Når du blir gammel og ingen vil
ha deg,
sett deg på taket så kråka får ta
deg….
Jeg er ikke så sikker på om du vet
det, for jeg tror egentlig ingen har sagt det til deg, sånn i klartekst, men
greia er den at vi er inne i en brytningstid, på godt og på vondt…
Jeg husker henne godt, min kusines
bestemor, der hun tynn og skrøpelig lå midt i den store dobbeltsengen oppe på
stueloftet. Kreften hadde tatt godt for seg, men det markerte ansiktet strålte
alltid opp når vi barna kravlet opp i sengen hennes med bøker og tegnesaker. Lukten av sykdom lå
som en dis oppunder takbjelkene, og av og til bredte den seg rundt om i hele
rommet. Etter hvert som hun ble sykere måtte vi liste oss på tå for at hun
skulle få hvile, og så ebbet livet hennes til slutt ut i det store hvite
nordmørslånet, huset som hun en gang
hadde flyttet inn i som ung brud.
Selv vokste jeg opp med gammelonkel
som bodde på kåret. Jeg husker lukten av terpentin og biotex. Jeg husker
slagstøvlene, vadmelsbuksene og lyden fra neglene hans som trommet ned i
respatexbordplaten akkompagnert av tonene fra plystringen hans. Han spurte
alltid om hva jeg hadde lært på skolen, og jeg svarte ”ikke no´”.
Han døde 99 år og 10 måneder
gammel på bygdas aldershjem, og det rett før jeg selv tok fatt på voksenlivet. Helt
til det siste spurte han meg om jeg
hadde sett trosten, ørna og småspurvene hjemme på den gamle husmannsplassen der
hvor vi begge hadde trått våre barnesko.
Lurer du på hvor jeg vil med disse
tilbakeblikkene? Vel, jeg vil at du skal dvele ved disse ordene:
Velferdsstaten, storfamilien, livskvalitet og forventninger. Og spesielt vil
jeg at du skal dvele ved det siste ordet; Forventninger.
For hvilke forventninger har du av
Norge AS, velferdsstaten og eldreomsorgen? Jeg tror at du, som så mange andre, har
store forventninger til at velferdsstaten skal ta seg av dine besteforeldre,
dine foreldre og deg selv i det alderdommens dunkle sider gjør sitt inntog.
Iallfall har du en klar forventing om at Norge AS skal ta seg av de som bygget
opp Norge til å bli det aksjeselskapet som du selv har vokst opp i. Men greia
er den at velferdsstatens glansdager er over, og tjenestetilbudet vokser ikke
videre inn i himmelen. Og antageligvis uten at du har skjønt det, så har
velferdsstaten begynt å dreie mot en hverdag hvor tjenestetilbudet tones ned.
Om du tar deg tid til å lese
stortingsmeldinger så står det skrevet mellom linjene at pårørende og
frivilligheten må på banen. Jepp, du leste rett, du leste pårørende. Og da
pårørende som deg og meg. For det er ikke nok hender fra det offentlige tjenesteapparatet til å kunne bistå , ei heller er det
penger.
Jeg har i det siste fulgt med i diverse fora på
eldregeneralens refleksjoner om byens eldreomsorg. Han viser
blant annet til at det er mange eldre i byen som har så store problemer at de
ikke klarer seg selv, og at denne virkeligheten ser ut for å ha kommet som julekvelden på kjerringa
på kommunen. Men på undertegnede så virker det som om denne kjensgjerningen også
kom som julekvelden på kjerringa på den vanlige mann i gata. Og da i full krasj
med forventningene vi har av velferdsstaten i møte med den gamle og syke. Jeg forstår eldregeneralens betraktninger,
samt at jeg har en oppfatningen av at
den representerer oppfatningen til den vanlige mann i gata
Selv har jeg kommet til den
konklusjon at vi er inne i en brytningstid, og at situasjonen i Kristiansund kommune
ikke er enestående. Dagens situasjon er
et symptom på endringene vi står ovenfor innen eldreomsorgen. Men det som gjør
det særs sårbart i Kristiansund kommune er byens sosiale utfordringer
generelt, for det faktum kommer vi ikke utenom da Kristiansund historisk sett har hatt, samt har, sine utfordringer ift levekår. For opplysningens skyld vedrørende punktet levekår les gjerne Myhres kommentar: https://www.tk.no/nyheter/kristiansund/politikk/bystyret-levekarsutfordring-til-140-millioner-arlig/s/5-51-576499?fbclid=IwAR0i4H-nCtXM3WEDkt70EMZRTYpi_z6QxXjLqI6koUaqEJH8f4jNwfFkYZA#am-commentArea
En klok mann, Per Fuglli, bad oss om å ikke være et entall på jorden,
samt at vi må bry oss om flokken vår. I
min samhandling med eldre gjennom et levd liv, så er det en ting som går igjen:
Lengten etter å få være sammen med sine, med flokken sin. Og dette lar seg
dårlig kombinere med karrierer, der hvor
mange av oss fokuserer på jobben for å betjene lånet på villaen, hytta, båten, bilene og sydenturene….Og hvor vi gjerne er bosatt et helt annet sted i landet.
Klart forventingene til Norge AS da er store når livets gang puster oss og våre
i nakken.
Jeg var en av de som avga min
stemme til det alternative budsjettet nå i desember. Og det står jeg for som
folkevalgt 100%, samt at jeg er fullstendig klar over at enkelte mener at dette
budsjettet er kortsiktig tenkning. Men i denne dreiningen som alt er i gang, og
som krenger som et skip på kollisjonskurs med folks virkelighetsoppfatning, så var det viktig for undertegnede å
gi sårbare grupper et pusterom. Og det mens du og jeg senker våre forventinger
til velferdsstaten, samt begynner å innse at vi i felleskap må begynne å tenke
nytt.
Før jeg valgte å flytte ”heimatt”
til Nordmøre, så bodde jeg i Tigerstaden. I gata hvor jeg hadde leilighet bodde
det en middelaldrende pakistaner som jeg ble kjent med da han kjøpte min gamle
skinnsofa. Han var som en mafiosoboss der han huset hele storfamilien i den 80
m2 store leiligheten. Temaet han alltid ville diskutere med meg var hans vantro
observasjoner over hvordan nordmenn behandlet sine eldre, samt hans forundring
over hva som var den norske storfamilien. Nå 20 år senere forstår jeg hva han
stusset over. For når du blir gammel og ingen vil ha deg, sett deg på taket så
kråka får ta deg….
Eller at vi satser på flokken vår,
velferdsteknololgi, kårenden, omsorgsboliger, omsorgspenger samt en erkjennelse
av at vi alle må dra dette lasset sammen, og ikke bare feste vår lit til at
velferdsstaten er den som avgjør kråkas livskvalitet på hennes eller hans gamle
og syke dager.
Ida Drøpping Myren
Vernepleier og bystyrerepresentant
for Senterpartiet.
