Grip

Havet gir, og havet tar

Grip, 1850

Havet gir, og havet tar

Høsten hadde kommet for fullt til Grip og Jens skulle om litt seile ut til fiskeværet Hallarøya, sørvest for Smøla. Den årlige turen tok han ut til handelsstedet for å handle inn varer til vinteren. Bestillingen fra Anna var i år, som i fjor, lengre enn lang. Potet, ull, gammelost, syre på kagger, smør i daller og en saueskrott var noe av det hun hadde formanet husbonden om å gå til i anskaffelse av.

Jens likte å ta turen ut til skjærgården utenfor Smøla. Han måtte ikke dra helt dit for å handle inn. Men Anna forsto at for Jens så dreide det seg også litt om reise tilbake i tid. Som 11 åring hadde han blitt foreldreløs etter at en brutal runde med feber og sykdom som hadde herjet over været. Det var som om mannen med ljåen hadde tatt fiskeværet i sin vold. Hele 10 gripværinger måtte gi tapt, for så at de av sine kjære ble rodd den lange veien over til Bremsnes for  å bli stedt til hvile.

- De farer idelig omkring på søen, likesom søfuglene. Der hentet de alt til sin levemåte. Og når de ere døde, breinges de fra sine lave stuer på Grip henover søen til Bremsnes, hvor deres fedre hviler… Besta pleide høytidelig å deklamere disse ordene som hun  en gang i tiden hadde lært et eller annet sted.

Etter at søsknene til Jens hadde blitt plassert rundt omkring hos slektninger på Gripværet måtte en sorgtynget Jens dra til sine slektninger på Hallarøya. Der ble det noen fine år for Jens, og han fikk en god venn i Anders, kjøpmannssønnen på været. Kjøpmannsfrua tok den foreldreløse gutten i nabohuset ubevisst inn under sine vinger. Hun passet på at han ingen nød led, og ofte vanket det goder som både sukkertøy, mat som hun mente ikke kunne selges, klær og skotøy. Hun lot seg begeistre over den lysluggete gutten som titt og ofte ramlet inn døra på bua, mens han med en urokkelig optimisme lurte sønnen Anders med ut på eventyr i den grunne skjærgården. Hun så at vennskapet mellom guttene gjorde den noe heller forsagte sønnen hennes godt.

- Når du kjøpe inn syre, så e det myse ette gammelostysting du ska kjøp inn, ikkje ainna syre. Anna så bestemt bort på ektemannen.

- Kaffer ska æ kast bort pæng på slikt? Jens satte seg ned ved kjøkkenbordet.

- Åh deinn kainn brukast te så mangt, Anna fant seg en stol ved siden av han, - Æ bruke deinn te suppa, som tesætting te drikkevatnet, og om æ helle det ti vatnet som æ koke fisken i, så bli fisken fin og kvit, Anna la handa si lett over husbondens rue neve.

- Ja, det e væl mykkji næring i na syra, og godt e nå det når værbestyrer Iversen e så gjærrig på melka, Jens klappet kona klønete over hånden. – Men hainn Anders gir mæ nok i år, som i fjor æn god pris for handelen.

Det var sjelden de satt slik sammen nå. De hadde pleid å sitte slik om kveldene før alle barna hadde kommet til, men så hadde samlivet gått over i en tralt med hverdag og slit. Anna kunne ikke huske sist hun hadde vært nær han, ikke slik som ektefolk skal være. Hun røss i hold da det slo henne at de ikke hadde vært sammen siden hun ble barntung med tvillingene. Tvillingene som hun hadde mistet i mors liv en stormfull høstnatt for 5 år siden.

