Skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet? Vel egentlig er det ingen hemmelighet, men mer som en kuriositet og en sjeldenhet...iallefall i 2018.Jeg lar det stå til og sier det herved høyt; Som barn opplevde jeg å ha fast bopel der hvor de sanitære forholdene for pommelipom het utedo. Eller som vi på bøgda sa det; "Utedass". Pimmelipim kunne man fint gjøre innomhus, enten i en bøtte eller i en potte. Men for pommelipom måtte små barneføtter sko seg i brune cherokser, cherokser som gjerne var arvet og som luktet surt. Deretter småløp barnekroppen over gårdstunet og inn på låven.
Låven inneholdt tre rom hvor hver sin glødepære fra osram dinglet ned fra takbjelkene. Rommet i midten var det med hjertedøren. Barndommens utdass rommet en benk med to hull i, og ved siden av hullene lå det bunker med blader som Hjemmet og Allers. De mest fantastiske bladene var de store katalogene fra Spar Kjøp og Ellos. For å fortrenge det faktum at det egentlig var veldig skummelt å sitte der i et altoppslukende mørke på en utedo i en låve på Nordmøre, et sted der ein ikkje skulle tru at nokon kunne bu, ja så pratet lille Ida høyt for seg selv mens hun bladde seg til de bakerste sidene i postordrekatalogene. Og det mens hun dinglet med beina slik at cheroksene dunket inn i dassbenken. For bakerst i katalogenene fant nemmelig Ida sidene med lekene. Leker som babydukker som gråt dersom smokken ble fjernet, og sider med de vakreste glansbilder og malesaker. Andre ganger bladde Ida seg fram til sidene midt i, litt bak for så å stoppe opp på bildene av de røde fløyelsjulekjolene og de sorte lakkskoene med hæler, for så at fantasien tok henne langt bort fra utedassen.
Låven luktet av tørt gress, våt jord og frau. På dagtid kunne stråler med sol lyse igjennom de små hullene fra bølgeblikket på taket. Og i strålene kunne man se låvens støvkorn danse som en million stjerner.
Der var katta ut av sekken, og undertegnede viser seg å være et klenodium som en gang i tiden har benyttet seg av fenomenet utedass, og det med den største selvfølgelighet...
Men i all sin primitive prakt så er det noe vemodig vakkert å minnes tilbake til den gang da alt var så mye enklere, og det i sin seige tungvinthet...
Jeg vokste opp med sau, høns, katt og hund på et lite småbruk nede ved fjorden . Til å begynne med holdt vi hus i den lille røde Ingvaldstua oppe i skogen. Farmor og Farfar som hadde gjort byfolk av seg, både nasjonalt og internasjonalt, kom rett som det var på visitas, og hvor de camperte i det gamle hvite nordmørslånet til gammelonkel Jakob. For å komme meg dit måtte jeg først krysse en liten eng, så en tett, skummel bjørkeskog og så til slutt den lange slakke enga med den store steinen plassert midt i. Den aktuelle steinen fungerte som skihopp om vinteren, og hvor Ida rett som det var slo alle verdens hopprekorder....Og hvor hun sikkert også var da Brå brakk staven dirketesendt i sort hvit på statskanalen, via et TV-apparat fra Tandberg. Jepp, der kom den også; Ida hadde ikke fargeTV som lita...Og Ida fikk heller ikke se på Ville Vesten, Tornefuglene, Mot alle vindar eller Dynastiet, men akkurat det er en annen historie...
Farmor kunne fortelle at det pleide å være mye snø i gamle dager, den gangen Ida var 4 -5 år. Uredd som Ida var, det hun var flasket opp på Pippi Langstrømpe samt var frarøvet all sunn skepsis etter psykologisk å ha lært seg å ignorere utedassens demoner, kunne hun lettkledd forlate Ingvaldstua for så å trosse minusgrader, snø, mørke, skogen, ulver, bjørner, bekken og engene for så å banke på kjøkkenvinduet i Myrastua...Og da i barnslig håp om at Farmor hadde stått opp...
Farmor fant stor glede i å fortelle om den gangen Ida bare såvidt nådde opp til vinduskarmen, og hvor hun busende kom inn døra i bislaget mens hun forkynte høyt i det hun sparket av seg våte cherokser at; " Nå har e ite Gjertrudbakels og no vil e ha Farmorvafler!" For Farmor laget vafler i et moderne elektrisk jern, mens mamma Gjertrud hadde et sånt gammelt ett i smijern som hun snudde på ovnen. Farmor sine vafler var gyldne, mens mamma sine bakels hadde det med å bli mørkebrune...Og lille Ida var alltid klar, både for brune bakels og gyldne vafler. "Husk nå på at magen alltid blir mett før øynene" var farmors faste utsagn der jeg forskynte meg grovt...
I all sin tungvinthet lengter jeg som sagt faktisk tilbake. Jeg lengter tilbake til sure cherokser, utedassen, låven, mørket, stillheten, fantasien, Farmor, Farfar, Onkel Jakob, vafler og bakels.
Jeg lengter tilbake til NrK med sendinger i sort hvit med Erik Diesens reisebrev fra Hawaii og Knut Bjørnsen i Kvitt eller dobbelt...Jeg lengter tilbake til fasttelefonen, Romsdalsposten, statskanalens diktatur og kiosken i Kvisvika.
Jeg lengter tilbake til et liv fritt for ledlys, paradise hotel, WIFI, Appleproduketer, 4G, Tinder, dot com og face. Jeg lengter tilbake til en hverdag hvor man hadde bakst i fryseren i tilfelle noen kom innom, og hvor kaffekoppene ble brukt av gjester som kom på besøk...
Jeg kan ennå huske gleden etter år med lengsel og dagdrømming...For dagen den kom den. Og det som en julaften hvor jeg pakket opp julegaven fra mor og far... For så å endelig å få den etterlengtede babydukken fra Spar Kjøpkatalogen; Dukken som gråt dersom jeg fjernet smokken. Det var det året vi flyttet inn i det nybygde huset med vannklosset, og hvor jeg endelig fikk se Vibeke Sæther og Geir Børresen i Lekestue i farger....
Dagdrømmer som utspinner seg i skinnet fra en glødepære fra osram sittende på en utdass mens man blar i glaserte postordrekataloger kan faktisk gå i oppfyllelse...Og da noen ganger som en gråtende babydukke en julaften på et småbruk nede ved fjorden på Nordmøre et sted...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar