Eller skal jeg begynne med den bitende kulden som slo i mot meg i det jeg gikk ut på plassen foran bygget... Eller om den rå frostrøyken som presset seg fram mellom leppene mine i det jeg trakk luften nervøst inn?
Eller skal jeg fortelle deg om solen som skinte på den andre siden av fjorden, om dørklokken som kimte i det fjerne, om sekundene som sneglet seg avgårde, om fuglene som forskremte lettet fra bjørken rett ved... Eller skal jeg fortelle om skrittene jeg hørte nærme seg meg fra et sted der innenfra....
Eller kanskje jeg skal begynne med å fortelle om det store ruvende murbygget, om de nakne veggene, om gjenklangen av den fremmende stemmen min i den hule korridoren... Eller om klirringen fra nøkkelhanken som pleieren låste opp alle de gamle, slitte dørene med på veien inn?
Eller skal jeg gå rett på sak å fortelle deg om den såre hulkingen min, og om strømmen av fortvilte tårer som rant nedover kinnet mitt i det jeg 20 minutter senere satte meg inn i den kalde bilen igjen?
For hvordan kan jeg fortelle om sorgen over en som fortsatt er til, men som på en måte ikke lengre er her...
Hvordan kan jeg fortelle deg om en som jeg en gang elsket... Om en som jeg fortsatt elsker, men som jeg også sørger over på en og samme tid?
Jeg tror jeg heller velger å fortelle deg om latteren hans, om smilet hans og nynningen hans...
Jeg tror jeg heller forteller deg om den blomstrende hagen hans, om de søte jordbærene hans og om lyden fra båten hans i det den startet opp en varm sommerdag....
Helt ærlig så vet jeg hverken hvor jeg skal begynne eller hvordan jeg skal fortelle deg det. Men jeg skulle ha gitt mye for atter en gang å få smake søte jordbær fra min sønns Farfars hage...
...og mest av alt har jeg bare lyst til å dra tilbake for å hente deg, for så å kjøre deg langt inn i evigheten et sted mens jeg forteller deg at alt kommer til å gå bra....
Alzheimers phoem:
Ikke spør meg om å huske…
Ikke forsøk å få meg til å forstå…
La meg få hvile mens du her hos meg…
Stryk meg over kinnet og hold min hånd…
Jeg er forvirret langt over din
fatteevne…
Jeg er lei meg, sliten og fortapt…
Alt jeg vet er at jeg trenger deg her hos
meg…
Ikke mist din tålmod med meg…
Ikke fordøm mine tårer, ei heller sinnet
mitt…
Jeg rår ikke med meg selv…
Jeg får ikke til noe bedre, selv om jeg
prøver…
Bare husk at jeg trenger deg…
Bare husk at det beste av meg er borte…
Vær så snill å vær ved min side…
Bry deg om meg helt til historien i mitt
liv har fått satt sitt siste punktum…
