Jakten på det gode liv...

Han pleide å komme inn i mitt liv som en varm stormvind, og hvor han feide meg over ende med sin utilslørte begeistring over livet, årstidene og menneskene som han møtte på. Men mest av alt lot han, trodde iallefall lille meg, seg begeistre av nettopp, den gang da, lille meg.  Hans ulydige krøller hadde det med å falle ned i ansiktet hvorpå han på skøyeraktig vis dro hånden igjennom håret for å legge det på plass igjen, og det alltid med et smil om munnen. Han hadde sine grå dager han med, han som alle andre, men de la aldri jeg noe merke til.

Om hans smil var myntet på meg, og bare på meg alene, så fikk han meg til å føle meg som den vakreste prinsessen på jord. Han kunne lekent kaste meg opp i luften, for så å kjærlig kalle meg med kjælenavnet han hadde gitt meg: Sunshine. Jeg, Ida, var ingen ringere enn hans little miss sunshine. Han var så vakker i mine øyne, eller kanskje karismatisk er det rette ordet, nå som jeg har blitt voksen. En blanding av JF Kennedy, Jimmy Carter og Doc i Fragglene, han som hadde hunden Sprocket. Alltid korrekt antrukket, alltid med galante bevegelser og en verdensvant framtoning. Jeg så at damene snudde seg etter han på gaten. Jeg hørte de fnise om han spurte dem om et eller annet. Jeg kunne tidvis se pulsslagene på halsen til enkelte ekspedistriser bykse over et slag eller to når han skulle betale for et eller annet. Og hvor han på unorsk vis småsnakket om ting og tang for så å alltid ønske dem en fin dag videre. He made me feel like a million dollar når jeg, av alle pigerne i byen, fikk være den som holdt han i hånden på vei igjennom byens grå gater... Og det mens kuling og sørvesten blafret i frakken og de gjenstridige hårlokkene i luggen hans. Han var min helt egen, flotte fine Farfar... Farfar som snorket om natten....Farfar som aldri klarte å være i ro...Farfar som hele tiden måtte gjøre noe for å fargelegge dagene.
Av og til forlot han meg i lange perioder. For det hadde seg slik at når han var hjemme i Kristiansund, så lengtet han slik til Amerika og Seattle. Og når han var i Seattle lengte han etter Kristiansund og little miss Sunshine. Farmor prøvde å moderere han, men pakkene han tok med seg fra Statene ble bare mer og mer fantastiske for hver gang han returnerte fra over dammen. Dukker på en meter i blå silkekjoler, og kjoler til meg som matchet dukkene...Det var julekveld hver gang de kom hjem, og jeg kan minnes den søte lukten fra gavene kjøpt på Wallmart og Nordstrøm. En søt, litt gummiaktig lukt som jeg alltid vil forbinde med barndommen, dagdrømmene og lengselen etter lykkefølelsen.

Ro i baken eide han ikke. En gang tok hans lange fingre et fast grep om min barnehånd, for så å føre meg ut på tur. Også denne gangen flagret kappen hans i sørvesten. Han snakket slik om sitt Amerika, og det på en sånn måte at en sped spire av lengsel ble sådd i et barnesinn om en gang å få oppleve alt hva han så ivrig prøvde å formidle meg. Turen endte opp på Varden på Kirkelandet. Dette var før vardetårenet ble gjenreist, så der sto vi, Farfar og little miss Sunshine, og myste forbi Grip, og utover mot storhavet. Farfar så på meg med sitt skøyeraktige fjes:
- Om du ser godt etter Ida, så godt som du bare kan, ja så kan du se Amerika.
Jeg myste så godt jeg evnet, og så sannelig, der, bak horisonsten så jeg Amerika. Jeg, jeg klarte å se helt til Amerika! Lykkelig tok jeg tak i hånden hans for så å gå hjem til Farmor i Fritjof Nansens gate 9, for der ventet det nystekte vafler og solbærsaft. Jeg skulle fortelle henne at jeg hadde sett Amerika.

