at det var siste gangen jeg så henne i live.
Jeg husker første gangen, for ikke så lenge siden, hvor jeg som i sakte film trykket på ringeklokken hans, klar over at ingen ting ville bli som før, og med et håp om det skulle bli til noe bra noe, hvilket det også ble....
I Fritjof Nansens gate 9 står det et grønt hus. Inne på toalettet, dit hvor jeg alltid lurte meg unna når Farmor sa at oppvasken sto for tur, der hang det i sin tid et bilde på døren. På bildet sto det: "Today is the first day of the rest of your life".
Nå har jeg blitt så gammel at jeg vet at nyttårforsetter er vel og bra, men mest tull og tøys. Og her jeg går og funderer over alle første og siste gangene på min ferd, så er vissheten over at dette er den første dagen i resten av mitt liv, mer enn at dette er den siste dagen i resten av mitt liv, hevet over enhver tvil. For vi skal bare dø en dag, for så å leve alle de andre dagene....
Men innimellom vil jeg fortsette med å tenke "hva om dette er aller siste gangen...", bare slik at jeg skal kunne verdsette deg, tiden og stedet, akkurat her og nå...
For jeg klemmer tante alltid litt ekstra...
For jeg skrudde opp lyden til "Deilige er jorden" mens Olga sang...
For jeg lurer meg til å ta et bilde av flokken på julaften...
For jeg smilte et ekstra smil til damen på toget i London...
For jeg ser en ekstra gang etter deg i det du setter deg inn i bilen...
For jeg stryker deg en ekstra gang før jeg pakker dynen godt rundt deg...
For jeg.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar