By og land, hand i hand…. Eller by og land, i brann på grunn av vann?

Disse skribleriene er ført i penn av undertegnede i et forsøk på å slukke glør som ulmer, og som ingen av partene er tjent med om de skulle blusse opp.

Et juridisk skjønn innbefatter å vurdere noe, og som rommer hensyn og rammer, samt at et skjønn sier noe om hvordan skjønnet skal utøves.

Jeg har hele livet trodd at Straumsnes, ytre del av Tingvoll kommune, hadde vært så gavmilde at de hadde gitt bort vannressursene i Storvatnet til Kristiansund kommune, og da i en lukrativ avtale for mottageren. En avtale som har vært urettferdig for grunneiere og lokalbefolkningen. Men det foreligger ingen avtale, ikke annet enn Storvatnskjønnet. Et skjønn utarbeidet i det herrens år 1975 tuftet på lov om vassdragene fra 1940, en lov som for undertegnede ser ut for å ha blitt opphevet i 2000, for så å kanskje nå komme innunder Forskrift om vannforsyning og drikkevann, datert 01.01.2017. Nå er jeg på ingen måte kjent i det juridiske landskapet og sikkert på gyngende grunn, men hensikten min her som lekmann er å gjøre et poenget ut av at vi nå skriver år 2020, og at tiden kanskje er inne for å utarbeide et skjønn ut ifra nye hensyn, samt for å ivareta alle impliserte parter.

En rutinert og dyktig lokalpolitiker uttalte i sin tid at Tingvoll kommunes ytrefilet er Straumsnes. Og hvor plasseringen av indrefileten ble stående usagt, dog det liksom ble gitt litt inntrykk av å skulle være innlysende hvor den var plassert. Undertegnede mener tiden er inne for å korrigere denne noe usagte plasseringen av indrefileten, da det nå er på sin plass at denne nå får den behandling og oppmerksomhet som den fortjener.  Bog, bryst, entrecôte og Tingvollost kan vi derimot mest sannsynlig alle enes om hvor ligger plassert, sånn ca.

Indrefileten ble meg vist alt som barn. Og det ligger litt i navnet, at den ligger innimellom alt; mellom låret, skinka, mørbrad, slagsiden, forbi et stort vann, opp en lang grusvei, forbi en gammel seter, gjennom ei myr, så rundt en sving, og da jeg var ung langs med en lang, smal sti ved et vann. Og hvor man i enden av vannet kunne skimte dalen åpenbare seg i all sin prakt.

Det var dit alle skulle avlegge en visitas når de langveisfra kom, om det de så kom flybårne fra over Atlanteren eller med automobil fra Tigerstaden eller Baillsund.

Stien var velbrukt etter å ha blitt benyttet av folk og fe i århundrer. Den snodde seg langsomt ved siden av vannet, og hvor seige røtter og sila sand fascinerte et barnesinn. Et punkt på stien, midt ved vannet, rett ved der nå Ingrids plass og Bjørnebo er, innbød turen til skrekkblandet fryd. For der buktet stien seg helt ut på kanten, opp et lite stup, og hvor det i et lite barnesinn sto mellom å falle rett ned i den store, lille innsjøen for så å dø, eller å klamre seg til livet og den smale sti. Nærmere følelsen av hvordan det er å være deltager på 71 grader nord kommer jeg neppe aldri igjen, iallfall når jeg etter to forsøk i sin tid måtte gi opp Innerdalstårnet.

Apropos Innerdalen; denne noe usagte indrefileten i ytre del av Tingvoll kommune er på linje med Norges vakreste dal, Innerdalen, bare i litt mindre målestokk, og den lyder  navnet Herredsdalen.

Tilgang på vann har alltid vært en utfordring i Kristiansund. Brann- og veiinspektør Peder Rosentræder planla og oppførte en dam like ovenfor Roligheten. For dere mindre lokalkjente så tenker jeg at stedsnavnet Vanndammene får det til å ringe en bjelle. Men Rosentræder fikk ikke helt orden på vannforsyningene, så det var Brinchamann som litt senere fikk nogen lunde dreis på byens vannforsyninger med tre store dammer: Det er nå kjent som det populære turområde Kringsjå. Men jeg har tatt meg i å tenke på mine turer rundt i området at tilgangen på vann, ja at det må være Kristiansund kommunes akilleshæl.

Nå i 2020 er stien på vei inn til Herredsdalen erstattet med traktorvei helt inn til seterstølen inne i dalen, og hvor grunneierne og gårdeierne har sine seterhus og låver. De har i århundrer gjennom slekters gang, tatt vel vare på arven, naturen og kulturlandskapet. Straumsnesingene er et nøysomt folkeslag hvor kortreiste ressurser som dyrehold, skog, mark og sjø alltid har blitt forvaltet klokt, som tatt ut at Knut Hamsuns ”Markens grøde”.

Straumsnesingene er også lavmælte, lune, humoristiske og rause.  Selv om jeg nå er stolt innbygger av Kristiansund kommune, hadde jeg det privilegium å få vokse opp på et småbruk i Tingvoll kommunes ytrefilet.  Om sommeren ble dyrene kjørt til beite, og hvor de hadde lykkelige måneder oppe på fjellet og nede i dalen. Og tradisjonen tro var det sauesanking om høsten hvor vi møtte opp mannsterke på Vatn for så sanke dyrene inn. Jeg prøvde selv en gang som ungjente alene å føre en flokk med sauer fra Herredsdalen ned det lange stykket til Midtstua på Vatn.  Men etter et heller ublidt møte med noen byfolk som koste seg på tur på landet, sto jeg igjen med usle tre sauer. De 12 andre løp til skogs som forrykte høns etter møtet med byfolket.  Men jeg forbannet meg på at jeg skulle få de tre resterende sauene ned, og dermed løp jeg for første og siste gang i mitt liv slik som jeg aldri hadde løpt før. 

