Grip

Havet gir, og havet tar

Grip, 1850

Havet gir, og havet tar

Høsten hadde kommet for fullt til Grip og Jens skulle om litt seile ut til fiskeværet Hallarøya, sørvest for Smøla. Den årlige turen tok han ut til handelsstedet for å handle inn varer til vinteren. Bestillingen fra Anna var i år, som i fjor, lengre enn lang. Potet, ull, gammelost, syre på kagger, smør i daller og en saueskrott var noe av det hun hadde formanet husbonden om å gå til i anskaffelse av.

Jens likte å ta turen ut til skjærgården utenfor Smøla. Han måtte ikke dra helt dit for å handle inn. Men Anna forsto at for Jens så dreide det seg også litt om reise tilbake i tid. Som 11 åring hadde han blitt foreldreløs etter at en brutal runde med feber og sykdom som hadde herjet over været. Det var som om mannen med ljåen hadde tatt fiskeværet i sin vold. Hele 10 gripværinger måtte gi tapt, for så at de av sine kjære ble rodd den lange veien over til Bremsnes for  å bli stedt til hvile.

- De farer idelig omkring på søen, likesom søfuglene. Der hentet de alt til sin levemåte. Og når de ere døde, breinges de fra sine lave stuer på Grip henover søen til Bremsnes, hvor deres fedre hviler… Besta pleide høytidelig å deklamere disse ordene som hun  en gang i tiden hadde lært et eller annet sted.

Etter at søsknene til Jens hadde blitt plassert rundt omkring hos slektninger på Gripværet måtte en sorgtynget Jens dra til sine slektninger på Hallarøya. Der ble det noen fine år for Jens, og han fikk en god venn i Anders, kjøpmannssønnen på været. Kjøpmannsfrua tok den foreldreløse gutten i nabohuset ubevisst inn under sine vinger. Hun passet på at han ingen nød led, og ofte vanket det goder som både sukkertøy, mat som hun mente ikke kunne selges, klær og skotøy. Hun lot seg begeistre over den lysluggete gutten som titt og ofte ramlet inn døra på bua, mens han med en urokkelig optimisme lurte sønnen Anders med ut på eventyr i den grunne skjærgården. Hun så at vennskapet mellom guttene gjorde den noe heller forsagte sønnen hennes godt.

- Når du kjøpe inn syre, så e det myse ette gammelostysting du ska kjøp inn, ikkje ainna syre. Anna så bestemt bort på ektemannen.

- Kaffer ska æ kast bort pæng på slikt? Jens satte seg ned ved kjøkkenbordet.

- Åh deinn kainn brukast te så mangt, Anna fant seg en stol ved siden av han, - Æ bruke deinn te suppa, som tesætting te drikkevatnet, og om æ helle det ti vatnet som æ koke fisken i, så bli fisken fin og kvit, Anna la handa si lett over husbondens rue neve.

- Ja, det e væl mykkji næring i na syra, og godt e nå det når værbestyrer Iversen e så gjærrig på melka, Jens klappet kona klønete over hånden. – Men hainn Anders gir mæ nok i år, som i fjor æn god pris for handelen.

Det var sjelden de satt slik sammen nå. De hadde pleid å sitte slik om kveldene før alle barna hadde kommet til, men så hadde samlivet gått over i en tralt med hverdag og slit. Anna kunne ikke huske sist hun hadde vært nær han, ikke slik som ektefolk skal være. Hun røss i hold da det slo henne at de ikke hadde vært sammen siden hun ble barntung med tvillingene. Tvillingene som hun hadde mistet i mors liv en stormfull høstnatt for 5 år siden.

Anna så bort på ektemannen, og med tungt hjerte tok hun seg i å se på en fremmed. Det todagers gamle skjegget var grått og stritt, akkurat som Jens selv. En gang i tiden hadde både mannen og skjegget vært mykt. Den gangen han ivrig hadde fortalt henne om drømmene sine, om hvem han var og hva han stod for. Før var kinnene hans fargelagt med en glød full av pågangsmot, mens han nå askegrå forbannet væreiernes klo som med griske klør hadde lagt seg over fiskeværet. Litt etter litt hadde han forsvunnet inn i en dis av motløshet, stahet og motbør. Anna blunket for hun ville ikke at han skulle oppdage at hun var på gråten. 