Anna så bort på ektemannen, og med tungt hjerte tok hun seg i å se på en fremmed. Det todagers gamle skjegget var grått og stritt, akkurat som Jens selv. En gang i tiden hadde både mannen og skjegget vært mykt. Den gangen han ivrig hadde fortalt henne om drømmene sine, om hvem han var og hva han stod for. Før var kinnene hans fargelagt med en glød full av pågangsmot, mens han nå askegrå forbannet væreiernes klo som med griske klør hadde lagt seg over fiskeværet. Litt etter litt hadde han forsvunnet inn i en dis av motløshet, stahet og motbør. Anna blunket for hun ville ikke at han skulle oppdage at hun var på gråten. 

Bæsta var på besøk hos den jevngamle kusinen, Ingeborg, som bodde i nabohuset, mens guttene og Gurine var ute sammen med de andre barna på været. I den uvanlige stillheten som rådde inne på kjøkkenet slo det Anna at de for en gangs skyld var alene. Hun reiste seg mens hun smilte forsiktig.

- Kom, Jens. Hun tok ektemannens hånd mens han forfjamset gikk etter henne opp loftstrappa.

- Æ e fortsatt di, og bare di, Jens. Anna kneppet opp skjorten hans, mens Jens fomlet med de store fingrene sine der han tafatt dro i forkledet hennes.

Sengetøyet kjentes kjølig ut mot den nakne huden hennes i det hun la seg ned.

- Åh Anna, kor æ ha savna dæ. Jens la den store kroppen sin over hennes, mens hun vemodig så hvor forandret den hadde blitt i løpet av de siste årene. Han hadde blitt eldre, og bevegelsene hans hadde blitt seige.

Det hele var over i løpet av et par minutter, og etterpå lå han sliten over henne, som for å hente seg inn igjen. Anna kjente at ånden hans duftet svakt av gammelt brennevin. Ute på tunet foran huset hørte hun barn i ivrig lek mens de løp inn i de trange smugene rundt kirka. Hun lå stille under den tunge mannskroppen. Mens hun trakk pusten forsiktig for å ikke forstyrre han, kjente hun en salt tåre renne ned kinnet og inn i munnviken, og hun merket at en ny var på vei.

- Takk, Anna. Takk Anna. Jens mumlet døsig idet han rullet seg over til siden. Anna kjente tyngden fra kroppen hans forlate henne, og hun følte seg med ett så tom. Hun kikket bort på mannen hun hadde kjent et helt liv, mannen som hun hadde vært gift med i 19 år. En ny tåre rant nedover kinnet hennes, for det var som om hun ikke kjente mannen som lå ved siden av henne, og erkjennelsen av at han aldri hadde sluppet henne inn i sitt aller mørkeste slo inn over henne som en brottsjø.

Det var siste gangen Anna var nær sin ektemann. For han kom aldri hjem igjen fra turen til Hallarøya, da storhavet valgte på sitt brutale vis å hente han hjem til seg.

 Hallarøya

Jens sukket tungt. Kroppen hans verket. Forsiktig lurte han hånden inn under jakka før han med drevne bevegelser lirte ut lommelerka fra innerlomma. Brennevinet sendte varme ilinger nedover ryggraden hans mens den velkjente følelsen av prikking strømmet ut i den sliten kroppen. Med ustø skritt gikk han opp mot øyas høyeste punkt, Hallaren. Herfra kunne han skue ut til fiskeværene som omringet øya. Fra Spillvalen, Sandværet, Lyngværet, Rotværet, Tranøya, Ringsøya, Solværet, Joøya, Arnøya og  helt ut til Flisværet. Vinden hadde endret retning, og kalde gufs fra havet vellet inn over været. Jens tok en ny slurk fra den snart tomme lerka. Om ikke lenge ville mørket sige på, og tiden var knapp skulle han rekke tilbake til Grip før nattemørket kunne se sitt snitt til å lokke han ut på farlig farvann. Han korket flaska før han gikk ned mot kaia og den fullastede geitbåten.

- Jens, du glemt av potetsekken din!  Barndomsvennen som nå hadde blitt den nye kjøpmann på været, småløp med sekken i høyrehånda, mens den korpulente kroppen hans disset over de butte beina . Jens hadde alt kommet ned i båten, og han snøvlet et utydelig takk i det han tok i mot sekken.