Jeg fikk sauene trygt ned til Midtstua, og mens husfrua Marie forkynte på trappa at kjøttsuppa var ferdig kastet jeg opp bak en busk, knallrød og sprengt av ren utmattelse. Er nok en av grunnene til at jeg senere gjorde byfrue av meg…

Så tilbake til januar 1975. Tilgangen på vann var prekær i Kristiansund, og trauste og stillferdige straumsnesinger finner brev i postkassene sine poststemplet Tigerstaden. Et brev forfattet i en tid med skrivemaskin,  kulehode og rettetast. Brevet inneholdt ord som Høyesterettsdommer, Nordmøre herredsrett, ekspropriasjon, saksøkte, innstevning, berørte eiendommer, betydelige ulemper for jordbruket, sperres for trafikk, forbudt med motorisert båtbruk, forbud mot div dyrehold, forbud mot nybygg, forbud mot bading, forbud mot ditt og forbud mot datt….

Under hele min barndom har jeg vært vitne til begrensingene på områdene rundt drikkevannet, og dette er et stort område. Jeg har gjort meg litt kriminell med å stikke tåa ut i Herredalsvatnet, med å ha spist matpakka min nede i stranda ved vannet, og nå drømmer jeg om en natt i hengehøye mens jeg bivåner at sola går ned i vest, selv om skjønnet har forbud mot å slå leir… Jeg har vært vitne til at grunneierne etter beste evne har tatt hensyn i bruken av området, og jeg har registret hvor flinke de har vært, på tross av tungrodde begrensninger.

Herredsdalen er også et populært turmål. Når mattilsynet er opptatt av forurensning kan man ikke unngå å reflektere over alle som benytter seg av området til både mosjon, tur og rekreasjon. Grunneierne har aldri gitt uttrykk for å sette seg i mot dette, heller motsatt, men det er en kjensgjerning at ”turistene” benytter seg av private bord, benker,  grill, utedo og med dertil søppel. Grunneierne oppleves som rause, og hvor de utbedrer bomveien som turister fra hele landet finner fram til. En av de flotteste turene er faktisk blitt sagt å være opp til Skarven, og ned til Herredsdalen. Men i all denne rausheten er det fullt forståelig at grunneierne kjenner på en urettferdig behandling.

Det er slutt på at det dumper brev ned i postkassene, men i desember 2019 fikk to av grunneierne elektronisk post fra Kristiansund kommune. I utgangspunktet skulle skrivet undras offentligheten, men etter at lokalavisen skrev om saken er brevet nå tilgjengelig for allmuen. Grunneierne det her er snakk om eide et fjøs som brant ned etter at en skoleklasse lånte det i forbindelse med en skitur med overnatting. Det gamle fjøset hadde en utedo hvor etterlatenskapen gikk i grunnen. Fjøset var også stort, over to etasjer der hvor første etasje var i laft med låvebro, så når Kristiansund kommune omtaler det tidligere bygget som en enkel høyløe , faller det på sin egen urimelighet. Grunneierne, som driver med sau, har i alle de år tatt området i bruk, og hvor de bokstavelig talt har gjetet sine dyr, slik som seg hør og bør, og mer enn hva som vanlig ellers er.  Ofte kan man møte dem på sin ferd der de går over fjellet, ned skaret og til dalen for å påse at dyrene har det bra.  De passer også på vilt som har forvillet seg ut på tynn is slik at de ikke går igjennom og forurenser byens drikkevann. Og de kom ilende da undertegnede dro med seg byfolk på tur, og hvor vi fant en skadet sau og som turfølgets ortoped konstaterte at viss liv ikke sto til å redde grunnet et alvorlig nakketraume.

At grunneierne søkte om, og bygget en gjeterbu på tomta til det nedbrente fjøset, er for undertegne mer logisk, enn ulogisk. At det omtales som en gjeterbu er også logisk. At gjeterbua holder standard år 2020 kan ikke anses som annet enn et miljømessig klokt valg med tanke på nettopp det å ikke generere til forurensing. Og forståelig nok bygges dette på en slik måte at bygget kan benyttes til sitt bruk, og da av gjetere anno 2020 med dertil behov komfort. Og selvfølgelig da ikke som et trekkfullt gammelt fjøs som kan minne om stallen i Betlehem år 0.

Som et apropos er det et faktum at herredsdalsvatnet er drikkevannet for grunneierne når de er inne i dalen, og hvor det da også er av stor interesse for grunneierne at vannet her ikke forurenses.

Brevet fra Kristiansund kommune kom grunneierne elektronisk i hende i desember 2019. Selv om Kristiansund er i sin fulle rett på et juridisk grunnlag å utøve skjønnet slik de gjør her, velger jeg å reagere på ordlyden i brevet på lik linje som grunneierne og lokalbefolkningen. Det reageres på påstanden om at dette er et helårs bolighus, funkisstil,  samt setninger som at ordet gjeterbu har kommet til i søknadsprosessen og det kan etter denne sides syn virke som om det er fabrikkert for å legitimere opphold for mennesker i større grad enn det sommerfjøs eller høyløe vil gjøre. Videre reageres det kraftig på påstand om at ”grunneier har bevisst omgått reglene”. Dette er svært uheldige, påståelige og nedsettende formuleringer om en part som er et offer for en saksbehandlingsfeil gjort av Tingvoll kommune og fylket. Hva man her måtte tro og mene om grunneiers tolkninger og vurderinger blir ren synsing. Videre står det skrevet at bygget vurderes å bli krevd revet,  samt at dersom kravene ikke imøtekommes vil det bli foretatt rettslige skritt i saken. Når saken nå har blitt offentlig tilgjengelig på kommunes postliste, samt i media og hvor folk da har blitt gjort kjent med brevets innhold og ordlyd, så er det nettopp denne uheldige retorikken som har satt sinnet i kok hos lokalbefolkningen, og som er som en bekreftelse på det de i årtider har opplevd som svært urettferdig, og som til tider oppleves som et overformynderi.

Undertegnede ønsker å påpeke at i 2017 fikk en annen grunneier lov til å utvide og oppgradere sin hytte inne i dalen. Her glemte ikke Tingvoll kommune å oversende papirene til Kristiansund kommune for en uttalelse. Tiltaket her ble godtatt av Kristiansund kommune.

Det samme gjelder for ”nye/gamle” hytter plassert 5-10 m fra selve drikkevannskilden, Storvatnet. Sistnevnte eksempel er et paradoks opp mot gjeterbua som er lokalisert 80, 35 m fra Herredalsvannet, og som her ikke er selve drikkevannskilden.