Bæsta var på besøk hos den jevngamle kusinen, Ingeborg, som bodde i nabohuset, mens guttene og Gurine var ute sammen med de andre barna på været. I den uvanlige stillheten som rådde inne på kjøkkenet slo det Anna at de for en gangs skyld var alene. Hun reiste seg mens hun smilte forsiktig.

- Kom, Jens. Hun tok ektemannens hånd mens han forfjamset gikk etter henne opp loftstrappa.

- Æ e fortsatt di, og bare di, Jens. Anna kneppet opp skjorten hans, mens Jens fomlet med de store fingrene sine der han tafatt dro i forkledet hennes.

Sengetøyet kjentes kjølig ut mot den nakne huden hennes i det hun la seg ned.

- Åh Anna, kor æ ha savna dæ. Jens la den store kroppen sin over hennes, mens hun vemodig så hvor forandret den hadde blitt i løpet av de siste årene. Han hadde blitt eldre, og bevegelsene hans hadde blitt seige.

Det hele var over i løpet av et par minutter, og etterpå lå han sliten over henne, som for å hente seg inn igjen. Anna kjente at ånden hans duftet svakt av gammelt brennevin. Ute på tunet foran huset hørte hun barn i ivrig lek mens de løp inn i de trange smugene rundt kirka. Hun lå stille under den tunge mannskroppen. Mens hun trakk pusten forsiktig for å ikke forstyrre han, kjente hun en salt tåre renne ned kinnet og inn i munnviken, og hun merket at en ny var på vei.

- Takk, Anna. Takk Anna. Jens mumlet døsig idet han rullet seg over til siden. Anna kjente tyngden fra kroppen hans forlate henne, og hun følte seg med ett så tom. Hun kikket bort på mannen hun hadde kjent et helt liv, mannen som hun hadde vært gift med i 19 år. En ny tåre rant nedover kinnet hennes, for det var som om hun ikke kjente mannen som lå ved siden av henne, og erkjennelsen av at han aldri hadde sluppet henne inn i sitt aller mørkeste slo inn over henne som en brottsjø.

Det var siste gangen Anna var nær sin ektemann. For han kom aldri hjem igjen fra turen til Hallarøya, da storhavet valgte på sitt brutale vis å hente han hjem til seg.

 Hallarøya

Jens sukket tungt. Kroppen hans verket. Forsiktig lurte han hånden inn under jakka før han med drevne bevegelser lirte ut lommelerka fra innerlomma. Brennevinet sendte varme ilinger nedover ryggraden hans mens den velkjente følelsen av prikking strømmet ut i den sliten kroppen. Med ustø skritt gikk han opp mot øyas høyeste punkt, Hallaren. Herfra kunne han skue ut til fiskeværene som omringet øya. Fra Spillvalen, Sandværet, Lyngværet, Rotværet, Tranøya, Ringsøya, Solværet, Joøya, Arnøya og  helt ut til Flisværet. Vinden hadde endret retning, og kalde gufs fra havet vellet inn over været. Jens tok en ny slurk fra den snart tomme lerka. Om ikke lenge ville mørket sige på, og tiden var knapp skulle han rekke tilbake til Grip før nattemørket kunne se sitt snitt til å lokke han ut på farlig farvann. Han korket flaska før han gikk ned mot kaia og den fullastede geitbåten.

- Jens, du glemt av potetsekken din!  Barndomsvennen som nå hadde blitt den nye kjøpmann på været, småløp med sekken i høyrehånda, mens den korpulente kroppen hans disset over de butte beina . Jens hadde alt kommet ned i båten, og han snøvlet et utydelig takk i det han tok i mot sekken.