Vel 11 år senere satte jeg foten på amerikansk jord for første gang. Jeg kan forsatt erindre sommerfuglene som danset i mellomgulvet i det jeg kjente den harde asfalten på SEATAC airport, Seattle, juni 1990. Farmor på 79 somre kom med lette trinn ned flytrappen bak meg. For henne var dette hennes noe å tjuende tur over there. Farfar hadde dratt sin vei til stedet bortenfor alt 11 år tidligere, men nå, endelig, skulle jeg få oppleve hans Amerika. Endelig, etter alle disse årene med dagdrømming og lengsel.
---------------------------

Noen få år etter andre verdenskrig forlot Farfar Norge, for så å dra til Canada for å tjene penger slik at han kunne få hele familien over. Han forlot en by som hadde blitt sønderbombet, og han forlot en framtid som fortonet seg økonomisk vanskelig. Vel et år senere gikk Farmor ombord i en av amerikalinjens båter hvorpå hun krysset Atlanteren sammen med tre barn og et par kofferter. Min far var det yngste barnet, bare to år gammel. Hjemme i Norge forlot hun de to største barna. De ankom New York slik som de fleste utvandrere gjorde den gangen. De registrerte seg i slusene på Ellis island,noe som 1000ner hadde gjort før dem. Uten å kunne språket krysset Farmor og de tre barna hele USA med tog, for så I første omgang å dra til Vancouver hvor Farfar og hennes bror med famiie ventet. Senere gikk ferden til Seattle, hvor min far vokste opp i brytningen mellom rockabilly og hippie-tiden...

Pappaen min hulket på telefonen her om dagen over ting han hadde sett på nyhetene. Hans ferd og mottakelse "over there" da han var en liten toåring tidlig på 50tallet var mer human enn den tragedien vi nå ser utspiller seg i vårt Europa, hvor døde barnekropper skyller i land, og hvor flyktningleirene brenner av feber og ild.
Mine besteforeldre var ikke flyktninger, men de var det mange i dagens Norge omtaler som lykkejegere. De ønsket et bedre liv og en ny start... Farfar fikk også satt inn nye tenner, og jeg kan ennå huske gulltanna hans som glitret når han smilte...Da jeg var lita og han fortalte historier fra sitt liv, så forsto jeg at he had the time of his life over there...

En gang var pappaen min 2 år og på vei over havet, og det fordi vi alle egentlig jakter på et liv i lykke, fred og verdighet...Her som der...

Han snakket om husene han hadde bygd. Han snakket om Ballard, 17.mai, lutefisk, ball og flesk... Han snakket om Olsen´s Scandinavian store, om pannekaker og lønnesirup...Han snakket slik at øyene skinte av heftig begeistring...

Lykkejeger, hva er det? En lykkejeger er en eventyrer, en oppurtunist og en streber. Men alle jakter vi på lykken, enten om vi velger den lange veien eller den korte veien. Farfar var en eventyrer med et levd liv. Farfar jaktet alltid på lykken, selv om han uvitende alltid var lykkeligst mens han så gjorde...Farfar gjorde meg lykkelig.

Hva er lykke? Lykke er begeistring, behag, fagnad, fornřyelse, fryd, gammen, glede, harmoni, henrykkelse, hygge, jubel, lystighet, moro, munterhet, oppmuntring, salighet, smil og  tilfredshet.

Hvem er det som skal få bestemme hvem som har rett på å lete etter lykken, eller hvem som har rett på å få ta del i den? Jeg registrerer at det er mange som tror de besitter denne retten...

En forutsetning for å finne lykken, de nære ting, er at livets dager gir rom og ro for å gi plass slik at lykken kan jaktes på....Mennesker på flukt og mennesker i krig og nød har nok med å tilfredsstille driften til overleve dagen i dag. Men bak denne driften vil alltid drømmen om å finne lykken for seg og sine ligge på lur, og noen ganger kan denne drømmen om små øyeblikk av lykke og salighet være så sterk at den driver mennesker over landegrenser...Grenser kunstig opptegnet av oss i et forsøk på regulere lykken inn i små territorium...Disse menneskene er The survival of the fittest i praksis. Noen får oppleve drømmen, andre ikke...Noen hjelper sine medmennesker på veien mot målet, mens andre velger å spenne bein....