Det virker på undertegne som at skjønnet til tider utøves konsekvent ukonsekvent, og at retorikken og ordlyden fra Kristiansund kommune ift gjeterbua er en ”maktdemonstrasjon” for å statuere eksempel. Og her vil da eksemplene på de konsekvente ukonsekvente utøvelsene av skjønnet fyre oppunder følelsen av urettferdig behandling,

Gjeterbua har samme areal som det nedbrente fjøset, det er bygget i samme stil som fjøset som ligger bak, og betegnelsen funkis er irrelevant for vannkvaliteten til drikkevannet, og utforming av bygget er mer av interesse, funkis eller ei, for Tingvoll kommune, enn hva det er for Kristiansund kommune. Fokuset her bør være på en grunneier som tar vare på eiendommen sin, bygger en gjeterbu for framtiden, tar hensyn til miljøet samt bidrar til at Herredsdalen lever videre inn i 2020. Videre må man ha i bakhodet at Herredsdalsvannet er stort, og elva som renner ned fra vannet fordeler seg i mange små bekker slik at avsig vil fordele seg lenge før det kommer ned til selve drikkevannet. Fokuset må også være på at Storvatnskjønnet i utgangspunktet har et grunnlag i en annen tid, og at vi forhåpentligvis forvalter våre ressurser på en bedre måte nå i 2020,  med dertil kunnskap, miljøvennlig teknologi og rensemuligheter. Det å utarbeide et nytt skjønn for nåtiden, og for framtid, er så absolutt på sin plass.

Kristiansund kommune kan kanskje nå argumentere med at nåværende grunneieres forfedre i sin tid solgte rettighetene mot en engangsutbetaling, og at de den gangen burde ha hyret inn en advokat for å sikre en god avtale for framtiden.

I etterpåklokskapens ånd er dette sikkert et berettiget argument, men for Hamsuns skikkelser  i ”Markens grøde” i møte med det juridiske landskapet vil jeg tro at opplevelsen av å stå sjakk matt allerede ga seg til kjenne i det de tok ordet ekspropriasjon innover seg. Det er også nærliggende å tro at forfedrene konkluderte med at utgiftene til advokathjelp ville gjøre et kraftig innhugg i engangskompenasjonen…Ikke vet jeg, for nå synser jeg. Men eventuelle påstander om at de solgte seg for en engangssum tenker jeg at vi lar være å komme med. For i realitet var de sjakk matt.

Hvor vil jeg med skribleriene mine? Jeg brenner for et vitalt Nordmøre, og hvor Kristiansund kommune er et naturlig regionssenter.  Jeg brenner også for dyrehold, kulturlandskap, heimbygda mi, samt at jeg innser at vi sakker akterut om vi ikke samarbeider. Kommuneadvokatens brev bidrar til at lokalbefolkningens motstand til sammenslåing med Kristiansund forsterker seg, samt at de på nytt føler seg urettferdig behandlet etter en inngripende eksproprieringssak fra 1974.

Ingen av partene er tjent med dette, og jeg har et håp om at Kristiansund kommune trykker på pauseknappen, roer ordlyden og truslene, for så å kanskje vurdere et nytt skjønn til å gjelde forholdene i år 2020. Viser til dette mulighetsrommet og hvor for eksempel Trondheim kommune har utarbeidet et nytt skjønn ift drikkevannskilden Jonsvannet og dets grunneiere.

Jeg kaster ballen herved over til de politiske partiene slik at de kommer på banen for å benytte seg av muligheten til å oppmuntre til å utarbeide et nytt skjønn, anno år 2020.

I levekårsundersøkelsen som nettopp ble gjort kunne vi i Kristiansund kommune skryte av å skåre høyt på nettopp vannkvalitet. I rest my case.

Avslutningsvis vil jeg si at alle skal innordne seg etter lover og regler, men at det her har blitt gjort en feil som går utover en uskyldig part. Skjønnet gir rom for fortolkninger og vurderinger, noe som vi helt klart ser gjelder i denne saken, samt for andre saker som kommer innunder Storvatnskjønnet.

Vi i Kristiansund kommune er på en måte her gjester i Tingvoll kommune, og vi bør da være ydmyke med tanke på den ressursen våre naboer så raust deler med oss.

Om jeg er inhabil i saken? Nei, ikke annet enn at jeg ønsker meg vann i springen fra Straumsnes, at jeg ikke ønsker at straumsnesingene skal bruke ord som urettferdighet opp mot sin nabo i Kristiansund, samt at jeg sist, men ikke minst ønsker by og land, hand i hand.

Som en straumsnesing så vittig sa det; Ja, ja…om det blir kommunesammenslåing går jeg for Aukra! Eller Monaco…..

Jeg? Jeg håper på Kristiansund, Averøy, Tingvoll og Gjemnes, jeg….

Mvh

Ida Drøpping Myren

Engasjert innbygger i Kristiansund, dog en gang straumsnesing, alltid straumsnesing.

For siste gang...?

Jeg vet det er dust av meg, men jeg har helt siden jeg var ganske så ung hengt meg opp i tanken      "hva om det er siste gang...?"

- Hva om det er siste gang jeg ser deg?
- Hva om det er siste gang jeg er her?
- Hva om det er siste gang vi prater sammen?
- Hva om ...?

Ja, jeg vet, det er kanskje bortkastede tanker, men de kommer snikende allikevel.

Tankene kommer når tante på 80 år fra California er her på besøk, og når hun skal dra, hvorpå hun klyper meg i kinnet, og gir meg en klem. Og så tenker jeg, hva om dette er den siste klemmen livet rekker at hun får gitt meg? For det skiller jo oss et hav, et kontinet og 9 tidsoner.

De kommer når jeg i førjulstiden hører Olga på 90 år for full hals synger til "Deilig er jorden. Hva om dette er hennes siste første søndag i advent? Hvilket det også skulle vise seg å være...

De kommer når jeg ser på flokken min mens vi er samlet på julaften. Hva med om det er siste gangen akkurat vi er samlet på julekvelden? Hvilket det også viser seg tidvis å bli, da noen kommer, noen går, da noen stikker innom for så å plutselig å dra og aldri se seg tilbake igjen.

