Kjære Stephen Hawking, har du glemt Nangijala og brødrene Løvehjerte?

Verden trenger flere som deg, der du mentalt vandrer inn i galakser, gammastråler og sorte hull. Du begeistrer meg, på en litt nerdete måte.  Du kunne sikkert ha snakket meg i senk, på din særegne måte der du nærmest som i et kåseri drar meg inn i et fjernt, men dog så nært univers... Men i din søken etter viten,  svar og logikk i det som for oss normale dødelige fortoner seg som ulogisk, så må jeg arrestere deg en smule. Du har som meg, opplevd det å få et barn. Et lite vidunder genetisk kodet, dog ikke klonet, etter deg selv. Men leste du aldri eventyret om brødrene Løvehjerte for din lille tulle?

Selv om du begeistrer meg, så kunne du også på ditt vis ha skremt meg. Til å begynne med med utopisk lite sannsynlige statistiske teorier om verdens undergang...enten som et gedigent meteorittnedslag,   eller kanskje som dødelig gammastråling eller rett og slett at universets underdog, bakteriene, vil gi oss, oss som i klodens selvutnevnte uovervinnelige art, en aldri så liten, men listig, nesestyver? Og det på tross av bakterienes manglende intelligens, kontra vår... Men det er før du drar inn kosmiske beregninger og tilbakeblikk, og hvor utopien om verdens undergang ribbes fra en usannsynlighet til snarlig et spørsmål om når og hvordan...

Meg skremmer du ikke. Men du skremmer et lite barnesinn, som ikke makter å forstå det uforståelige. Og det er her jeg, mamma´n, kommer på banen. Jeg eier ikke alle svarene, ei heller du, Stephen Hawking, noe som junior sliter med å forstå. Han sliter nemligen med å innse at mamman og Stephen er ( nesten) like vis. Dog det spørs om junior har litt rett vedrørende undertegnedes IQ...
Som oss andre, så er junior bekymret for det store ukjente. Han er redd for slutten. Han er redd for å si adjø.  "- Kan du ikke bare si at alt vil gå bra, mamma?" Angsten er aldri så sår som når du ser den i et barns øyne. But mummy knows best. For det vil gå bra, lille venn. Uansett manglende svar og usikkerhet, så er du og jeg en brikke i en større sammenheng. Ingen ting er tilfeldig. Bare se på lillesøsteren din. Ser du hvor fantastisk hennes utvikling er? Alt fra sugerefleks til tannfrembrudd. Hør på latteren hennes, se på smilet hennes, kjenn på gleden hennes. Lar du det hele koke ned kun til utviklingsteori, atomer, neutroner, protoner, kjemi og fysikk, ja da mister du det store bildet. Husker du det jeg sa om da Oldefar døde, ja at han hadde dratt sin vei? For selv om jeg iaktok hans døde legeme,  så var det hevet over en hver tvil det faktum at han hadde dratt videre...Hvor? Nei det svaret kan jeg ikke gi deg, for det er menneskehetens store hemmelighet men noe sier meg at vi har alle vært der før vi kom til denne verdenen, til dette livet...For det er ikke en begynnelse eller en slutt...Jeg vet med sikkerhet at vidunderlige du kommer fra et sted, og at du også vil dra videre etter endt oppdrag, en eller annen gang. Og det samme vil jeg, og jeg kjenner det på meg at våre veier nok en gang vil møtes på denne hemmelige destinasjonen...Men akkurat nå er vi her, du och jag, Jonas, du och jag!

Svada? Nei, det er ikke det kjære, lille venn. Jeg eier ikke svarene, men jeg er inne på noe. Det vet jeg. Og selv om Hawking kan hjelpe deg og meg til å forstå biter av kosmos uendelige hemmeligheter, så er dette maskineriet så sammensatt at det å si at vi er her ene og alene på grunnlag av the big bang en absolutt statistisk umulig utopi, sett fra mitt ståsted. Slå deg til ro med at alt vil gå bra. For hverken gammastråler eller sorte hull makter å sette punktum, ikke for deg ei heller for meg. Når vi er ferdige her drar vi bare videre, dit hvor Oldefar er... Først til Nangijala og så videre til den neste verdenen, som Astrid Lindgren så fint prøver å formidle det...