Jeg husker ikke siste gangen jeg så han, ei heller siste gangen jeg satt på fanget hans. Men jeg husker siste gang jeg så vinden leke med hans gjenstridige lokker, der jeg som lita jente holdt han i hånden oppe på varden, og det mens vi begge myste mot horisonten på jakt etter et glimt av hans Amerika....

TUNG TIDS TALE

Det heiter ikkje: EG no lenger.
Heretter heiter det: VI.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di.
Alt det som bror din kan ta imot av lykka di,
må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at DU er varm!

Halldis Moren Vesaas,
frå samlinga «Tung tids tale», 1945

Som et fyrtårn ut mot havet i kuling og regn fra sørvest...

Høsten var på vei inn i vinteren. Vinden raste og skrek rundt husveggene, og havsaltet sjø pisket mot det tynne glasset i stuevinduet. Av og til fikk kastene skikkelig tak, og de kjente at hele huset ga etter. De satt klynget sammen på stuegulvet, dradde og hvite i ansiktet. De eldste barna i ungeflokken prøvde stille å berolige den skrekkslagne moren som forvilet hvisket - Vi står den ikke av, vi står den ikke av! 

Minstejenta gråt sårt med ansikt presset ned i hendene mens storebroren prøvde å trøste henne - Så, så det vil gå bra denne gangen også.

Kvelden var mørk, og talglyset blafret som om det sto om liv da vinden presset seg inn i rommet. Ilden hadde sluknet, og kulden bredte seg rundt i rommet. Barna kunne høre moren hulke mens hun mumlet ektemannens navn -Johan, Johan hvorfor lot du meg sitte igjen alene? Hvorfor?

Med et dundret vinden vilt mot husveggen, etterfulgt av et luftrykk og et høyt smell. Mørket favnet rommet helt. Søstrene gråt et eller annet sted i stuen. Brødrene strevde med å reise seg. Det hadde skjedd det de lenge hadde fryktet, men som de trodde aldri ville skje: Vinden hadde til slutt fått festet sitt grep. Den hadde løftet huset av grunnmuren og plassert det på skrått nedover berget...

Storebrødrene fikk loset den gråtende moren og de lamslåtte søstrene ut i den vindfulle kvelden. De kunne se et svakt lys skinne fra naboens kjøkkenvindu, og i samlet tropp tok de seg over myra.

Slik var det at en som står meg nær måtte som ung gutt forlate barndomshjemmet på Smøla, for så å flytte inn til byen. Historien er like trist, brutal og rå, som den er kjær.

Jeg vet ikke om det var akkurat slik hendelsen forløp seg, men det er slik jeg ser det for meg når han forteller meg bruddstykker om livet som unggutt på Nordvestlandet, og det fra en ikke så altfor fjern fortid.

Selv om historien kan virke brutal, så er minnene om en barndom på øya ute ved havgapet også så uendelig vakker. Han pleide å ta oss med ut dit hver sommer, for så at vi stoppet opp ved tomta der hvor huset en gang sto. Alt som er igjen er grunnmuren. Han spretter alltid lettbeint ut av bilen og fyker ut på nesset. Det er som om beina hans kjenner hver tue, og det tar bare sekunder før den gamle mannen forvandles til en ivrig guttunge. Vi andre kommer etter med matkurven og kaffen for så å sette oss i husruinene, og det med stor fare for å treffe på en og annen gåseskit. Så sitter vi der i gresset, mens fluene surrer rundt oss. En og annen sommerfugl svermer forbi, mens tjelden skriker for å advare oss om ikke å gå lengre ut. Den gamle mannen forteller ivrig om fiskeplassene, om krabbefiske og om hvor de jobbet dagen lang for å grave opp torv som de kunne selge videre som brensel. Og det for å hjelpe mor med et par kroner. Det var visst et tungt arbeid for små gutterkropper. Men som med alt her på denne klode, så forvitres også minnene. Og tilbake sitter lengselen etter det som en gang var.