De kommer når jeg spør om jeg kan sette meg ned ved siden av en ung, ukjent dame på undergrunden i London, og det mens en kvinnestemme over høyetalernalegget ber oss om å "mind the gap!" Og mens den ukjente damen smiler og nikker tenker jeg at akkurat i dette øyeblikk så krysses våre veier. Som en utopisk liten sansynlighet, for så at våre veier aldri igjen skal krysses. Du med hele ditt levde liv, og jeg med mitt. Og jeg skal ærlig innrømme at mens dørene lukkes og toget skyter fart, så grubler jeg litt over hvem du er, og hvilke kort livet har delt deg av sorger og gleder.

Tankene kommer når vi har tatt farvel og du setter deg inn i bilen for å kjøre hjem igjen. Hva om dette er...?

Tankene kommer når jeg stryker deg over kinnet og ønsker deg god natt. Hva om dette er....?



Og noen "siste ganger" er risset inn i harddisken som krystallklare minner ,hvor lukt, stemning, årstider, lys, lyder og stemmer flere tiår senere kan fremkalle dem på sekundet.

Maimåned som minner meg på Bestefars lune latter siste gangen vi pratet på telefonen sammen.

Lukten av Farmors skjerf som ligger i en hatteeske oppe på skapet, og som minner meg om det siste besøket på sykehjemmet, og erkjennelsen av hennes sorg over å ikke lengre mestre.

Lyset en tidlig septembermorgen, og hvor minnene drar meg tilbake til da jeg snudde meg og så fornøyd over det nyryddede soverommet mitt før jeg så sprang ut for å rekke skolebussen, totalt uvitende om at alt ville bli flammens rov bare timer senere.

Duften fra parfymen White Diamonds og hvor jeg med en gang jeg tar av korken blir 22 år igjen: Og hvor jeg en sommernatt ikledd min rutete sommerkjole vinker farvel til Natasha, Sigurlin og Monica  etter vår siste kveld ute sammen i Firenze... Hvor jeg full av livslyst og iver ser etter dem mens jeg fomler etter nøklene til min kremhvite Fiat 500, og hvor lyset fra bilen utkonkurrerer ildfuene som svirrer rundt i den toscanske sommernatten.... Og det med en klokkertro på at det ikke er siste gangen vi fire fniser og ler sammen, dog det var dessverre nettopp det det var, siste gangen...

Hver dag rommer både føste og siste ganger, på godt og på vondt. Jeg husker føste gangen jeg traff Sigurlin. Jeg husker første skoledag, og jeg husker siste skoledag. Jeg husker da jeg satte mine bein ned på amerikansk jord for første gang, lukten av eksos og varm asfalt. Jeg husker da jeg på vei ut snudde meg og så bestemor ligge i sykehjemssengen, og hvor jeg gikk videre i full visshet om at det var siste gangen jeg så henne i live.
Jeg husker første gangen, for ikke så lenge siden, hvor jeg som i sakte film trykket på ringeklokken hans, klar over at ingen ting ville bli som før, og med et håp om det skulle bli til noe bra noe, hvilket det også ble....


I Fritjof Nansens gate 9 står det et grønt hus. Inne på toalettet, dit hvor jeg alltid lurte meg unna når Farmor sa at oppvasken sto for tur, der hang det i sin tid et bilde på døren. På bildet sto det: "Today is the first day of the rest of your life".
Nå har jeg blitt så gammel at jeg vet at nyttårforsetter er vel og bra, men mest tull og tøys. Og her jeg går og funderer over alle første og siste gangene på min ferd, så er vissheten over at dette er den første dagen i resten av mitt liv, mer enn at dette er den siste dagen i resten av mitt liv, hevet over enhver tvil. For vi skal bare dø en dag, for så å leve alle de andre dagene....

Men innimellom vil jeg fortsette med å tenke "hva om dette er aller siste gangen...", bare slik at jeg skal kunne verdsette deg, tiden og stedet, akkurat her og nå...

For jeg klemmer tante alltid litt ekstra...
For jeg skrudde opp lyden til "Deilige er jorden" mens Olga sang...
For jeg lurer meg til å ta et bilde av flokken på julaften...
For jeg smilte et ekstra smil til damen på toget i London...
For jeg ser en ekstra gang etter deg i det du setter deg inn i bilen...
For jeg stryker deg en ekstra gang før jeg pakker dynen godt rundt deg...

For jeg.....

Jeg er ingen ting alene...

Han giftet seg den våren jeg hadde blitt nybakt mamma. Den våren hvor alt var så intenst; livet,  følelsene, luktene, drømmene, håpet, nettene, dagene, gleden, frykten...Slik som livet blir når alt snus på hodet og man plutselig får ansvaret for et lite menneske.

Jeg husker forsidene av de kulørte magasinene der hvor jeg manøvrete barnevogna rundt om i Tigerstadens travle gater. Glatt hårsleik, dandy kledd, terningkast 6.... Jeg husker store ord som lysfontene, pilgrimsleia mot Nidaros, markante, slepende setninger med S'er uttalt på en slik måte jeg aldri hadde hørt dem før. Jeg husker annerledesheten. Og mens årene gikk,  mens barna mine vokste seg til, og mens min egen historie levde sitt eget liv, ja så ser jeg nå at han var og er en fyr jeg hadde fått sansen for.

1.juledag ble annerledes i år. Tidligere den dagen hadde jeg reflektert over at jeg er takknemelig, på tross av, og ikke nødvendigvis bare på grunn av. For 2019 ble det året hvor jeg offisielt ble skilt. Jeg hadde blitt en av den halvparten som skiller seg, mens jeg i mange år før var av den halvparten som ikke skilte seg, men som kanskje burde ha gjort det.
For verdens letteste ting er å gå inn i et forhold, og plutselig så bare er man der, år ut og år inn, i opp- og nedturer. Noe av det vanskeligste er å gå ut av et forhold. Jeg tar iallefall ikke lett på sånt. Og i årenes løp hadde forholdet økt i størrelse og innhold, fra å bare å være den gode armkroken hvis smil i sin tid genererte små søte sommerfugler i mellomgulvet, til å romme barn, venner, familie og svigerforeldre. Og slikt noe går man ikke brått bort i fra, bare fordi man har sluttet å spille hverandre gode.