- Det ser ut for at det vil blåse opp. Anders kikket bekymret bort på Jens, og det var nok brennevinets virkning som uroet kjøpmannen mer enn vinden som ulte på havet.

- Kvistrommet er ledig Jens, ka med om du blir natten over?

Jens fnyste høylytt over det velmenende forslaget.

- Ka du trur om mæ? At æ e ein nykonfirmert jypling som ikke veit å manøvrere mæ heim att?

Vinden rev i seilet, og Jens la fra kai mens han nikket farvel.

Anders ristet på hodet mens han mumlet at dette aldri kunne komme til å ende godt.

Farvannet rundt Hallarøya var av de vakreste farvannene Jens visste om. Og han hadde sett sitt på sine turer rundt om. En skjærgård med grunner og holmer som lå som perler på en snor ut leia. Om sommeren kunne landskapet bade i blodrøde solnedganger, mens det nå nesten var som farget svart av uværet som lurte. Jens skalv. Han festet grepet rundt roret. Han gledet seg til å komme hjem til Anna og kjenne varmen fra henne og kjøkkenovnen inne i den lille rødmalte stua. Jens smilte mens han tenke på sin fru. Selv etter 20 år forundret det han at av alle, så valgte hun han. Stolt som en hane hadde han gått gjennom fiskeværet i den visshet at øyas flotteste kvinnfolk var hans.

Sjøen rundt geitbåten hadde fått hvite topper, og bårene hadde blitt uvanlig store. Vinden ulte som om den ba ham om å snu. Jens helte i seg den siste supen. Han begynte å se dobbelt. Og som lyn fra klar himmel kjente han det kalde vannet favne hele han.

Han hadde kullseilt. Båten duvet opp ned mens varene spredte seg rundt i skummet fra bølgene. Jens spyttet og harket mens han sparket seg fram mot båten. Han fomlet etter tollekniven som han hadde i sliren ved bukselommen. Fingrene var stive av vann og kulde. Jens dro kniven opp og skar den inn i treverket med krefter han ikke ante at han hadde. Som en kjempe på slagmarken dro han seg opp på siden av den kullseilte båten mens han tviholdt i skaftet på kniven.

- Ikke faen! Jens hveste av sinne. Båten fulgte strømmen og bårene, og Jens hang fast som en sta djevel som ikke var klar over hva skjebnen hadde lagt av planer for han.

Smerten var uutholdelig,  selv om det kalde vannet gjorde sitt for å døyve den. Jens hadde vondt for å puste. Han ante ikke hvor lenge han hadde hengt i tollekniven og båtripa, men det føltes som en hel evighet.

Det gjorde vondt nå. Jens strakk på fingrene for til å et bedre grep. Hånden glapp, og han spyttet mens han kjente smaken av salt sjø i munnen i det han gled ned i vannet. Han var tom for krefter. Vannet sved i ansiktet. En bølge slo over han, mens han kavet med armene.

 – Ikke faen!

Dødsbudskapet

Grip

- Æ må snakk med dæ Peder, kainn du kom innom kontoret mitt? Værbestyrer Iversen hadde oppsøkt Peder nede på kaia.

- Gi mæ 10 minutt slik æ at får rydd opp i redskapen her, så kjæm æ!

Peder lurte fælt på hva det var værbestyreren ønsket å snakke med han om i det han banket på døren til kontoret hans.

Det rådet en alvorstung stillhet inne på rommet bare avbrutt av lyden fra vegguret som slo taktfast.

Iversen hadde et tynget drag om ansiktet og han fiklet nervøst med en avis som lå på bordet.

- Æ har dårlig nytt, Peder, og æ træng di hjælp. Værbestyreren senket blikket mens han bet seg i underleppen.

- Havet det gir og havet det tar, og æ har fått sendebud fra Hallarøya om at hainn Jens Larsen ble funnet omkommen i går ettemiddag.