Bak de barnslige beretningene om en svunnen barndom ligger det alltid en vemod og lurer. Minner fra en tid som ikke alltid var så vennligstemt. Minner fra en tid som la grunnlaget for et voksenliv med mye hardt arbeid. En barnelærdom som var tøff, men også vel så lærerik, og da med innsikt i hva som er viktig her i livet.

Han er en gammel mann nå, og nå er det vi som tar han med på tur til barndommens øy. Mye er glemt. Men dagene som unggutt på Smøla sitter ennå friskt i minne. Det er der han stort sett er nå, i minnene om tiden fra den gang da han var barn. Når jeg ser på hans store, ru arbeidsnever og hører han skratte, så ser jeg historien om en liten gutt som så altfor rakst måtte bli en voksen mann. Når jeg ser på han så ser jeg en av dem som bygde denne delen av Norges land. Han spør ofte etter sin mor, men hun sovnet stille inn på sykehuset i Kristiansund en sommerdag på begynnelsen av 70tallet. Året før ble han far ved det samme sykehuset.  Og i årenes løp har han vært inn og ut for sjekk av ditt og datt, berget i siste sekund samt blitt flikket og fikset på, slik de fleste høvdinger må av og til.

Det hadde lissom alltid vært der, byens sykehus. Som et fyrtårn ut mot havet, ruvende i kuling og regn fra sørvest. Trygt når farene måtte lure, og som et lys i mørke når nøden var som størst.

Vi gjør klokt i å se oss tilbake. Vi gjør klokt i å vektlegge de nære ting. Vi gjør klokt i å minnes hvem som bygde opp grunnmuren i det samfunnet vi nå lever i. Vi gjør klokt i å løye vinden som kan velte det hele.

Automatisering rimer på ord som sentralisering, og historien gjentar seg. Med automatiseringen gikk fyrtårnene en framtid med forfall i møte. En æra var over. En æra med utspring fra oldtiden, og som mang en gang hadde loset fortvilte sjeler i havsnød, for så at de kunne finne veien trygt i havn igjen.

Sykehusene har på mange måter vært som trygge, robuste fyrtårn rundt om i Norges vidstrakte land. Nød og ulykker rammer oss alle, på en eller annen måte, i større eller mindre grad.

Hva skjer den dagen lysene slukkes? Hva skjer når vinden nok en gang tar tak? Hva skjer når fyrtårnene i lokalsamfunnene rundt om er borte? Hva skjer når vi da trenger noen til å lose oss trygt i havn?

Lenge leve lokalsykehusene våre!






Ut mot havet

Ho står der på bryggja, no lyfter ho handa
Og vinker og smiler til meg som fer ut.
Og båten min siglar sin kos ut med stranda
Og ho står der einsleg med saknad og sut.

Eg kjenner vel og som eit sog i mi bringe
Men båten krev sitt, så det må eg nok tvinge
for no ber det langt ut om holmar og skjær.
Og tanken går heimatt til dei eg har kjær.

Ja, visst kan eg ha mine tungsame stunder
I einsemda her på eit endelaust hav,
men dagane går, ja dei går som eit under
når tankane krinsar om den eg held av.

Om dagen er gruggen og nettene svarte
- eg går her og nynnar ein song i mitt hjarte
til henne der heime går tankane radt,
til henne som smiler, den dagen eg kjem att.
                                                   Edvard Fliflet Bræin

Kjære Stephen Hawking, har du glemt Nangijala og brødrene Løvehjerte?