Men i det man erkjenner at man har sluttet å spille hverandre gode, og at utviklingen ikke evnes å bli snudd, ja da har ikke Familien AS livets rett lengre, og for vår del valgte vi da en langsiktig styrt avvikling av la nostra Familia.... En prosess som tok flere år, og det fordi vi hadde så mange hensyn å ta og momenter i livet vårt som var viktigere enn oss to. Men sorgen over å være alene i det som for omverdenen virket som en tosomhet var på ingen måte lett å bære.

Det å bli skilt har for meg personlig vært mitt største nederlag, men også min viktigste og klokeste avgjørelse.

Da valget ble tatt og vi hadde satt punktum for oss to som par, ja, da gikk jeg i hi. Jeg snakket med svært få om hva jeg sto i, og unngikk verden rundt meg. Jeg klarte ikke å forholde meg til det, og jeg dyttet alle som tidligere hadde stått meg nær stille bort. For jeg ville ikke bli minnet på valget vi hadde tatt.
Første kveld alene uten barna i huset som jeg nettopp hadde kjøpt og flyttet inn i, var kvalmende. Stillheten i huset var overdøvende, og sorgen over at jeg hadde kommet i en situasjon der hvor jeg mistet tid med mine barn skar meg i mellomgulvet som sylskarpe kniver. Vissheten om at de tuslet rundt i sitt barndomshjem, at livet den kvelden gikk videre , men uten meg tilstede, knuste meg. Jeg ringte min x-mann. Jeg gråt, og lurte på om vi bare skulle prøve på nytt igjen. Han var roligheten selv og sa at nei, Ida, vi har gjort et valg nå... Jeg la fra meg mobilen på bordet, gikk bort til sofaen og bestemte meg for å gå inn i "the ugly cry". Akkurat i det jeg begynte å småhulke ringte det på døra. Og utenfor sto min bestevenninne, hun jeg hadde møtt i voksen alder i porten på vei inn for å levere poden i barnehagen.
Hun smilte, og av blikket hennes forsto jeg at hun visste hvordan jeg hadde det. Hun kom inn og  sorgtunge tårer gikk over til lattermild galgenhumor.
Så jeg slapp unna "the ugly cry" den kvelden. Men i løpet av den første uken alene i eget hus fant jeg lindring i å drikke to glass med rødvin før jeg sovnet; søvnen favnet meg tyngre, og sorgen letnet. Etter en uke som resulterte i fire tomme vinflasker på kjøkkenbenken forsto jeg hva som lå i fenomenet "vin og slukke sine sorger", hvorpå jeg gikk tilbake til gamle vaner med cola zero daglig, og vin en gang i halvåret. Men jeg klarte fortsatt ikke møte blikket til folk. For jeg var tynget med en sorg som ingen kondolanse fikk, for jeg hang i løse luften uten sikkerhetsnett og fordi jeg følte at jeg hadde sviktet alt og alle.

For jeg er ingen ting alene.

Første juledag slo nyheten om at han hadde tatt sitt eget liv ned som en bombe. Jeg skvatt skikkelig til, og julens melankoli forsterket det hele. Og var det kanskje det den hadde gjort med han også, bare så mye mer enn hos alle oss andre? For noen er av og til livet ikke til å holde ut.
Hvorfor jeg skvatt skikkelig til? For jeg så den ikke komme, fordi han hadde levd sitt liv parallet med mitt liv, og fordi erkjennelsen om at det er så mye mer i et menneske enn det man ser og tror, ble tydeliggjort mer enn noen gang.

Mitt liv har alltid vært til å holde ut fordi jeg er hellig overbevist om at alt kommer til å ordne seg, noe som det til stadighet har vist seg å gjøre, og da ikke på grunn av, men på tross av.

I dag er jeg lykkelig skilt, jeg har "verdens beste xmann" og mine barn har verdens beste pappa. Vi har gått videre, nye tradisjoner har gjort sitt inntog og illusjonen om det som en gang var, er borte. Men det viktigste er at barna våre har det bra og at de har blitt vant til våre nye liv, hver for oss.  Og sist men ikke minst at de ser at de har en mamma og en pappa som spiller hverandre gode som skilte, hver for seg, og noen ganger sammen.

Punktum har blitt satt, dører åpnes, andre lukkes, livet går videre og jeg evner å møte andres blikk igjen....

Men av og til slår Ari Behs ord innover meg som en bråttsjø, for jeg er ingen ting alene...



Blogget og publisert med godkjenning fra min kjære X.

Ida

Kjærleik....

Jeg så han stå i kjøkkenvinduet da jeg kom. Det var som om han håpefullt ventet på noen. 

Det var lenge siden jeg hadde sett han nå. Han hadde visst blitt en gammel, glemsk mann siden sist.

Sist gang, når var egentlig det? Det  må ha vært den gangen jeg for lenge siden var ute med loddboka for fotball-laget. Han pleide å være raus med loddkjøpene. Og han var en av de som fikk et glimt i øyet når han mintes sine glansdager som spiss. Det var visst der han som ung hadde truffet sin fru. Lenge før CFK og KFK ble til KBK...

Nå bodde han alene i det store, brune huset i enden av veien. Jeg skulle innom for å levere han noe.

Det var snø i luften, og gradestokken hadde  kommet ned i de blå. Jeg ringte på dørklokka.

Han åpnet døra. Det grå håret sto i alle retninger. Jeg holdt fram pakken som jeg hadde med til han. Han så noe usikkert bort på meg. - Kan du ikke komme inn en tur? spurte han. Jeg svarte som sant var at jeg hadde det travelt. Jeg så at han ble skuffet. Jeg hørte at vegguret inne i stua hans slo 14:00. 
- Jeg kan komme inn en liten tur. Jeg lukket døra og gikk inn i det kalde vindfanget. Det luktet innesteng. Den gamle mannen smilte mens han viste meg inn. På vei inn mot kjøkkenet pekte han på et bilde på veggen. - Det er min kone, Berit. Var hun ikke vakker? Den gamle mannens ansikt ble til et eneste stort smil. - Vi fikk gode år sammen, men nå er hun død. Han sukket, - Hun forlot meg først, og det var ikke avtalen.