Kjære Stephen Hawking, om du glemmer Nangijala og brødrene Løvehjerte, så kommer du til å se deg blind på det sorte hull. Du er inne på mangt og meget, men la ikke kosmos uendelighet forlede deg til å ikke se de nære ting. De svarene som ligger rett foran nesetippen vår...Pass deg for å ikke se skogen for bare trær....

Kjære Junior: Ja, alt vil gå bra. Det er absolutt ingen ting å være redd for. Grip dagen og lev i nuet. Universet er uendelig, og det samme er også vår kjærlighet.

PS Enig med deg, Junior: Stephen Hawking er digg. He is the man! And btw, we will always have  Tony Stark, Peter Parker, Clark Kent, Harry Potter og han far sjøl if shit really happens. Så det så ;-)

"71532550, "Nummeret du har ringt er ikke lengre i bruk. Nummeret du har ringt er ikke lengre i bruk..."

Bestefar, det gror av dine hender...
Bestefar, dei gamle trea sender, Bestefar
Eit brev med godlukt frå ein blomstringsdag...

Jeg ringte han rett før påske det året. Telefonnummeret hans var 71532550.. Jeg kunne høre at han ble glad for at jeg ringte. Vi pratet om vær og vind. Jeg snakket om sykehuspraksisen på Kongsberg, og han lurte på om jeg hadde tatt turen opp til sølvgruvene... Jeg kunne høre skuffelsen i stemmen hans da jeg sa at jeg ikke kom til å ta turen hjem til Nordmøre i påska. Jeg sa vi fikk ta det igjen. Det var siste gangen jeg snakket med verdens beste Bestefar. Neste gang jeg så han var i bårehuset ved kirka på Grimstadhøgda.
Jeg gikk inn i det lille rommet. Han bare lå der...men på samme tid så var han ikke der. Han hadde dratt sin vei...Jeg gikk ut og trakk inn den skarpe vårluften. Solen skinte og himmelen var knallblå. Det duftet av duggvått gress. Bjørka spirte grønt, og fjelltoppene hadde små rester igjen av vinterens snø. Magen vred seg. Jeg måtte gå inn igjen. Jeg måtte se han igjen en siste gang. Jeg bøyde hodet, og gikk inn døren. Jeg rørte fingrene hans...Det vakreste jeg vet er kraftige mannsnever. Han hadde sånne never...Store never som hadde drevet hogst i lia. Never som kjærlig hadde klødd blakken bak øret. Never som hadde lirket av laksen fra nota. Never som forsiktig rørte ved et lite barns kinn...
Jeg kan minnes humringen hans etter finurlig ordkløveri...Han var en mester i å vri på ordene, og se humoren i ting. Han tok ting på kornet... Jeg drar fortsatt på smilebåndet over ting han humret over.
...Verden sto stille da pappa ringte;" Bestefar dør! Han holder på å dø!" Det var fredagskveld. Jeg hadde akkurat kommet inn døra i leiligheta på Teisen, etter endt kirurgisk praksis ved Kongsberg sykehus. Jeg satt med dagens reklame i hånden da pappa ringte. " Hva er det du sier?" Jeg reiste meg opp, mens blodet frøs til is i tinningen. " Han ligger under traktorhjulet. Han dør!" Jeg kunne høre at pappa var panikkslagen. "Få snakke med mamma!" Mamma rotet med ordene. Så ble telefonen stille...Jeg fant meg selv på stuegulvet. Knyttneven min slo hardt i treplankene, mens jeg ulte fortvilet. Avstanden mellom Tigerstaden og Nordmøre hadde aldri vært større...Noen dager senere traff jeg en sliten bror Edmund på Gardermoen. Han hadde tatt turen fra Seattle. Sammen i sorgen reiste vi heim att.
...Der, 6.mai, en ettermiddag i det Herrens år 1999, rundt klokken 18:00, døde verdens beste Bestefar i hagen sin. Han døde med nesten alle sine rundt seg. Han døde mens legene desperat prøvde å redde en høvding fra å dra hjem til de evige jaktmarker. Han døde der hvor han trivdes best, ute, med vårens løfter om nok en sommer...
...Jeg dro ut i Østmarka den kvelden. Jeg plukket hvitveis mens sorgen red meg som et villdyr. Livet mitt tok en pause...
Sorgen var så stor at jeg aldri trodde den ville slippe taket. Den stakk sjelen min i opptil flere år... Fortsatt ligger den der og lurer...Bestefar het Jon. Jeg elsket å sitte sammen med han. Jeg elsket å høre han fortelle en historie eller to. Jeg elsket å dra på tur sammen med han i Toyotaen hans. Jeg skvetter fortsatt i når jeg hører en Hiace diselmotor starte opp. Jeg elsket å få brev fra han. Til Ida Mildri sto det utenpå konvoluttene. Han var en av de få som fikk kalle meg for Ida Mildri, dog mildrid skrives med en d til slutt...

