Slik er det ikke lengre. Det har av en eller annen grunn bare blitt slik;
Redigert, kontrollert, målt, vurdert og passet på.
Den gangen jeg var barn hadde de voksne nok med å få gjort unna dagens gjøremål, slik som seg hør og bør når man er voksen. Mamma var hjemmeværende de føste årene før hun gikk tilbake til livet som lærer, og hvor hun dagen lang vasket hus og laget mat fra grunnen av. Pappa prøvde så godt han kunne å drive det lille småbruket som lå nede ved fjorden, det ved siden av å bygge hus for fattig og for rik. Han hadde arvet den lille husmannsplassen etter min barnløse gammelonkel. Onkel bodde i kårenden. Han var en nøysom og pedantisk mann med sansen for det estetiske. Han pleide å tromme neglene ned i respatexplaten på kjøkkenbordet, og det mens han plystret på en melodi bare han kunne tonene på, om og om igjen. Inne på kjøkkenet hadde han en stor støpjernsovn som han fyrte opp i om morgenen, og hvor han tok av ringene alt etter som hvilke kjeler han hadde tenkt å bruke. Stort sett brukte han kaffekjelen. Når han tente opp la han spikved inn i oven, og lukten av terpentin bredte seg rundt om i rommet, etterfulgt av duften av nykokt kaffe.
Ellers så luktet det biotex, sunlight og grønnsåpe inne hos gammelonkel. Han pleide å gå i svarte vadmelsbukser med besterfarsskjorten sirlig stukket ned langs med buksekanten. Og han hadde alltid på seg bukseseler. Ute i bislaget sto de store brune gummistøvlene hans, og på knaggen hang hatten. Han pleide å dra garn og sette hummerteiner. Og han luktet friskt av vind, salt, sjø og tjære. En gang fylte jeg støvlene hans med småkrabber som jeg ivrig hadde plukket i fjæra. Men han sa aldri noe om fantestrekene mine. Han bare plystret. Jeg tror jeg kom inn i ungkarslivet hans som et frisk pust. "Hva har du lært i dag"- var standardspørsmålet jeg fikk når jeg kom innom han etter en endt skoledag. Svaret mitt var alltid "Ikke noe!", hvorpå han repliserte " Ikke noe?". Så satt vi der i stillheten rundt respatexbordet mens ilden knatret fra ovnen. Dro stillheten ut, begynte han å plyster.
Bak det gamle hvite nordmørslånet sto fjøset. Nordveggen var av nyere dato, men ellers bar bygget preg av tidens tann. Forunderlig nok presterte en engelsk flyger fra de allierte styrkene å bokstavlig talt bomme på fjorden en maidag i 1945, slik at bomben han skulle kvitte seg med falt ned og eksploderte midt i mellom fjøset og huset. Grisen hang og dinglet fra plankene mellom fjøsgulvet, kua lå på enga nedenfor mens hanen fant de igjen nede i fjærsteinene. I årene som fulgte etter bombenedslaget hadde storbjerka vokst seg til der hvor bomben hadde falt, og hvor jeg som liten dinglet med beina mine mens jeg satt på husken som pappa hadde ordnet til meg. Inne på kaminen i stua lå en metallbit fra bomben. Den lå der som et minne om den gangen da plassen ein ikkje skulle tru at nokon kunne bu en stille vårdag ble minnet på hva som skjedde i verden utenfor.
Jeg kunne ikke ha vært mer enn fire, fem år den gangen jeg lurte meg inn på låven for første gang. Det var i et sånt øyeblikk der hvor de voksne var opptatt med sine viktige voksenting. Så opptatte var de at de ikke la merke til at jeg var borte. Jeg gikk opp låvebrua og kikket inn glipa på den store låvedøra. Der inne så jeg et stort, tomt rom. Med små sterke barnenevner fikk jeg opp bjelken som lå på tvers over låvedøra, og i det jeg fikk opp portene åpenbarte det seg en ny verden. Låven hadde bølgeblikk på taket. Et sånt rødbrunt rustent tak med små hull i. Hull hvor lyset presset seg inn og sendte tusner av stråler rundt om på fjøsloftet. Støvkornene hvirvlet opp og danset i lysstrålene som blinkende stjerner. Inne ved veggen sto en høygaffel med treskaft som stille hvisket meg at den kunne stå meg bi om farer skulle lure. Det knirket i de gamle gulvplankene mens jeg listet meg rundt. Jeg visste at jeg var på forbudt område, men nyfikenheten dro meg videre innover. Inne på det tomme høyloftet sto det flere kasser. Jeg åpnet dem, for så å finne klær etter kvinnen som jeg var oppkalt etter. Kjoler, sko og vesker fra et langt liv lå sirlig pakket sammen som minner om et levd liv. Det ville ha vært en overdrivelse å si at det var vakre klær, for det var de ikke. Men det var velholdte klær i ull og bomull. Henført prøvde jeg klærne mens jeg lot fantasien ta meg med tilbake til gamle dager. Hun fikk aldri barn, kvinnen som hadde navnet mitt før meg. Hun døde av kreft en maidag fire, fem år før jeg ble født. Jeg vet det var mai, for Farmor hadde sagt at den dagen Ida sovnet inn så hadde Farmor gått opp grusveien og plukket hvitveis for å ri av sorgen. Og hvitveisen oppe i lia blomstrer bare i maimåned.