Det brant i ovnen inne på kjøkkenet. Utenfor kunne jeg se at det snødde tettere.  Jeg satte meg ned på en kjøkkenstol.
- Du må bare finne deg noe å drikke. Den gamle mannen nikket mot kjøkkenskapet. Jeg reiste meg og åpnet skapet. Glassene sto på rekke og rad, alle med fete fingermerker og med spor av mat. Jeg tok ut et glass. For syns skyld fylte jeg det med vann fra springen

I oppvaskummen sto det et par krystallglass fra Hadeland glassverk. Min bestemor hadde de samme glassen stående i finskapet hjemme. "Finn" het de. Mens jeg lot vannet renne, så jeg at noen av glassene hadde falmet etter vask i oppvaskmaskinen, mens andre sto halvfulle med melk som hadde størknet. En halvspist brødskive med syltetøy lå ved siden av en rød medisindosett på kjøkkenbenken Den gamle mannen reiste seg. Han lente seg over kjøkkenbenken og kikket ut av vindet. - Jeg lurer på hvor det blir av henne. Hun har vært lenge borte nå. Jeg kunne se at han så håpefull ut.
- Hvem ser du etter? spurte jeg.
- Jeg ser etter min kone, Berit. Han snudde seg og så på meg - Hun gikk på butikken for å handle inn til middag. Han satte seg ned igjen, - Det er ikke likt henne å bli så lenge  borte.

Men du fortalte meg jo at din kone er død?! Jeg la hånden min på hans. Den gamle mannen hevet hodet og så vantro på meg;  - Er min kone død? Er hun ikke på butikken? Stemmens hans dirret, og han så forvirret ut.

Klokka inne i stua varslet at den hadde blitt 14:30


- Har du lest dagens avis? Jeg bladde i Tidens krav som lå utslått på kjøkkenbordet.  På den ene siden var det en fuktig, gulbrun ring etter en kaffekopp, som om han nettopp hadde lest i den.

- Nei, det har jeg ikke rukket ennå. Mannens ansikt strålte opp,- Avisen er dagens høydepunkt.

- Jeg er sulten, utbrøt han. Den gamle mannen gikk bort til den store fysern som sto inntil den ene veggen. Han åpnet den. - Kom skal du få se noe! Han vinket meg bort til seg. Fyseren var halvfull med brød, rundstykker og boller. Han humret. - Hun passer fortsatt på meg, skjønner du. Han tok opp en brødpose med ferdigskåret, hjemmelaget brød.
- Min kone ble syk. Og det siste hun gjorde før hun dro sin vei var å fylle opp fryseren med bakst slik at jeg ikke skulle sulte ihjel ved brødboksen. Han lo hjertelig.

Jeg skottet ned på arbåndsuret, - Jeg må dra, og forresten, Bestmor Liv ba meg hilse deg. Den gamle mannen gikk bort til kjøkkenbenken. 

Jeg gikk ut i det kalde vindfanget. Jeg passerte bildet av en smilende, ung kvinne. Ute hadde det begynt å mørkne, og snøen lavet tett ned. Jeg gikk ned yttertrappa, og i sideblikket så jeg den gamle mannen kikke ut av kjøkkenvinduet. Jeg snudde meg for å vinke til han, men han enset meg ikke.
Det var som om han håpefullt og full av lengsel stirret ned mot veien, som om han ventet på at noen skulle komme...

Grip

Havet gir, og havet tar

Grip, 1850

Havet gir, og havet tar

Høsten hadde kommet for fullt til Grip og Jens skulle om litt seile ut til fiskeværet Hallarøya, sørvest for Smøla. Den årlige turen tok han ut til handelsstedet for å handle inn varer til vinteren. Bestillingen fra Anna var i år, som i fjor, lengre enn lang. Potet, ull, gammelost, syre på kagger, smør i daller og en saueskrott var noe av det hun hadde formanet husbonden om å gå til i anskaffelse av.

Jens likte å ta turen ut til skjærgården utenfor Smøla. Han måtte ikke dra helt dit for å handle inn. Men Anna forsto at for Jens så dreide det seg også litt om reise tilbake i tid. Som 11 åring hadde han blitt foreldreløs etter at en brutal runde med feber og sykdom som hadde herjet over været. Det var som om mannen med ljåen hadde tatt fiskeværet i sin vold. Hele 10 gripværinger måtte gi tapt, for så at de av sine kjære ble rodd den lange veien over til Bremsnes for  å bli stedt til hvile.

- De farer idelig omkring på søen, likesom søfuglene. Der hentet de alt til sin levemåte. Og når de ere døde, breinges de fra sine lave stuer på Grip henover søen til Bremsnes, hvor deres fedre hviler… Besta pleide høytidelig å deklamere disse ordene som hun  en gang i tiden hadde lært et eller annet sted.

Etter at søsknene til Jens hadde blitt plassert rundt omkring hos slektninger på Gripværet måtte en sorgtynget Jens dra til sine slektninger på Hallarøya. Der ble det noen fine år for Jens, og han fikk en god venn i Anders, kjøpmannssønnen på været. Kjøpmannsfrua tok den foreldreløse gutten i nabohuset ubevisst inn under sine vinger. Hun passet på at han ingen nød led, og ofte vanket det goder som både sukkertøy, mat som hun mente ikke kunne selges, klær og skotøy. Hun lot seg begeistre over den lysluggete gutten som titt og ofte ramlet inn døra på bua, mens han med en urokkelig optimisme lurte sønnen Anders med ut på eventyr i den grunne skjærgården. Hun så at vennskapet mellom guttene gjorde den noe heller forsagte sønnen hennes godt.

- Når du kjøpe inn syre, så e det myse ette gammelostysting du ska kjøp inn, ikkje ainna syre. Anna så bestemt bort på ektemannen.

- Kaffer ska æ kast bort pæng på slikt? Jens satte seg ned ved kjøkkenbordet.

- Åh deinn kainn brukast te så mangt, Anna fant seg en stol ved siden av han, - Æ bruke deinn te suppa, som tesætting te drikkevatnet, og om æ helle det ti vatnet som æ koke fisken i, så bli fisken fin og kvit, Anna la handa si lett over husbondens rue neve.

- Ja, det e væl mykkji næring i na syra, og godt e nå det når værbestyrer Iversen e så gjærrig på melka, Jens klappet kona klønete over hånden. – Men hainn Anders gir mæ nok i år, som i fjor æn god pris for handelen.

