Kjære Stephen Hawking, har du glemt Nangijala og brødrene Løvehjerte?

Verden trenger flere som deg, der du mentalt vandrer inn i galakser, gammastråler og sorte hull. Du begeistrer meg, på en litt nerdete måte.  Du kunne sikkert ha snakket meg i senk, på din særegne måte der du nærmest som i et kåseri drar meg inn i et fjernt, men dog så nært univers... Men i din søken etter viten,  svar og logikk i det som for oss normale dødelige fortoner seg som ulogisk, så må jeg arrestere deg en smule. Du har som meg, opplevd det å få et barn. Et lite vidunder genetisk kodet, dog ikke klonet, etter deg selv. Men leste du aldri eventyret om brødrene Løvehjerte for din lille tulle?

Selv om du begeistrer meg, så kunne du også på ditt vis ha skremt meg. Til å begynne med med utopisk lite sannsynlige statistiske teorier om verdens undergang...enten som et gedigent meteorittnedslag,   eller kanskje som dødelig gammastråling eller rett og slett at universets underdog, bakteriene, vil gi oss, oss som i klodens selvutnevnte uovervinnelige art, en aldri så liten, men listig, nesestyver? Og det på tross av bakterienes manglende intelligens, kontra vår... Men det er før du drar inn kosmiske beregninger og tilbakeblikk, og hvor utopien om verdens undergang ribbes fra en usannsynlighet til snarlig et spørsmål om når og hvordan...

Meg skremmer du ikke. Men du skremmer et lite barnesinn, som ikke makter å forstå det uforståelige. Og det er her jeg, mamma´n, kommer på banen. Jeg eier ikke alle svarene, ei heller du, Stephen Hawking, noe som junior sliter med å forstå. Han sliter nemligen med å innse at mamman og Stephen er ( nesten) like vis. Dog det spørs om junior har litt rett vedrørende undertegnedes IQ...
Som oss andre, så er junior bekymret for det store ukjente. Han er redd for slutten. Han er redd for å si adjø.  "- Kan du ikke bare si at alt vil gå bra, mamma?" Angsten er aldri så sår som når du ser den i et barns øyne. But mummy knows best. For det vil gå bra, lille venn. Uansett manglende svar og usikkerhet, så er du og jeg en brikke i en større sammenheng. Ingen ting er tilfeldig. Bare se på lillesøsteren din. Ser du hvor fantastisk hennes utvikling er? Alt fra sugerefleks til tannfrembrudd. Hør på latteren hennes, se på smilet hennes, kjenn på gleden hennes. Lar du det hele koke ned kun til utviklingsteori, atomer, neutroner, protoner, kjemi og fysikk, ja da mister du det store bildet. Husker du det jeg sa om da Oldefar døde, ja at han hadde dratt sin vei? For selv om jeg iaktok hans døde legeme,  så var det hevet over en hver tvil det faktum at han hadde dratt videre...Hvor? Nei det svaret kan jeg ikke gi deg, for det er menneskehetens store hemmelighet men noe sier meg at vi har alle vært der før vi kom til denne verdenen, til dette livet...For det er ikke en begynnelse eller en slutt...Jeg vet med sikkerhet at vidunderlige du kommer fra et sted, og at du også vil dra videre etter endt oppdrag, en eller annen gang. Og det samme vil jeg, og jeg kjenner det på meg at våre veier nok en gang vil møtes på denne hemmelige destinasjonen...Men akkurat nå er vi her, du och jag, Jonas, du och jag!

Svada? Nei, det er ikke det kjære, lille venn. Jeg eier ikke svarene, men jeg er inne på noe. Det vet jeg. Og selv om Hawking kan hjelpe deg og meg til å forstå biter av kosmos uendelige hemmeligheter, så er dette maskineriet så sammensatt at det å si at vi er her ene og alene på grunnlag av the big bang en absolutt statistisk umulig utopi, sett fra mitt ståsted. Slå deg til ro med at alt vil gå bra. For hverken gammastråler eller sorte hull makter å sette punktum, ikke for deg ei heller for meg. Når vi er ferdige her drar vi bare videre, dit hvor Oldefar er... Først til Nangijala og så videre til den neste verdenen, som Astrid Lindgren så fint prøver å formidle det...

Kjære Stephen Hawking, om du glemmer Nangijala og brødrene Løvehjerte, så kommer du til å se deg blind på det sorte hull. Du er inne på mangt og meget, men la ikke kosmos uendelighet forlede deg til å ikke se de nære ting. De svarene som ligger rett foran nesetippen vår...Pass deg for å ikke se skogen for bare trær....

Kjære Junior: Ja, alt vil gå bra. Det er absolutt ingen ting å være redd for. Grip dagen og lev i nuet. Universet er uendelig, og det samme er også vår kjærlighet.

PS Enig med deg, Junior: Stephen Hawking er digg. He is the man! And btw, we will always have  Tony Stark, Peter Parker, Clark Kent, Harry Potter og han far sjøl if shit really happens. Så det så ;-)