- Det ser ut for at det vil blåse opp. Anders kikket bekymret bort på Jens, og det var nok brennevinets virkning som uroet kjøpmannen mer enn vinden som ulte på havet.

- Kvistrommet er ledig Jens, ka med om du blir natten over?

Jens fnyste høylytt over det velmenende forslaget.

- Ka du trur om mæ? At æ e ein nykonfirmert jypling som ikke veit å manøvrere mæ heim att?

Vinden rev i seilet, og Jens la fra kai mens han nikket farvel.

Anders ristet på hodet mens han mumlet at dette aldri kunne komme til å ende godt.

Farvannet rundt Hallarøya var av de vakreste farvannene Jens visste om. Og han hadde sett sitt på sine turer rundt om. En skjærgård med grunner og holmer som lå som perler på en snor ut leia. Om sommeren kunne landskapet bade i blodrøde solnedganger, mens det nå nesten var som farget svart av uværet som lurte. Jens skalv. Han festet grepet rundt roret. Han gledet seg til å komme hjem til Anna og kjenne varmen fra henne og kjøkkenovnen inne i den lille rødmalte stua. Jens smilte mens han tenke på sin fru. Selv etter 20 år forundret det han at av alle, så valgte hun han. Stolt som en hane hadde han gått gjennom fiskeværet i den visshet at øyas flotteste kvinnfolk var hans.

Sjøen rundt geitbåten hadde fått hvite topper, og bårene hadde blitt uvanlig store. Vinden ulte som om den ba ham om å snu. Jens helte i seg den siste supen. Han begynte å se dobbelt. Og som lyn fra klar himmel kjente han det kalde vannet favne hele han.

Han hadde kullseilt. Båten duvet opp ned mens varene spredte seg rundt i skummet fra bølgene. Jens spyttet og harket mens han sparket seg fram mot båten. Han fomlet etter tollekniven som han hadde i sliren ved bukselommen. Fingrene var stive av vann og kulde. Jens dro kniven opp og skar den inn i treverket med krefter han ikke ante at han hadde. Som en kjempe på slagmarken dro han seg opp på siden av den kullseilte båten mens han tviholdt i skaftet på kniven.

- Ikke faen! Jens hveste av sinne. Båten fulgte strømmen og bårene, og Jens hang fast som en sta djevel som ikke var klar over hva skjebnen hadde lagt av planer for han.

Smerten var uutholdelig,  selv om det kalde vannet gjorde sitt for å døyve den. Jens hadde vondt for å puste. Han ante ikke hvor lenge han hadde hengt i tollekniven og båtripa, men det føltes som en hel evighet.

Det gjorde vondt nå. Jens strakk på fingrene for til å et bedre grep. Hånden glapp, og han spyttet mens han kjente smaken av salt sjø i munnen i det han gled ned i vannet. Han var tom for krefter. Vannet sved i ansiktet. En bølge slo over han, mens han kavet med armene.

 – Ikke faen!

Dødsbudskapet

Grip

- Æ må snakk med dæ Peder, kainn du kom innom kontoret mitt? Værbestyrer Iversen hadde oppsøkt Peder nede på kaia.

- Gi mæ 10 minutt slik æ at får rydd opp i redskapen her, så kjæm æ!

Peder lurte fælt på hva det var værbestyreren ønsket å snakke med han om i det han banket på døren til kontoret hans.

Det rådet en alvorstung stillhet inne på rommet bare avbrutt av lyden fra vegguret som slo taktfast.

Iversen hadde et tynget drag om ansiktet og han fiklet nervøst med en avis som lå på bordet.

- Æ har dårlig nytt, Peder, og æ træng di hjælp. Værbestyreren senket blikket mens han bet seg i underleppen.

- Havet det gir og havet det tar, og æ har fått sendebud fra Hallarøya om at hainn Jens Larsen ble funnet omkommen i går ettemiddag.

- Ka e det du sitt her å sie , Iversen? E hainn Jens død. Peder tok tak i bordplaten, mens gulvet svaiet under beina på han.