Det var sjelden de satt slik sammen nå. De hadde pleid å sitte slik om kveldene før alle barna hadde kommet til, men så hadde samlivet gått over i en tralt med hverdag og slit. Anna kunne ikke huske sist hun hadde vært nær han, ikke slik som ektefolk skal være. Hun røss i hold da det slo henne at de ikke hadde vært sammen siden hun ble barntung med tvillingene. Tvillingene som hun hadde mistet i mors liv en stormfull høstnatt for 5 år siden.

Anna så bort på ektemannen, og med tungt hjerte tok hun seg i å se på en fremmed. Det todagers gamle skjegget var grått og stritt, akkurat som Jens selv. En gang i tiden hadde både mannen og skjegget vært mykt. Den gangen han ivrig hadde fortalt henne om drømmene sine, om hvem han var og hva han stod for. Før var kinnene hans fargelagt med en glød full av pågangsmot, mens han nå askegrå forbannet væreiernes klo som med griske klør hadde lagt seg over fiskeværet. Litt etter litt hadde han forsvunnet inn i en dis av motløshet, stahet og motbør. Anna blunket for hun ville ikke at han skulle oppdage at hun var på gråten. 

Bæsta var på besøk hos den jevngamle kusinen, Ingeborg, som bodde i nabohuset, mens guttene og Gurine var ute sammen med de andre barna på været. I den uvanlige stillheten som rådde inne på kjøkkenet slo det Anna at de for en gangs skyld var alene. Hun reiste seg mens hun smilte forsiktig.

- Kom, Jens. Hun tok ektemannens hånd mens han forfjamset gikk etter henne opp loftstrappa.

- Æ e fortsatt di, og bare di, Jens. Anna kneppet opp skjorten hans, mens Jens fomlet med de store fingrene sine der han tafatt dro i forkledet hennes.

Sengetøyet kjentes kjølig ut mot den nakne huden hennes i det hun la seg ned.

- Åh Anna, kor æ ha savna dæ. Jens la den store kroppen sin over hennes, mens hun vemodig så hvor forandret den hadde blitt i løpet av de siste årene. Han hadde blitt eldre, og bevegelsene hans hadde blitt seige.

Det hele var over i løpet av et par minutter, og etterpå lå han sliten over henne, som for å hente seg inn igjen. Anna kjente at ånden hans duftet svakt av gammelt brennevin. Ute på tunet foran huset hørte hun barn i ivrig lek mens de løp inn i de trange smugene rundt kirka. Hun lå stille under den tunge mannskroppen. Mens hun trakk pusten forsiktig for å ikke forstyrre han, kjente hun en salt tåre renne ned kinnet og inn i munnviken, og hun merket at en ny var på vei.

- Takk, Anna. Takk Anna. Jens mumlet døsig idet han rullet seg over til siden. Anna kjente tyngden fra kroppen hans forlate henne, og hun følte seg med ett så tom. Hun kikket bort på mannen hun hadde kjent et helt liv, mannen som hun hadde vært gift med i 19 år. En ny tåre rant nedover kinnet hennes, for det var som om hun ikke kjente mannen som lå ved siden av henne, og erkjennelsen av at han aldri hadde sluppet henne inn i sitt aller mørkeste slo inn over henne som en brottsjø.

Det var siste gangen Anna var nær sin ektemann. For han kom aldri hjem igjen fra turen til Hallarøya, da storhavet valgte på sitt brutale vis å hente han hjem til seg.

 Hallarøya

Jens sukket tungt. Kroppen hans verket. Forsiktig lurte han hånden inn under jakka før han med drevne bevegelser lirte ut lommelerka fra innerlomma. Brennevinet sendte varme ilinger nedover ryggraden hans mens den velkjente følelsen av prikking strømmet ut i den sliten kroppen. Med ustø skritt gikk han opp mot øyas høyeste punkt, Hallaren. Herfra kunne han skue ut til fiskeværene som omringet øya. Fra Spillvalen, Sandværet, Lyngværet, Rotværet, Tranøya, Ringsøya, Solværet, Joøya, Arnøya og  helt ut til Flisværet. Vinden hadde endret retning, og kalde gufs fra havet vellet inn over været. Jens tok en ny slurk fra den snart tomme lerka. Om ikke lenge ville mørket sige på, og tiden var knapp skulle han rekke tilbake til Grip før nattemørket kunne se sitt snitt til å lokke han ut på farlig farvann. Han korket flaska før han gikk ned mot kaia og den fullastede geitbåten.

- Jens, du glemt av potetsekken din!  Barndomsvennen som nå hadde blitt den nye kjøpmann på været, småløp med sekken i høyrehånda, mens den korpulente kroppen hans disset over de butte beina . Jens hadde alt kommet ned i båten, og han snøvlet et utydelig takk i det han tok i mot sekken.

- Det ser ut for at det vil blåse opp. Anders kikket bekymret bort på Jens, og det var nok brennevinets virkning som uroet kjøpmannen mer enn vinden som ulte på havet.

- Kvistrommet er ledig Jens, ka med om du blir natten over?

Jens fnyste høylytt over det velmenende forslaget.

- Ka du trur om mæ? At æ e ein nykonfirmert jypling som ikke veit å manøvrere mæ heim att?

Vinden rev i seilet, og Jens la fra kai mens han nikket farvel.

Anders ristet på hodet mens han mumlet at dette aldri kunne komme til å ende godt.

Farvannet rundt Hallarøya var av de vakreste farvannene Jens visste om. Og han hadde sett sitt på sine turer rundt om. En skjærgård med grunner og holmer som lå som perler på en snor ut leia. Om sommeren kunne landskapet bade i blodrøde solnedganger, mens det nå nesten var som farget svart av uværet som lurte. Jens skalv. Han festet grepet rundt roret. Han gledet seg til å komme hjem til Anna og kjenne varmen fra henne og kjøkkenovnen inne i den lille rødmalte stua. Jens smilte mens han tenke på sin fru. Selv etter 20 år forundret det han at av alle, så valgte hun han. Stolt som en hane hadde han gått gjennom fiskeværet i den visshet at øyas flotteste kvinnfolk var hans.

Sjøen rundt geitbåten hadde fått hvite topper, og bårene hadde blitt uvanlig store. Vinden ulte som om den ba ham om å snu. Jens helte i seg den siste supen. Han begynte å se dobbelt. Og som lyn fra klar himmel kjente han det kalde vannet favne hele han.

