Moder Jord gir, og Moder Jord tar....

Moder Jord gir, og Moder Jord tar.

- Jens Aleksander!  Sigrid la handa over panna mens hun myste mot den skarpe vårsolen.

- Ja! en skøyeraktig lyslugg stakk hodet opp bak den gamle robåten som sto bak skolestua.

- Hvor har du gjort av topplua di! Sigrid gjorde seg tilgjort irritert i stemmen, mens Jens kjapt dukket ned bak den værbitte geitbåten før han spratt opp igjen. Og da med topplua godt trukket ned over de viltre lyse krøllene.

- Den datt av Mor!  Sigrid lo stille, for lille Jensemann benyttet enhver anledning til å frigjøre seg fra alt av yttertøy når sjansen bydde seg.

- Æ vart så varm schjø, Mor! Og Sigrid trodde på han, for alt som baby gråt han illsint mens røde roser sprengte seg fram i kinnene hans hver gang Gamlebesta, i beste mening, hadde tullet han inn  i alskens tepper og lintøy. Jens løp mot henne, og de røde kinnene hans skinte mot henne som gylne epler. Det knyttet seg i mellomgulvet hennes, for lille Jens ble bare mer og mer lik farsfolket sitt.  De viltre krøllene, det blå blikket og de lange beina. Sigrid smilte mot han mens hun forsøkte å ikke tenke på Oskar. For Jens var som snytt ut av nesen på Oskar Fritzøe, og for hver dag som gikk ble treåringen bare mer og mer lik sin far, både i sinn og skinn. Og det både gledet og bedrøvet Sigrid. For selv om Karl var en mann av ord, og som hadde gjort som han hadde lovet, å elske og ære både henne og Jens, så kjente Sigrid stadig på en lengsel etter det hun hadde fått oppleve sammen med Oskar.

Lysluggen kastet seg rundt beina hennes mens han ivrig kikket opp på henne.

- Løft mæ opp, løft mæ opp! Sigrid løftet han og plasserte han på hofta mens hun gikk ned mot forsamlingen av gripværinger som hun så sto nede ved stornaustet.

- Sjå der kjæm guten med det adelige mellomnavnet Aleksander! Olga stakk hodet fram mens hun smilte skadefro mot Sigrid. – Hainn Jens e nå ikkje mykkji lik folket sitt! Olga hadde kommet i gang med praten sin, og hadde det ikke vært for at værbestyrer Iversen klokelig hadde avbrutt henne, så hadde hun plumpet ut med mer oppgulp.

- Kom hit, Sigrid. Æ ha valgt å informer om at folk inne i byen er råka av sjukdom. Iversen pressa sammen brynene slik at fura midt i mellom dem kom til syne. Sigrid forsto at da var det alvor på ferde.

Hun festet grepet rundt Jensemann mens hun hørte forsamlingen samstemt mumle bekymret.

- Ka sjukdom e det som ha ramma folket inne i byen? E det som koleraen som ramma Christiania ved  århundreskiftet? Sigrid kikket bort på værbestyreren.

- Nei, kolera e det ikkje, for det ha blitt sagt at denne sjuka råka pusten og gir feberkrampa. Konsulen sa at sjuka kom fra en sjømann som vart sjuk om bord i ei av seilskutan som kom sørafra, og at han tok med seg sjuka i land.

Ei uro bredte seg rundt i forsamlingen, for var det noe folket på Grip visste, så var det at pest og sykdom alltid kom hand i hand sammen med mannen med ljåen, og hvor de samstemt og uten nåde fant veien mellom de tettbygde husene på det vindfulle fiskeværet, langt, langt ute i havgapet.

- Sætt mæ ned! Jens ålte seg ut av armene på Sigrid. 
– Æ vil te Gamlebesta! Sigrid satte han forsiktig ned, og i det han traff bakken tok han beina fatt og løp med de små føttene sine inn smuget før han hoppet inn døra på den lille rødmalte stua. – Gamlebesta! Gamlebesta, nå kjæm æ!

Kæm e det hainn slækta på med sa lange beinan sine? Olga stotret mens hun forsøkte å ta henne igjen. Sigrid ristet oppgitt på hodet mens hun rødmet av sinne.

- E der nåkka du vil fram til Olga? Sigrid stoppet opp.