...Verdens beste Bestefar dro sin vei, og verdens beste Jonas kom vår vei...Han heter ikke Jonas foruten grunn...


...ingen svarer når jeg slår nr 71532550...Men jeg trenger ikke ringe lengre, for det er noe som sier meg at han har sin fulle hyre med å følge opp alle sine ni barn og ørten barnbarn, for ikke å snakke om alle oldebarna...Hans beskyttende, store neve favner oss alle...Og jeg setter stor pris på det han ga, og sporene han satte...Like footprints in the sand... Jeg kan 19 år senere forsatt kjenne savn, kjærlighet og glede over noen som en gang var...

Bestefar, det gror av dine hender...
Bestefar, dei gamle trea sender, Bestefar
Eit brev med godlukt frå ein blomstringsdag...

Tvangsekteskap og en titt inn i glasskulen...

Et tvangsekteskap hvor brudgommen kun er interessert i medgiften har aldri vært noe å trakte etter. I verste fall kan det til og med være ganske så ufruktbart, og det på tross av brudgommens visjoner /illusjoner om diverse funksjonsfordelinger og synergieffekter.

Fra gammelt av var arrangerte ekteskap, eller fornuftsekteskap som det også het, ikke uvanlig i Norge. Men det var ikke vanlig at man giftet seg på tvers av kastene, som for eksempel konstellasjoner mellom borgerskapet og arbeiderklassen. Også den gang søkte krake en make, men som skomakeren, så holdt kraken seg ved sin sin lest.

Nå er tvangsekteskap noe vi assosierer med andre kulturer, og gjerne kulturer hvor opplysningstiden ennå er et uskrevet kapittel. Tilbake til nåtiden så er det verd å merke seg at det er med forundring jeg registrerer at enkelte folkevalgte også hopper bukk over kapitlene i historiebøkene merket opplysningstiden, for så å legge sin elsk på middelalderens dunkle skygger.