Verden trenger flere som deg, der du mentalt vandrer inn i galakser, gammastråler og sorte hull. Du begeistrer meg, på en litt nerdete måte.  Du kunne sikkert ha snakket meg i senk, på din særegne måte der du nærmest som i et kåseri drar meg inn i et fjernt, men dog så nært univers... Men i din søken etter viten,  svar og logikk i det som for oss normale dødelige fortoner seg som ulogisk, så må jeg arrestere deg en smule. Du har som meg, opplevd det å få et barn. Et lite vidunder genetisk kodet, dog ikke klonet, etter deg selv. Men leste du aldri eventyret om brødrene Løvehjerte for din lille tulle?

Selv om du begeistrer meg, så kunne du også på ditt vis ha skremt meg. Til å begynne med med utopisk lite sannsynlige statistiske teorier om verdens undergang...enten som et gedigent meteorittnedslag,   eller kanskje som dødelig gammastråling eller rett og slett at universets underdog, bakteriene, vil gi oss, oss som i klodens selvutnevnte uovervinnelige art, en aldri så liten, men listig, nesestyver? Og det på tross av bakterienes manglende intelligens, kontra vår... Men det er før du drar inn kosmiske beregninger og tilbakeblikk, og hvor utopien om verdens undergang ribbes fra en usannsynlighet til snarlig et spørsmål om når og hvordan...

Meg skremmer du ikke. Men du skremmer et lite barnesinn, som ikke makter å forstå det uforståelige. Og det er her jeg, mamma´n, kommer på banen. Jeg eier ikke alle svarene, ei heller du, Stephen Hawking, noe som junior sliter med å forstå. Han sliter nemligen med å innse at mamman og Stephen er ( nesten) like vis. Dog det spørs om junior har litt rett vedrørende undertegnedes IQ...
Som oss andre, så er junior bekymret for det store ukjente. Han er redd for slutten. Han er redd for å si adjø.  "- Kan du ikke bare si at alt vil gå bra, mamma?" Angsten er aldri så sår som når du ser den i et barns øyne. But mummy knows best. For det vil gå bra, lille venn. Uansett manglende svar og usikkerhet, så er du og jeg en brikke i en større sammenheng. Ingen ting er tilfeldig. Bare se på lillesøsteren din. Ser du hvor fantastisk hennes utvikling er? Alt fra sugerefleks til tannfrembrudd. Hør på latteren hennes, se på smilet hennes, kjenn på gleden hennes. Lar du det hele koke ned kun til utviklingsteori, atomer, neutroner, protoner, kjemi og fysikk, ja da mister du det store bildet. Husker du det jeg sa om da Oldefar døde, ja at han hadde dratt sin vei? For selv om jeg iaktok hans døde legeme,  så var det hevet over en hver tvil det faktum at han hadde dratt videre...Hvor? Nei det svaret kan jeg ikke gi deg, for det er menneskehetens store hemmelighet men noe sier meg at vi har alle vært der før vi kom til denne verdenen, til dette livet...For det er ikke en begynnelse eller en slutt...Jeg vet med sikkerhet at vidunderlige du kommer fra et sted, og at du også vil dra videre etter endt oppdrag, en eller annen gang. Og det samme vil jeg, og jeg kjenner det på meg at våre veier nok en gang vil møtes på denne hemmelige destinasjonen...Men akkurat nå er vi her, du och jag, Jonas, du och jag!

Svada? Nei, det er ikke det kjære, lille venn. Jeg eier ikke svarene, men jeg er inne på noe. Det vet jeg. Og selv om Hawking kan hjelpe deg og meg til å forstå biter av kosmos uendelige hemmeligheter, så er dette maskineriet så sammensatt at det å si at vi er her ene og alene på grunnlag av the big bang en absolutt statistisk umulig utopi, sett fra mitt ståsted. Slå deg til ro med at alt vil gå bra. For hverken gammastråler eller sorte hull makter å sette punktum, ikke for deg ei heller for meg. Når vi er ferdige her drar vi bare videre, dit hvor Oldefar er... Først til Nangijala og så videre til den neste verdenen, som Astrid Lindgren så fint prøver å formidle det...