- Nææ,  Olga dro på det, - Det e bærre at hainn Jens Aleksander liksom ikkje skjer ut fær å værra tå Gripafolk!  Sigrid hørte at Olga la trykk på Aleksander. – Det e nåkka staselig over hainn, nesten litt forfina. Olga fortsatte, - Ikkje det at du ikkje er forfina, for meir rakrygga kvinnfolk ska man leit lenge ette her ute på været!  Sigrid ble usikker på om Olga førsøkte å være hyggelig, men skjønte fort at det forsøkte hun ikke. – Hilste du noen gang på Oskar Aleksander Fritzøe da du tjenestegjorde for Familien Fritzøe inne i byen? Olga hadde fått igjen pusten, og det var som om hun boblet over med iver, - Du vet, Fritzøes sønn, hainn langlemmede med lyse krøller, hainn som for noen år siden giftet seg den vakre spanske kvinnen, Isabella ett eller annet!  Olga smilte innyndende mens Sigrid prøvde å gå,
 - Hainn måtte visst gifte seg med ho! Olga var sensasjonslysten,- Og ikkje fordi hun var barntung, men fordi foreldrene valgte å slå forretningene sine sammen.  Sigrid  flakket med blikket mens hun med ustø bevegelser begynte å gå,
- Ho Isabella feile visst ett eller annet slik at de ikke klarer å bli med barn! Olga kom opp på siden av henne.

- Kor har du alt dette slarvet i fra?  Sigrid kjente at hun ble kvalm av uro.

- Nåå, æ har nå mine kilda. Og de samme kildene synger om hvor staselig denne Oskar Aleksander er. Men det vet du vel alt om. Nok en gang hørte Sigrid at Olga la trykk på Aleksander.

Sigrid kikket forsiktig bort på Olga.  Rett bak det ferme kvinnemennesket kunne Sigrid se at skyene over hustakene hadde mørknet til.

Sigrid tok i dørklinka mens hun svelget tungt. – Æ får gå inn å se om hainn Jensemann fant ho Gamlebesta.

- Hainn Jens Aleksander fant nok ho Gamlebesta skal du sjå! Olga smattet mens hun smilte fornøyd og gikk videre opp gata.

Som forventet fant Sigrid Jens sittende i fanget på ho Besta. Han så fornøyd ut der han lente seg inn til den gamle kroppen, og Sigrid så at Besta snuste i de viltre lokkene hans.
- Det lukta sol og salt sjø av deg, gutt. Besta smilte i det øynene hennes møtte Sigrids. Men så fikk de en alvorsam mine, 
- Ka det e Sigrid, du ser så tankefull ut.

Sigrid visste ikke hva som uroet henne mest, tanken på pesten som lurte inne i byen, eller det som Olga hadde prøvd å gi inntrykk av at hun visste. Sigrid kikket bort på sønnen og Bestemora. Kroppen kjentes tung ut mens hun satte seg ned på kjøkkenkrakken, for tankene på sykdom og minnene om Oskar var som tunge bører.

- Hainn Iversen beretta om at folk er sjuke inne i byen, og at det brer om seg som ild i tørt gress! Sigrid rensket halsen før hun fortsatte, 
- Sjuka slår sæ visst på åndedrettet, og kroppen brenn .

- Gud forby, ikke no igjen! Besta la hendene over  ørene til Jensemann som om hun ville beskytte han. – Nei og nei, ikkje no igjen.

Med ett skar et lyn uten or kjøkkenvinduet etterfulgt av et høyt drønn som fikk tallerkenene i fathylla til å klirre av angst.

- Au! Du held altfor hardt, Gammelbesta! Jensemann verd seg ned fra fanget hennes mens underleppa hans begynte å dirre.

Besta akte seg fram på gyngestolen i et forsøk på kikke ut vinduet. 
– Når toreværet hamrer slik over Gripværet, da går vi sorgtunge daga i møte!  Det gikk kaldt nedover ryggraden til Sigrid, for Besta hadde det med å forutsi det som kom til å skje.

- Gammelbesta e dum! Jens klatret opp i fanget på mora mens han snufset trassig.
 – Så, så. Besta mente ikkie at du skulle få vondt! Sigrid strøk han trøstende  over kinnet.

Besta kikket bekymret ut igjennom vinduet for så at et nytt lyn skar over været. 
– Sorgtunge dager! mumlet hun tankefullt mens nevene hennes skalv mot kjøkkenbenken under vinduet.

For det handler om å leve...For det handler om å elske...For det handler om å synge.... For det...

Jeg skulle bare innom en tur for å sjekke om alt var i orden. Bossdunken var satt fram som om den nettopp hadde blitt tømt, og bilen sto foran huset som om mamma nettopp hadde parkert den der etter en tur på butikken.

Jeg kjørte ned bakken og parkerte min egen bil foran barndomshjemmet mitt. I det jeg gikk ut av bilen la jeg nok en gang merke til den overdøvende stillheten som alltid rår der. I det fjerne kunne jeg høre fjorden dundre innover, slik den alltid har gjort.

Jeg hutret mens jeg fant fram nøkkelen for å låse meg inn. I det jeg åpnet opp ytterdøra kunne jeg kjenne den kjente lukten av barndom. Den søte duften av mamma iblandet den sterke lukten av tobakk, Petterøes 3. For pappa hadde begynt å røyke innomhus da vi barna flyttet ut, og eimen av sigarettrøyk hadde i årenes løp festet seg i vegger og tak.

