Men av og til så tar tankene mine en helomvending, for så at den velkjente frykten gir seg til kjenne;
Den klamme frykten av erkjennelsen over at tiden er tilmålt. Som i år, måneder, uker, dager, timer og minutter. Ja helt ned på sekundet.
Jeg sukket, bet meg i leppen og så på han;
- For hver dag som går så har jeg en dag mindre sammen med mine.
Han ristet på oppgitt på hodet;
- Snakke meg om å ha et halvtomt glass, og ikke et halvfullt ett...
Du må heller tenke at for hver dag som har gått så har du fått en dag til sammen med dine, i motsetning til meg...
Ordene hans gikk rett inn. For hans sine har for lenge siden dratt sin vei...
- Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve.
Ja, jeg vet det. Dog av og til flerrer lynet over klar himmel, hvorpå det slår ned. Ikke bare en gang, men opptil flere ganger.
Jeg tar et par skritt tilbake og stiller meg på sidelinjen, i trygg avstand fra uværet. Jeg hører tordenen dundrer i det fjerne mens lynene danser rått og brutalt over sommerhimmelen. For hvert sekund jeg teller er lynet 330 m unna meg. Når smellet fra tordene fyller rommet 10 sekunder senere er avstanden mellom meg og uværet flere kilometer. Glasset mitt er fortsatt halvfullt.
Men en gammel hedersmann har lagt ut på sin siste reis.
Noens farfar i livet har akkurat lurt lynet nok en gang der han danser seg igjennom, og mellom lynnedslagene som jakter han.
Mens en bror, en venn, en far og en sønn rakk aldri å oppdage uværet...
Det har blitt sagt at lynet aldri slår ned to ganger på samme sted. Men selv om det ofte slår ned når man minst venter det, så kjenner jeg på den at glasset mitt fortsatt er halvfullt, og at han hadde rett; Vi, jeg og du, har nok en gang fått en dag til sammen...
