Som et fyrtårn ut mot havet i kuling og regn fra sørvest...

Høsten var på vei inn i vinteren. Vinden raste og skrek rundt husveggene, og havsaltet sjø pisket mot det tynne glasset i stuevinduet. Av og til fikk kastene skikkelig tak, og de kjente at hele huset ga etter. De satt klynget sammen på stuegulvet, dradde og hvite i ansiktet. De eldste barna i ungeflokken prøvde stille å berolige den skrekkslagne moren som forvilet hvisket - Vi står den ikke av, vi står den ikke av! 

Minstejenta gråt sårt med ansikt presset ned i hendene mens storebroren prøvde å trøste henne - Så, så det vil gå bra denne gangen også.

Kvelden var mørk, og talglyset blafret som om det sto om liv da vinden presset seg inn i rommet. Ilden hadde sluknet, og kulden bredte seg rundt i rommet. Barna kunne høre moren hulke mens hun mumlet ektemannens navn -Johan, Johan hvorfor lot du meg sitte igjen alene? Hvorfor?

Med et dundret vinden vilt mot husveggen, etterfulgt av et luftrykk og et høyt smell. Mørket favnet rommet helt. Søstrene gråt et eller annet sted i stuen. Brødrene strevde med å reise seg. Det hadde skjedd det de lenge hadde fryktet, men som de trodde aldri ville skje: Vinden hadde til slutt fått festet sitt grep. Den hadde løftet huset av grunnmuren og plassert det på skrått nedover berget...

Storebrødrene fikk loset den gråtende moren og de lamslåtte søstrene ut i den vindfulle kvelden. De kunne se et svakt lys skinne fra naboens kjøkkenvindu, og i samlet tropp tok de seg over myra.

Slik var det at en som står meg nær måtte som ung gutt forlate barndomshjemmet på Smøla, for så å flytte inn til byen. Historien er like trist, brutal og rå, som den er kjær.

Jeg vet ikke om det var akkurat slik hendelsen forløp seg, men det er slik jeg ser det for meg når han forteller meg bruddstykker om livet som unggutt på Nordvestlandet, og det fra en ikke så altfor fjern fortid.

Selv om historien kan virke brutal, så er minnene om en barndom på øya ute ved havgapet også så uendelig vakker. Han pleide å ta oss med ut dit hver sommer, for så at vi stoppet opp ved tomta der hvor huset en gang sto. Alt som er igjen er grunnmuren. Han spretter alltid lettbeint ut av bilen og fyker ut på nesset. Det er som om beina hans kjenner hver tue, og det tar bare sekunder før den gamle mannen forvandles til en ivrig guttunge. Vi andre kommer etter med matkurven og kaffen for så å sette oss i husruinene, og det med stor fare for å treffe på en og annen gåseskit. Så sitter vi der i gresset, mens fluene surrer rundt oss. En og annen sommerfugl svermer forbi, mens tjelden skriker for å advare oss om ikke å gå lengre ut. Den gamle mannen forteller ivrig om fiskeplassene, om krabbefiske og om hvor de jobbet dagen lang for å grave opp torv som de kunne selge videre som brensel. Og det for å hjelpe mor med et par kroner. Det var visst et tungt arbeid for små gutterkropper. Men som med alt her på denne klode, så forvitres også minnene. Og tilbake sitter lengselen etter det som en gang var.

Bak de barnslige beretningene om en svunnen barndom ligger det alltid en vemod og lurer. Minner fra en tid som ikke alltid var så vennligstemt. Minner fra en tid som la grunnlaget for et voksenliv med mye hardt arbeid. En barnelærdom som var tøff, men også vel så lærerik, og da med innsikt i hva som er viktig her i livet.

Han er en gammel mann nå, og nå er det vi som tar han med på tur til barndommens øy. Mye er glemt. Men dagene som unggutt på Smøla sitter ennå friskt i minne. Det er der han stort sett er nå, i minnene om tiden fra den gang da han var barn. Når jeg ser på hans store, ru arbeidsnever og hører han skratte, så ser jeg historien om en liten gutt som så altfor rakst måtte bli en voksen mann. Når jeg ser på han så ser jeg en av dem som bygde denne delen av Norges land. Han spør ofte etter sin mor, men hun sovnet stille inn på sykehuset i Kristiansund en sommerdag på begynnelsen av 70tallet. Året før ble han far ved det samme sykehuset.  Og i årenes løp har han vært inn og ut for sjekk av ditt og datt, berget i siste sekund samt blitt flikket og fikset på, slik de fleste høvdinger må av og til.

Det hadde lissom alltid vært der, byens sykehus. Som et fyrtårn ut mot havet, ruvende i kuling og regn fra sørvest. Trygt når farene måtte lure, og som et lys i mørke når nøden var som størst.

Vi gjør klokt i å se oss tilbake. Vi gjør klokt i å vektlegge de nære ting. Vi gjør klokt i å minnes hvem som bygde opp grunnmuren i det samfunnet vi nå lever i. Vi gjør klokt i å løye vinden som kan velte det hele.

Automatisering rimer på ord som sentralisering, og historien gjentar seg. Med automatiseringen gikk fyrtårnene en framtid med forfall i møte. En æra var over. En æra med utspring fra oldtiden, og som mang en gang hadde loset fortvilte sjeler i havsnød, for så at de kunne finne veien trygt i havn igjen.

Sykehusene har på mange måter vært som trygge, robuste fyrtårn rundt om i Norges vidstrakte land. Nød og ulykker rammer oss alle, på en eller annen måte, i større eller mindre grad.

Hva skjer den dagen lysene slukkes? Hva skjer når vinden nok en gang tar tak? Hva skjer når fyrtårnene i lokalsamfunnene rundt om er borte? Hva skjer når vi da trenger noen til å lose oss trygt i havn?

Lenge leve lokalsykehusene våre!






Ut mot havet

Ho står der på bryggja, no lyfter ho handa
Og vinker og smiler til meg som fer ut.
Og båten min siglar sin kos ut med stranda
Og ho står der einsleg med saknad og sut.

Eg kjenner vel og som eit sog i mi bringe
Men båten krev sitt, så det må eg nok tvinge
for no ber det langt ut om holmar og skjær.
Og tanken går heimatt til dei eg har kjær.

Ja, visst kan eg ha mine tungsame stunder
I einsemda her på eit endelaust hav,
men dagane går, ja dei går som eit under
når tankane krinsar om den eg held av.

Om dagen er gruggen og nettene svarte
- eg går her og nynnar ein song i mitt hjarte
til henne der heime går tankane radt,
til henne som smiler, den dagen eg kjem att.
                                                   Edvard Fliflet Bræin