Han hadde kullseilt. Båten duvet opp ned mens varene spredte seg rundt i skummet fra bølgene. Jens spyttet og harket mens han sparket seg fram mot båten. Han fomlet etter tollekniven som han hadde i sliren ved bukselommen. Fingrene var stive av vann og kulde. Jens dro kniven opp og skar den inn i treverket med krefter han ikke ante at han hadde. Som en kjempe på slagmarken dro han seg opp på siden av den kullseilte båten mens han tviholdt i skaftet på kniven.

- Ikke faen! Jens hveste av sinne. Båten fulgte strømmen og bårene, og Jens hang fast som en sta djevel som ikke var klar over hva skjebnen hadde lagt av planer for han.

Smerten var uutholdelig,  selv om det kalde vannet gjorde sitt for å døyve den. Jens hadde vondt for å puste. Han ante ikke hvor lenge han hadde hengt i tollekniven og båtripa, men det føltes som en hel evighet.

Det gjorde vondt nå. Jens strakk på fingrene for til å et bedre grep. Hånden glapp, og han spyttet mens han kjente smaken av salt sjø i munnen i det han gled ned i vannet. Han var tom for krefter. Vannet sved i ansiktet. En bølge slo over han, mens han kavet med armene.

 – Ikke faen!

Dødsbudskapet

Grip

- Æ må snakk med dæ Peder, kainn du kom innom kontoret mitt? Værbestyrer Iversen hadde oppsøkt Peder nede på kaia.

- Gi mæ 10 minutt slik æ at får rydd opp i redskapen her, så kjæm æ!

Peder lurte fælt på hva det var værbestyreren ønsket å snakke med han om i det han banket på døren til kontoret hans.

Det rådet en alvorstung stillhet inne på rommet bare avbrutt av lyden fra vegguret som slo taktfast.

Iversen hadde et tynget drag om ansiktet og han fiklet nervøst med en avis som lå på bordet.

- Æ har dårlig nytt, Peder, og æ træng di hjælp. Værbestyreren senket blikket mens han bet seg i underleppen.

- Havet det gir og havet det tar, og æ har fått sendebud fra Hallarøya om at hainn Jens Larsen ble funnet omkommen i går ettemiddag.

- Ka e det du sitt her å sie , Iversen? E hainn Jens død. Peder tok tak i bordplaten, mens gulvet svaiet under beina på han.

- Han dro i går mårres te Hallarøya for å handle inn vara for vinteren, og rætt ette at hainn dro fra handelsstedet blåste det kraftig opp. Båten kom drivende inn att te land uten at Jens va å finn. Værbestyreren trakk pusten, - Men båtlaget som søkt ette hainn fainn hainn flytende i vannet på nordsiden av øya et par tima seinar.

- Å kjære Gud, ka sa ho Anna da ho mottok dødsbudskapet? Peder satte seg ned mens han la hodet i hendene.

- Det e her æ træng hjælpa, di Peder. For æ ha ikkje meddelt ho budskapet ennå, for æ ha et håp om at du så kjenne ho kunna gjær det. Værbestyreren kikket innstendig bort på Peder.

- Ka e det du ber mæ om, Iversen? Peder tok ansiktet opp fra hendene, - Sitt du her og ber mæ om å fortæl ho Anna at ho har vorte enkje? Det kainn du ikke forvent av mæ.

- Æ forstår på dæ at du ikkje vil ta her Peder, og det er grett. Æ bærre tænkt at det villa værra ænklar for ho om ho fikk budskapet fra æn så ho kjenne. Iversen tok ei pause, - Og så hadde æ håp om at du kunna meddel budskapet te dottra Sigrid Larsen nå du fær inn te Christiansund i mårra.

- Æ ska meddel ho Anna budskapet, klart æ ska. Det hæle bærre kom væla brått på mæ, Peder hadde fått summet seg.

- Takk Peder, æ trur du e deinn rætten tå oss to te å fortæl om det tragiske som ha skjedd. Varan som hainn Jens handla inn e tapt, men geitbåten hass e heil. Iversen stirret ut i rommet, - Og det rare med det heile e at tollekniven til han Jens sto standhaftig fast i treverket på undersiden av båten. Iversen sukka, - Æ trur han Jens kjempa til siste åndedrag, slik han alltid gjorde.  Værbestyreren reiste seg som for å avslutte, - Æ tek med hainn Iver å henta liket og båten i mårra. Iversen kikket bort på Peder, - Det e ein ting æ håpe at ho Anna kainn bli spart for, og det e kjennskapen om at hainn Jens hadd drukket rikele færre hainn tok fatt på heimturen. Slik æ forsto det, så va det mæst trule inntaket tå alkohol så va grunnen te at det gikk så gale som det gikk.

- Æ skjønna! Peder trakk pusten dypt mens han slo følge med værbestyreren ut i den kalde høstlufta.

- Lykke til Peder, og takk ska du ha! Peder nikket for så å gå over gresset mot husa på den andre siden av den lille hovedgata. Han hørte at Iversen låste igjen døren til værbestyrerboligen, og mens han gikk kjente han på en lammende frykt for timene og dagene han hadde foran seg.

Anna var i full sving med dagens middag, da hun hørte at noen banka på.

- Det e nåinn så e på dæra! Besta skvatt te der hun satt på plassen sin ved ovnen, - Du ska sjå det e hainn Jens som endele ha funnet veien heimatt te været, og det med kamferdropsen min.

- Ja, det e på tide at hainn kjæm att nå, for æ begynt å bli urola. Anna åpnet døra for så å uventet møte blikket til Peder, - E det du så e ut å fær? Anna kikket ut på tunet, - Æ trudd det va hainn Jens som va heimattkommen etter turen te Hallarøya?

Peder trakk inn pusten tungt, - Anna, det e hainn Jens æ må snakk med dæ om! Det har skjedd nåkka! Anna tok et skritt tilbake mens  hun panikkslagen  prøvde å ta seg for. Peder så henne segne om, og han rakk akkurat å få tak i henne før hun traff gulvet. Anna jamret seg slik at stemmen hennes bar over hele fiskeværet, og naboene kunne høre fortvilelsen og sorgen  som hardt og brutalt hadde rammet den lille rødmalte stuen til den en gang så standhaftige Jens Larsen.