Dagen jeg akkurat hadde lagt bak meg hadde vært uvirkelig. Jeg hadde på ingen måte klart å ta innover meg det som utspant seg i den store verden utenfor, og nå her hjemme i lille Norge. Det var som om jeg sto på sidelinjen og så inn i en glassboble. Og inne i glassboblen krydde det av millioner bittesmå maur som desperate prøvde å sikre sin tue og dronning fra noe som truet dem alle utenfra. De hadde alle hver sin oppgave som de etter beste evene prøvde å utføre, men jeg så at panikk og uro preget arbeidet som ble utført.

Jeg gikk inn. Inne i gangen hørte jeg alle husets veggur slå i utakt, som for å si i fra at tiden, den går. Jeg gløttet inn på kjøkkenet. Der hadde tiden stått stille. Blomsterbukketten jeg hadde gitt mamma helgen før hun dro sto fortsatt på kjøkkenbordet. Den hadde tørket inn, og tørre blader hadde falt ned på bordplaten. Hun hadde ikke fått seg til å kaste dem, selv om hun visste at hun skulle dra bort.

Huset var småkaldt. Jeg gikk inn i stua. Og der så jeg kaffekoppen til pappa stå på stuebordet. Den hadde fortsatt litt kaffe i. Og ved siden av koppen sto askebegeret med et par sigarettstumper i. Men det som fanget blikket mitt var den halvrøykte rullingsen som så ut som om den nettopp hadde blitt stumpet. Som om Pappa akkurat hadde gått ut av rommet.

Det var da alvoret slo innover meg. Mamma og Pappa var så altfor langt borte, og det mens glassboblen min, den jeg trodde at  jeg sto utenfor og bare så inn i, ja at den holdt på å gå inn i krisemodus. Og jeg hadde ikke kontroll over flokken min. Det var i det øyeblikket at jeg forsto at jeg ikke sto utenfor, men at jeg befant meg midt inne i kaoset. At verden slik jeg kjente den aldri ville bli  den samme. Og at vi nå alle er med på å bevege oss fra tiden før pandemien, til tiden under pandemien, og forhåpentligvis til tiden etter pandemien.

Savnet og frykten slo innover meg som et kaldt gufs i fra fjorden. På vei ut av stua gikk jeg forbi rullatoren og noen sammenlagte klær. Ting de hadde valgt bort og ikke hadde tatt med seg til Spania.

Spania virket med ett så fjernet. På vei ut til gangen ringte jeg mamma. Jeg sa at de måtte komme hjem. Jeg låste igjen døra til barndomshjemmet mitt mens jeg fåfengt kjempet mot gråten. Jeg befant der hvor alt en gang hadde vært trygt og kjært. Nå var huset tomt og forlatt mens verden utenfor kjentes alt annet enn trygg ut.

Det er som om moder jord vil gi oss en påminnelse om hva som viktig er... For når noe truer vår eksistens ser vi med ett hva som er viktig. Alt blir lissom så klart: Hva man egentlig ønsker, hva som betyr noe og hva man ønsker å få utrette den lille tiden vi har fått tildelt inne i vår sterke, men også så skjøre glassboble.

For min del handler det om å leve, det handler om å gi,
det handler om å elske, det handler om å se...
Det handler om å synge så høyt som jeg vil...
Det handler om å gynge til jeg får til det jeg vil...

Mamma og Pappa har fått booket om sine billetter førstkommende onsdag. Om fire dager. Det kjennes ut som om det er en hel evighet til onsdag,,,

For hvordan ser verden ut om fire dager?

Vess rett er rett og feil er feil, er det siste ordet sagt

Og så bli trist for tristhets skyld, kan bli en gråtkvalt kamp om makt
Men ka hjælpe det med tåra då når auan berre ser'
At rett er rett og feil er feil, då kan æ ikkje sei nå' meir

Førr æ snakke om å leve, æ snakke om å gje
Æ snakke om å elske, æ snakke om å se
Æ snakke om å sønge så høgt som æ vil
Æ snakke om å gjønge te æ får te det æ vil

Vess svart e svart og kvitt e kvitt, då e du blind førr alt
Då ser du ikkje lys nå' meir, i varmen bli det kaldt
Du bli ein sjakkmønstrat konstruksjon med pepitarutat sjæl
Vess kvitt før dæ e berre kvitt, har du slådd live' ditt i hjæl

Førr det handle om å leve, det handle om å gje
Det handle om å elske, det handle om å se
Det handle om å sønge så høgt som du vil
Det handle om å gjønge te du får te det du vil

Vess Gud e Gud, og du e Gud e du enno nøydd å be
Så ber du mæ med tomme ord, du spør, men æ kan se
At du stille opp i ein sjakk-armé, men du strides innenfra
Mot svart og kvitt, og rett og feil, før det trur du at man ska
Men det e nå' ainna å leve, det e nå' ainna å gje
Det e nå' ainna å elske, det e nå' ainna å se
Det e nå' ainna å sønge så høgt som man vil
Det e nå' ainna å gjønge te man får te de man vil