Lenge har Nordmøre har hatt en utpåganger med sleipe hensikter. Det som er så leit med tvang er at det i ordet ligger at man er frarøvet muligheten til å velge. Mang en brud har grått sine tårer over en kneblet framtid. Utpågangeren som har snust på Nordmøre har hatt en agenda hvor tanken har vært å få tak i medgiften, for så å mele sin egen kake. Han hadde alt fra starten av ingen intensjoner om å være av den trofaste sorten. Beileren var i utgangspunktet tilhenger av et liv med flerkoneri, og hadde tidlig pekt seg ut kone nummer to; En jomfru bosatt litt lenger sør i fylket. En jormfru med en riktig så innbringene medgift, for den som måtte freiste lykka. Hva som driver han? Jo, som sagt medgiften. Medgiften er en formue som de foresatte eller slekten gir til bruden og hennes make når hun gifter seg. I noen land kan dette være en ku eller en kamel. På Nordmøre har det blant annet vært føde og akutt. Bruden gråt fortvilet og ba på sine knær om at hennes foresatte måtte lande på en avtale hvor tingens tilstand havnet midt i mellom, slik at hun fortsatt kunne holde kontakten med seg og sine. I et desperat øyeblikk satset hun alt på et kort i håp om at de foresatte kunne få til en verdig avtale, en avtale hun kunne leve videre med. Men de foresatte hadde dessverre et annet hjertebarn, og som også skulle vise seg å være favorittbarnet. Etterpåklok forsto bruden at man lett blir favoritt når man forstår hvor lurt det er med smisk. I det utpågangeren trodde at medgiften og forlovelsen var sikret, det da den tross alt hadde blitt kunngjort på kirkebakken for menigheten en desemberdag i det herrens år 2014, så ble han litt vel ivrig i sin trofejakt. Han begynte nemligen å bable om synergieffekter og funksjonsfordelinger med en potensielle kone nr to, som han hadde begynt å gjøre sine hoser grønne for. Egentlig en aldri så liten tabbe, for bruden på Nordmøre kan kanskje i utgangspunktet virke tafatt, men jeg skal love deg at hun kan skrike og slå i fra seg når hun først oppdager at hele hennes framtid står på spill, og at hun så absolutt ikke vil være den av konene som i mindre grad ville få dra nytte av sin egen medgift …For brudgommen hadde på tross av sine narsisstiske tendenser et aldri så lite godt øye til bruden på Sunnmøre, og som han beilet med ord som funksjonsfordeling, synergieffekt og trofasthet. Det siste ordet satt litt langt inn, men noen kameler må man da kunne svelge her i livet…

Tilbake til innledningen; Tvangsekteskap mellom borgerskap og arbeiderklassen byr på utfordringer, og i alle fall når bruden ikke vil. Og når bruden forstår at medgiften, arvesølvet og framtiden står på spill, ja da burde brudgommen innse at han må skyte en hvit pil etter ønsket om et par kyr og en to tre kameler… Fjøset han må bygge for å huse medgiftene kan fort bli for dyrt, og i hvert fall når han i utgangspunktet ikke er så bemidlet som han vil ha det til. Og når de potensielle konene oppdager at de har blitt brukt,ja så kan de på en to tre slå seg sammen for å ta rotta på den narsistiske og navlebeskuende beileren. For alle veier fører verken til Hjelset, ei heller til Rom…

Hva skjer så videre? Bruden på Nordmøre nekter å dra over Fursethfjellet og utpågangeren prøver det han kan å få Bent Høie, Gudfaren himself, på tross av alt som har skjedd, til å få forlovelsen og tvangsekteskapet i havn. Ennå har han troen, men det vitner bare om lite selvinnsikt. For når man er lite bemidlet så kan man lett få tittelen hånstaur når man vil bygge luftslott.
Hvordan jeg kan påstå dette? Jo , jeg kikket nettopp inn i en glasskule som viste at denne suppa vil koke bort i kålen, og at tingenes tilstand vil bli som de er, uendret. Men bruden på Nordmøre har en gang for alle oppdaget hva utpågangern står for, og at han om litt vil drukne i sitt eget speilbilde og hvor luftslottet vil fordunste som dugg for solen.
Glasskulen viste meg også at beileren i verste fall kan komme til å benytte seg av tilsammen en halv milliard norske skattebetalte kroner i prosessen for å få bygget luftslottet, om han da ikke blir stoppet i tide. Det hele rakner når regnestykket viser at luftslottet ikke vil gå i pluss, at det ikke en gang vil gå i break even. Hva som fikk bruden på Nordmøre til å sette seg på bakbeina? I følge glasskulen så er bruden veldig glad i barn, og da det gikk opp for henne at arkitektene bak luftslottet tok millioner kroner fra syke, gravide og små barn, ja da innså hun galskapen hun ufrivillig hadde blitt en del av…Det har blitt sagt at lita tue veltet stort lass, og at troll har det med å sprekke når de viser sitt sanne ansikt i sola, på høylys dag…

Og snipp snapp snute så var eventyret om luftslottet på Hjelseth ute…