På bunnen av kassen, under alle klærne, fant jeg et trekors med en Jesusfigur på. Jeg la klærne på plass for så å ta med meg korset inn på soverommet mitt. Jeg hang det andektig på veggen. Ingen hadde merket at jeg hadde vært borte. Ingen visste at jeg hadde kommet meg inn på låven. Men når jeg tenker meg om så oppdaget heller ikke de voksne at barna hadde gått inn i klesskapet den gangen da de fant veien til Narnia, og at dagene i Narnia bare var for sekunder å regne in real time.
Det var så mye jeg klarte å lure meg til å gjør uten at de voksne fant ut av det. Farlige, skumle, spennende og morsomme ting. Som foreksempel at jeg lærte meg å ro den stor tunge geitbåten uten at de voksne visste om det. Jeg hadde jo vært med gammelonkel en million ganger, så jeg visste jo hvordan båtutlegget fungerte. Det var bare å løsne det for så å dra i det våte kalde tauet helt til båten dunket inn i berget. Og da var det bare å klive om bord og legge i fra. Og var det vann i den så var det bare å ta bøtta og tømme den for vann. Båten til gammelonkel var som sagt tung, og likeså årene. Men jeg klarte det. Taktfast rodde jeg rundt i inne bukta for innimellom å hvile meg. Jeg kunne se vannet dryppe ned fra årene og lage ringer i vannet mens jeg holdt de opp i luften. Ryggen verket og musklene i overarmene svulmet opp. Og så rodde jeg hjem igjen for så å kjempe med utlegget, knyte en knute slik onkel pleide å knyte den, og dra i det mosatte tauet mens glatte støvler ga etter på det våte berget. Hendene mine var kalde og stive etter å ha jobbet med det våte repet, og tidvis kunne de bli blå og rød av anstrengelsene. Men jeg likte det jeg så, og ikke minst elsket jeg å mestre det som jeg hadde sett de voksne mestre før meg. Og som med alt annet jeg klarte å lure meg til å teste ut, så visste ikke de voksne noe om at jeg hadde vært i båten, ei heller visst de at jeg kunne ro. Det var min hemmelighet. Og rednigsvest var noe som de fisefine byfolkene brukte. Man kunne nå svømme må vite....
Vi var så mye friere som barn da jeg var ung. Historiene jeg deler med min barndomsvenninne, hun som bodde litt lengre ut i fjorden, er alene en barneroman verdig. Og da med innslag av epleslang, havari, ild, skrubbsår, krangler, latter, spenning, fyblader (blader som vi kom over med innslag av voksen aktivitet i nettoen) og spennende eventyr.
Jeg har selv en seksåring nå. Og jeg vet alt hva hun foretar seg... Ikke en ting går meg hus forbi. Og akkurat det gir meg en smule dårlig samvittighet. For når skal hun kunne få kjenne på mestring som ikke er regulert av oss voksne? Når skal hun få oppleve fantasi som ikke er instruert av oss voksne? Og hvilke hemmeligheter er det hun kan ha ha som ikke jeg kan finne ut av uten bruk av google? Og vet barna mine egentlig hvor godt det smaker av epler som er stjålet fra naboen? Har de i det heletatt hørt om slang? Har de noen gang fått kjenne på en skrekkblandet fryd i høstmørket og smakt på søtsure, stjålne epler?
Huff, jeg er stygt redd for at Pippi, Tjorven og Maddicken kan ha utspilt sine roller til fordel for Svampebob, Bratzdukker, ipad og NETFLIX...
Og når alt dette er sagt og skrevet, så tror jeg jammen meg at jeg skal dra ut på slang med seksåringen på slep, bare sånn av prinsipp....
