Tvangsekteskap og en titt inn i glasskulen...

Et tvangsekteskap hvor brudgommen kun er interessert i medgiften har aldri vært noe å trakte etter. I verste fall kan det til og med være ganske så ufruktbart, og det på tross av brudgommens visjoner /illusjoner om diverse funksjonsfordelinger og synergieffekter.

Fra gammelt av var arrangerte ekteskap, eller fornuftsekteskap som det også het, ikke uvanlig i Norge. Men det var ikke vanlig at man giftet seg på tvers av kastene, som for eksempel konstellasjoner mellom borgerskapet og arbeiderklassen. Også den gang søkte krake en make, men som skomakeren, så holdt kraken seg ved sin sin lest.

Nå er tvangsekteskap noe vi assosierer med andre kulturer, og gjerne kulturer hvor opplysningstiden ennå er et uskrevet kapittel. Tilbake til nåtiden så er det verd å merke seg at det er med forundring jeg registrerer at enkelte folkevalgte også hopper bukk over kapitlene i historiebøkene merket opplysningstiden, for så å legge sin elsk på middelalderens dunkle skygger.

Lenge har Nordmøre har hatt en utpåganger med sleipe hensikter. Det som er så leit med tvang er at det i ordet ligger at man er frarøvet muligheten til å velge. Mang en brud har grått sine tårer over en kneblet framtid. Utpågangeren som har snust på Nordmøre har hatt en agenda hvor tanken har vært å få tak i medgiften, for så å mele sin egen kake. Han hadde alt fra starten av ingen intensjoner om å være av den trofaste sorten. Beileren var i utgangspunktet tilhenger av et liv med flerkoneri, og hadde tidlig pekt seg ut kone nummer to; En jomfru bosatt litt lenger sør i fylket. En jormfru med en riktig så innbringene medgift, for den som måtte freiste lykka. Hva som driver han? Jo, som sagt medgiften. Medgiften er en formue som de foresatte eller slekten gir til bruden og hennes make når hun gifter seg. I noen land kan dette være en ku eller en kamel. På Nordmøre har det blant annet vært føde og akutt. Bruden gråt fortvilet og ba på sine knær om at hennes foresatte måtte lande på en avtale hvor tingens tilstand havnet midt i mellom, slik at hun fortsatt kunne holde kontakten med seg og sine. I et desperat øyeblikk satset hun alt på et kort i håp om at de foresatte kunne få til en verdig avtale, en avtale hun kunne leve videre med. Men de foresatte hadde dessverre et annet hjertebarn, og som også skulle vise seg å være favorittbarnet. Etterpåklok forsto bruden at man lett blir favoritt når man forstår hvor lurt det er med smisk. I det utpågangeren trodde at medgiften og forlovelsen var sikret, det da den tross alt hadde blitt kunngjort på kirkebakken for menigheten en desemberdag i det herrens år 2014, så ble han litt vel ivrig i sin trofejakt. Han begynte nemligen å bable om synergieffekter og funksjonsfordelinger med en potensielle kone nr to, som han hadde begynt å gjøre sine hoser grønne for. Egentlig en aldri så liten tabbe, for bruden på Nordmøre kan kanskje i utgangspunktet virke tafatt, men jeg skal love deg at hun kan skrike og slå i fra seg når hun først oppdager at hele hennes framtid står på spill, og at hun så absolutt ikke vil være den av konene som i mindre grad ville få dra nytte av sin egen medgift …For brudgommen hadde på tross av sine narsisstiske tendenser et aldri så lite godt øye til bruden på Sunnmøre, og som han beilet med ord som funksjonsfordeling, synergieffekt og trofasthet. Det siste ordet satt litt langt inn, men noen kameler må man da kunne svelge her i livet…

Tilbake til innledningen; Tvangsekteskap mellom borgerskap og arbeiderklassen byr på utfordringer, og i alle fall når bruden ikke vil. Og når bruden forstår at medgiften, arvesølvet og framtiden står på spill, ja da burde brudgommen innse at han må skyte en hvit pil etter ønsket om et par kyr og en to tre kameler… Fjøset han må bygge for å huse medgiftene kan fort bli for dyrt, og i hvert fall når han i utgangspunktet ikke er så bemidlet som han vil ha det til. Og når de potensielle konene oppdager at de har blitt brukt,ja så kan de på en to tre slå seg sammen for å ta rotta på den narsistiske og navlebeskuende beileren. For alle veier fører verken til Hjelset, ei heller til Rom…

Hva skjer så videre? Bruden på Nordmøre nekter å dra over Fursethfjellet og utpågangeren prøver det han kan å få Bent Høie, Gudfaren himself, på tross av alt som har skjedd, til å få forlovelsen og tvangsekteskapet i havn. Ennå har han troen, men det vitner bare om lite selvinnsikt. For når man er lite bemidlet så kan man lett få tittelen hånstaur når man vil bygge luftslott.
Hvordan jeg kan påstå dette? Jo , jeg kikket nettopp inn i en glasskule som viste at denne suppa vil koke bort i kålen, og at tingenes tilstand vil bli som de er, uendret. Men bruden på Nordmøre har en gang for alle oppdaget hva utpågangern står for, og at han om litt vil drukne i sitt eget speilbilde og hvor luftslottet vil fordunste som dugg for solen.
Glasskulen viste meg også at beileren i verste fall kan komme til å benytte seg av tilsammen en halv milliard norske skattebetalte kroner i prosessen for å få bygget luftslottet, om han da ikke blir stoppet i tide. Det hele rakner når regnestykket viser at luftslottet ikke vil gå i pluss, at det ikke en gang vil gå i break even. Hva som fikk bruden på Nordmøre til å sette seg på bakbeina? I følge glasskulen så er bruden veldig glad i barn, og da det gikk opp for henne at arkitektene bak luftslottet tok millioner kroner fra syke, gravide og små barn, ja da innså hun galskapen hun ufrivillig hadde blitt en del av…Det har blitt sagt at lita tue veltet stort lass, og at troll har det med å sprekke når de viser sitt sanne ansikt i sola, på høylys dag…

Og snipp snapp snute så var eventyret om luftslottet på Hjelseth ute…