Kjære Stephen Hawking, om du glemmer Nangijala og brødrene Løvehjerte, så kommer du til å se deg blind på det sorte hull. Du er inne på mangt og meget, men la ikke kosmos uendelighet forlede deg til å ikke se de nære ting. De svarene som ligger rett foran nesetippen vår...Pass deg for å ikke se skogen for bare trær....

Kjære Junior: Ja, alt vil gå bra. Det er absolutt ingen ting å være redd for. Grip dagen og lev i nuet. Universet er uendelig, og det samme er også vår kjærlighet.

PS Enig med deg, Junior: Stephen Hawking er digg. He is the man! And btw, we will always have  Tony Stark, Peter Parker, Clark Kent, Harry Potter og han far sjøl if shit really happens. Så det så ;-)

"71532550, "Nummeret du har ringt er ikke lengre i bruk. Nummeret du har ringt er ikke lengre i bruk..."

Bestefar, det gror av dine hender...
Bestefar, dei gamle trea sender, Bestefar
Eit brev med godlukt frå ein blomstringsdag...

Jeg ringte han rett før påske det året. Telefonnummeret hans var 71532550.. Jeg kunne høre at han ble glad for at jeg ringte. Vi pratet om vær og vind. Jeg snakket om sykehuspraksisen på Kongsberg, og han lurte på om jeg hadde tatt turen opp til sølvgruvene... Jeg kunne høre skuffelsen i stemmen hans da jeg sa at jeg ikke kom til å ta turen hjem til Nordmøre i påska. Jeg sa vi fikk ta det igjen. Det var siste gangen jeg snakket med verdens beste Bestefar. Neste gang jeg så han var i bårehuset ved kirka på Grimstadhøgda.
Jeg gikk inn i det lille rommet. Han bare lå der...men på samme tid så var han ikke der. Han hadde dratt sin vei...Jeg gikk ut og trakk inn den skarpe vårluften. Solen skinte og himmelen var knallblå. Det duftet av duggvått gress. Bjørka spirte grønt, og fjelltoppene hadde små rester igjen av vinterens snø. Magen vred seg. Jeg måtte gå inn igjen. Jeg måtte se han igjen en siste gang. Jeg bøyde hodet, og gikk inn døren. Jeg rørte fingrene hans...Det vakreste jeg vet er kraftige mannsnever. Han hadde sånne never...Store never som hadde drevet hogst i lia. Never som kjærlig hadde klødd blakken bak øret. Never som hadde lirket av laksen fra nota. Never som forsiktig rørte ved et lite barns kinn...
Jeg kan minnes humringen hans etter finurlig ordkløveri...Han var en mester i å vri på ordene, og se humoren i ting. Han tok ting på kornet... Jeg drar fortsatt på smilebåndet over ting han humret over.
...Verden sto stille da pappa ringte;" Bestefar dør! Han holder på å dø!" Det var fredagskveld. Jeg hadde akkurat kommet inn døra i leiligheta på Teisen, etter endt kirurgisk praksis ved Kongsberg sykehus. Jeg satt med dagens reklame i hånden da pappa ringte. " Hva er det du sier?" Jeg reiste meg opp, mens blodet frøs til is i tinningen. " Han ligger under traktorhjulet. Han dør!" Jeg kunne høre at pappa var panikkslagen. "Få snakke med mamma!" Mamma rotet med ordene. Så ble telefonen stille...Jeg fant meg selv på stuegulvet. Knyttneven min slo hardt i treplankene, mens jeg ulte fortvilet. Avstanden mellom Tigerstaden og Nordmøre hadde aldri vært større...Noen dager senere traff jeg en sliten bror Edmund på Gardermoen. Han hadde tatt turen fra Seattle. Sammen i sorgen reiste vi heim att.
...Der, 6.mai, en ettermiddag i det Herrens år 1999, rundt klokken 18:00, døde verdens beste Bestefar i hagen sin. Han døde med nesten alle sine rundt seg. Han døde mens legene desperat prøvde å redde en høvding fra å dra hjem til de evige jaktmarker. Han døde der hvor han trivdes best, ute, med vårens løfter om nok en sommer...
...Jeg dro ut i Østmarka den kvelden. Jeg plukket hvitveis mens sorgen red meg som et villdyr. Livet mitt tok en pause...
Sorgen var så stor at jeg aldri trodde den ville slippe taket. Den stakk sjelen min i opptil flere år... Fortsatt ligger den der og lurer...Bestefar het Jon. Jeg elsket å sitte sammen med han. Jeg elsket å høre han fortelle en historie eller to. Jeg elsket å dra på tur sammen med han i Toyotaen hans. Jeg skvetter fortsatt i når jeg hører en Hiace diselmotor starte opp. Jeg elsket å få brev fra han. Til Ida Mildri sto det utenpå konvoluttene. Han var en av de få som fikk kalle meg for Ida Mildri, dog mildrid skrives med en d til slutt...

