Perspektiver og tidsånd...

Jeg sjekket av gammel vane mobilen for så å oppdage at jeg hadde et tapt anrop. Jeg stusset litt da jeg så at nummeret kom fra en fasttelefon. 716-et eller annet... Hvem er det jeg kjenner som ringer meg fra et slikt klenodium, som det en fasttelefon nå en gang har blitt? Oppe i hjørnet på dispalyet så jeg en konvolutt blinke for å varsle om at noen hadde lagt igjen en beskjed. Nyfiken ringte jeg svareren hvorpå jeg hørt en stemme preget av et levd liv spørre om jeg kunne ta kontakt. Stemmen formidlet at dens eier hadde lest innlegget mitt i papiravisen og at vedkommende likte ordene og historien som jeg hadde formidlet.

Jeg trykket på nummeret for så å ringe tilbake. Etter ni ti sekunder gikk den skarpe ringelyden over til en mild kvinnestemme. Jeg spurte etter personen som hadde lagt igjen beskjed på mobilen min, før at jeg så hørte en dør lukkes i rommet der hvor fasttelefonen befant seg, et eller annet sted i den andre enden av "telefonlinjen".

"Ja, hallo?" For andre gang hørte jeg stemmen hvis klang var preget av et langt levd liv, et liv jeg ikke lenge etterpå skulle få et aldri så lite innblikk i.

Et par dager senere håndhilste jeg på mannen bak stemmen. Han minte meg om den gamle drenggutten, Ivar, som i sin tid hadde tjenestegjort for min Onkel på hjemgården min. Jeg tror det må ha vært havet, den blå himmelen, den søte lukten av tjære og et liv i blåst som hadde satt sine spor hos dem begge, og som gjorde at jeg tenkte på gamle Ivar i det vi håndhilste. Han ønsket meg velkommen mens vinden blåste friskt rundt oss. Han åpnet døren og viste meg inn. Duften av salt og historie tok vennlig i mot meg da jeg gikk over den slitte dørstokken i det gamle bryggehuset, og det samme gjorde forfedrenes sjeler mens de hvisket og tisket seg i mellom...I alle fall føltes det slik i den stumme stillheten som brått ble avbrutt av gjenklangen fra skoene min som traff de gamle gulvplankene. Gluvplanker med tydelige spor og merker fra den gang da....

Jeg kikket ut over havnen mens han formidlet sine tanker og historie, og scener fra en fjern og nær fortid danset foran øynene mine i takt med hans beretninger.

Perspektiv og tidsånd er ord vi ikke alltid forbinder med hverandre, men de går sammen som hånd i hanske. Det er ofte akkurat her vi har det med å dumme oss ut, når vi glemmer historiens gang og stoler blindt på visjonene som vi tror ligger der framme...

De harde 30-årene, tungt arbeide, elektrisitet, havneby, skipstrafikk, skipsnød, våren 1940, bomber, tragedie, fredstid, gjenoppbygning,  sosial nød, 1957 og løfter om et nytt sykehus...Løfter som ble innfridd fra sentralt hold for å få byen opp på beina igjen, og hvorpå sykehusbygget i 1962 sto klart til bruk, og det for å reise byen igjen...

"Vi har en utfordrende kystlinje her ute ved havgapet." De blå øynene hans stirret intenst på meg; " Jeg vet det er lenge siden store skip har vært i havsnød der ute." Han pekte mot skipsleia, " Men det er bare et tidsspørsmål før det skjer, for det har skjedd før, og det vil skje igjen!" Øynene hans mørknet.

2016....Han ristet på hodet, oppgitt og sint: " Sykehuset vårt.....De vet ikke hva de holder på med!" Den gamle mannen trakk pusten dypt; " Det er galskap at de nå skal legge ned sykehuset vårt!"

Bølgene slo friskt innover havna og vinden blåste håret mitt i alle retninger mens jeg gikk mot bilen...

Jeg vridde om nøkkelen i tenningen mens jeg grunnet over de siste timers samtale. Jeg satte bilen i første gir mens foten trykket lett på gassen, hvorpå jeg nikket stille for meg selv: Han har rett, de vet ikke hva de holder på med....De vet POKKER meg ikke hva de holder på med!!!