- Han dro i går mårres te Hallarøya for å handle inn vara for vinteren, og rætt ette at hainn dro fra handelsstedet blåste det kraftig opp. Båten kom drivende inn att te land uten at Jens va å finn. Værbestyreren trakk pusten, - Men båtlaget som søkt ette hainn fainn hainn flytende i vannet på nordsiden av øya et par tima seinar.

- Å kjære Gud, ka sa ho Anna da ho mottok dødsbudskapet? Peder satte seg ned mens han la hodet i hendene.

- Det e her æ træng hjælpa, di Peder. For æ ha ikkje meddelt ho budskapet ennå, for æ ha et håp om at du så kjenne ho kunna gjær det. Værbestyreren kikket innstendig bort på Peder.

- Ka e det du ber mæ om, Iversen? Peder tok ansiktet opp fra hendene, - Sitt du her og ber mæ om å fortæl ho Anna at ho har vorte enkje? Det kainn du ikke forvent av mæ.

- Æ forstår på dæ at du ikkje vil ta her Peder, og det er grett. Æ bærre tænkt at det villa værra ænklar for ho om ho fikk budskapet fra æn så ho kjenne. Iversen tok ei pause, - Og så hadde æ håp om at du kunna meddel budskapet te dottra Sigrid Larsen nå du fær inn te Christiansund i mårra.

- Æ ska meddel ho Anna budskapet, klart æ ska. Det hæle bærre kom væla brått på mæ, Peder hadde fått summet seg.

- Takk Peder, æ trur du e deinn rætten tå oss to te å fortæl om det tragiske som ha skjedd. Varan som hainn Jens handla inn e tapt, men geitbåten hass e heil. Iversen stirret ut i rommet, - Og det rare med det heile e at tollekniven til han Jens sto standhaftig fast i treverket på undersiden av båten. Iversen sukka, - Æ trur han Jens kjempa til siste åndedrag, slik han alltid gjorde.  Værbestyreren reiste seg som for å avslutte, - Æ tek med hainn Iver å henta liket og båten i mårra. Iversen kikket bort på Peder, - Det e ein ting æ håpe at ho Anna kainn bli spart for, og det e kjennskapen om at hainn Jens hadd drukket rikele færre hainn tok fatt på heimturen. Slik æ forsto det, så va det mæst trule inntaket tå alkohol så va grunnen te at det gikk så gale som det gikk.

- Æ skjønna! Peder trakk pusten dypt mens han slo følge med værbestyreren ut i den kalde høstlufta.

- Lykke til Peder, og takk ska du ha! Peder nikket for så å gå over gresset mot husa på den andre siden av den lille hovedgata. Han hørte at Iversen låste igjen døren til værbestyrerboligen, og mens han gikk kjente han på en lammende frykt for timene og dagene han hadde foran seg.

Anna var i full sving med dagens middag, da hun hørte at noen banka på.

- Det e nåinn så e på dæra! Besta skvatt te der hun satt på plassen sin ved ovnen, - Du ska sjå det e hainn Jens som endele ha funnet veien heimatt te været, og det med kamferdropsen min.

- Ja, det e på tide at hainn kjæm att nå, for æ begynt å bli urola. Anna åpnet døra for så å uventet møte blikket til Peder, - E det du så e ut å fær? Anna kikket ut på tunet, - Æ trudd det va hainn Jens som va heimattkommen etter turen te Hallarøya?

Peder trakk inn pusten tungt, - Anna, det e hainn Jens æ må snakk med dæ om! Det har skjedd nåkka! Anna tok et skritt tilbake mens  hun panikkslagen  prøvde å ta seg for. Peder så henne segne om, og han rakk akkurat å få tak i henne før hun traff gulvet. Anna jamret seg slik at stemmen hennes bar over hele fiskeværet, og naboene kunne høre fortvilelsen og sorgen  som hardt og brutalt hadde rammet den lille rødmalte stuen til den en gang så standhaftige Jens Larsen.