...Verdens beste Bestefar dro sin vei, og verdens beste Jonas kom vår vei...Han heter ikke Jonas foruten grunn...


...ingen svarer når jeg slår nr 71532550...Men jeg trenger ikke ringe lengre, for det er noe som sier meg at han har sin fulle hyre med å følge opp alle sine ni barn og ørten barnbarn, for ikke å snakke om alle oldebarna...Hans beskyttende, store neve favner oss alle...Og jeg setter stor pris på det han ga, og sporene han satte...Like footprints in the sand... Jeg kan 19 år senere forsatt kjenne savn, kjærlighet og glede over noen som en gang var...

Bestefar, det gror av dine hender...
Bestefar, dei gamle trea sender, Bestefar
Eit brev med godlukt frå ein blomstringsdag...

Tvangsekteskap og en titt inn i glasskulen...

Et tvangsekteskap hvor brudgommen kun er interessert i medgiften har aldri vært noe å trakte etter. I verste fall kan det til og med være ganske så ufruktbart, og det på tross av brudgommens visjoner /illusjoner om diverse funksjonsfordelinger og synergieffekter.

Fra gammelt av var arrangerte ekteskap, eller fornuftsekteskap som det også het, ikke uvanlig i Norge. Men det var ikke vanlig at man giftet seg på tvers av kastene, som for eksempel konstellasjoner mellom borgerskapet og arbeiderklassen. Også den gang søkte krake en make, men som skomakeren, så holdt kraken seg ved sin sin lest.

Nå er tvangsekteskap noe vi assosierer med andre kulturer, og gjerne kulturer hvor opplysningstiden ennå er et uskrevet kapittel. Tilbake til nåtiden så er det verd å merke seg at det er med forundring jeg registrerer at enkelte folkevalgte også hopper bukk over kapitlene i historiebøkene merket opplysningstiden, for så å legge sin elsk på middelalderens dunkle skygger.

Lenge har Nordmøre har hatt en utpåganger med sleipe hensikter. Det som er så leit med tvang er at det i ordet ligger at man er frarøvet muligheten til å velge. Mang en brud har grått sine tårer over en kneblet framtid. Utpågangeren som har snust på Nordmøre har hatt en agenda hvor tanken har vært å få tak i medgiften, for så å mele sin egen kake. Han hadde alt fra starten av ingen intensjoner om å være av den trofaste sorten. Beileren var i utgangspunktet tilhenger av et liv med flerkoneri, og hadde tidlig pekt seg ut kone nummer to; En jomfru bosatt litt lenger sør i fylket. En jormfru med en riktig så innbringene medgift, for den som måtte freiste lykka. Hva som driver han? Jo, som sagt medgiften. Medgiften er en formue som de foresatte eller slekten gir til bruden og hennes make når hun gifter seg. I noen land kan dette være en ku eller en kamel. På Nordmøre har det blant annet vært føde og akutt. Bruden gråt fortvilet og ba på sine knær om at hennes foresatte måtte lande på en avtale hvor tingens tilstand havnet midt i mellom, slik at hun fortsatt kunne holde kontakten med seg og sine. I et desperat øyeblikk satset hun alt på et kort i håp om at de foresatte kunne få til en verdig avtale, en avtale hun kunne leve videre med. Men de foresatte hadde dessverre et annet hjertebarn, og som også skulle vise seg å være favorittbarnet. Etterpåklok forsto bruden at man lett blir favoritt når man forstår hvor lurt det er med smisk. I det utpågangeren trodde at medgiften og forlovelsen var sikret, det da den tross alt hadde blitt kunngjort på kirkebakken for menigheten en desemberdag i det herrens år 2014, så ble han litt vel ivrig i sin trofejakt. Han begynte nemligen å bable om synergieffekter og funksjonsfordelinger med en potensielle kone nr to, som han hadde begynt å gjøre sine hoser grønne for. Egentlig en aldri så liten tabbe, for bruden på Nordmøre kan kanskje i utgangspunktet virke tafatt, men jeg skal love deg at hun kan skrike og slå i fra seg når hun først oppdager at hele hennes framtid står på spill, og at hun så absolutt ikke vil være den av konene som i mindre grad ville få dra nytte av sin egen medgift …For brudgommen hadde på tross av sine narsisstiske tendenser et aldri så lite godt øye til bruden på Sunnmøre, og som han beilet med ord som funksjonsfordeling, synergieffekt og trofasthet. Det siste ordet satt litt langt inn, men noen kameler må man da kunne svelge her i livet…

Tilbake til innledningen; Tvangsekteskap mellom borgerskap og arbeiderklassen byr på utfordringer, og i alle fall når bruden ikke vil. Og når bruden forstår at medgiften, arvesølvet og framtiden står på spill, ja da burde brudgommen innse at han må skyte en hvit pil etter ønsket om et par kyr og en to tre kameler… Fjøset han må bygge for å huse medgiftene kan fort bli for dyrt, og i hvert fall når han i utgangspunktet ikke er så bemidlet som han vil ha det til. Og når de potensielle konene oppdager at de har blitt brukt,ja så kan de på en to tre slå seg sammen for å ta rotta på den narsistiske og navlebeskuende beileren. For alle veier fører verken til Hjelset, ei heller til Rom…

Hva skjer så videre? Bruden på Nordmøre nekter å dra over Fursethfjellet og utpågangeren prøver det han kan å få Bent Høie, Gudfaren himself, på tross av alt som har skjedd, til å få forlovelsen og tvangsekteskapet i havn. Ennå har han troen, men det vitner bare om lite selvinnsikt. For når man er lite bemidlet så kan man lett få tittelen hånstaur når man vil bygge luftslott.
Hvordan jeg kan påstå dette? Jo , jeg kikket nettopp inn i en glasskule som viste at denne suppa vil koke bort i kålen, og at tingenes tilstand vil bli som de er, uendret. Men bruden på Nordmøre har en gang for alle oppdaget hva utpågangern står for, og at han om litt vil drukne i sitt eget speilbilde og hvor luftslottet vil fordunste som dugg for solen.
Glasskulen viste meg også at beileren i verste fall kan komme til å benytte seg av tilsammen en halv milliard norske skattebetalte kroner i prosessen for å få bygget luftslottet, om han da ikke blir stoppet i tide. Det hele rakner når regnestykket viser at luftslottet ikke vil gå i pluss, at det ikke en gang vil gå i break even. Hva som fikk bruden på Nordmøre til å sette seg på bakbeina? I følge glasskulen så er bruden veldig glad i barn, og da det gikk opp for henne at arkitektene bak luftslottet tok millioner kroner fra syke, gravide og små barn, ja da innså hun galskapen hun ufrivillig hadde blitt en del av…Det har blitt sagt at lita tue veltet stort lass, og at troll har det med å sprekke når de viser sitt sanne ansikt i sola, på høylys dag…

Og snipp snapp snute så var eventyret om luftslottet på Hjelseth ute…