- Ka e det du sitt her å sie , Iversen? E hainn Jens død. Peder tok tak i bordplaten, mens gulvet svaiet under beina på han.

- Han dro i går mårres te Hallarøya for å handle inn vara for vinteren, og rætt ette at hainn dro fra handelsstedet blåste det kraftig opp. Båten kom drivende inn att te land uten at Jens va å finn. Værbestyreren trakk pusten, - Men båtlaget som søkt ette hainn fainn hainn flytende i vannet på nordsiden av øya et par tima seinar.

- Å kjære Gud, ka sa ho Anna da ho mottok dødsbudskapet? Peder satte seg ned mens han la hodet i hendene.

- Det e her æ træng hjælpa, di Peder. For æ ha ikkje meddelt ho budskapet ennå, for æ ha et håp om at du så kjenne ho kunna gjær det. Værbestyreren kikket innstendig bort på Peder.

- Ka e det du ber mæ om, Iversen? Peder tok ansiktet opp fra hendene, - Sitt du her og ber mæ om å fortæl ho Anna at ho har vorte enkje? Det kainn du ikke forvent av mæ.

- Æ forstår på dæ at du ikkje vil ta her Peder, og det er grett. Æ bærre tænkt at det villa værra ænklar for ho om ho fikk budskapet fra æn så ho kjenne. Iversen tok ei pause, - Og så hadde æ håp om at du kunna meddel budskapet te dottra Sigrid Larsen nå du fær inn te Christiansund i mårra.

- Æ ska meddel ho Anna budskapet, klart æ ska. Det hæle bærre kom væla brått på mæ, Peder hadde fått summet seg.

- Takk Peder, æ trur du e deinn rætten tå oss to te å fortæl om det tragiske som ha skjedd. Varan som hainn Jens handla inn e tapt, men geitbåten hass e heil. Iversen stirret ut i rommet, - Og det rare med det heile e at tollekniven til han Jens sto standhaftig fast i treverket på undersiden av båten. Iversen sukka, - Æ trur han Jens kjempa til siste åndedrag, slik han alltid gjorde.  Værbestyreren reiste seg som for å avslutte, - Æ tek med hainn Iver å henta liket og båten i mårra. Iversen kikket bort på Peder, - Det e ein ting æ håpe at ho Anna kainn bli spart for, og det e kjennskapen om at hainn Jens hadd drukket rikele færre hainn tok fatt på heimturen. Slik æ forsto det, så va det mæst trule inntaket tå alkohol så va grunnen te at det gikk så gale som det gikk.

- Æ skjønna! Peder trakk pusten dypt mens han slo følge med værbestyreren ut i den kalde høstlufta.

- Lykke til Peder, og takk ska du ha! Peder nikket for så å gå over gresset mot husa på den andre siden av den lille hovedgata. Han hørte at Iversen låste igjen døren til værbestyrerboligen, og mens han gikk kjente han på en lammende frykt for timene og dagene han hadde foran seg.

Anna var i full sving med dagens middag, da hun hørte at noen banka på.

- Det e nåinn så e på dæra! Besta skvatt te der hun satt på plassen sin ved ovnen, - Du ska sjå det e hainn Jens som endele ha funnet veien heimatt te været, og det med kamferdropsen min.

- Ja, det e på tide at hainn kjæm att nå, for æ begynt å bli urola. Anna åpnet døra for så å uventet møte blikket til Peder, - E det du så e ut å fær? Anna kikket ut på tunet, - Æ trudd det va hainn Jens som va heimattkommen etter turen te Hallarøya?

Peder trakk inn pusten tungt, - Anna, det e hainn Jens æ må snakk med dæ om! Det har skjedd nåkka! Anna tok et skritt tilbake mens  hun panikkslagen  prøvde å ta seg for. Peder så henne segne om, og han rakk akkurat å få tak i henne før hun traff gulvet. Anna jamret seg slik at stemmen hennes bar over hele fiskeværet, og naboene kunne høre fortvilelsen og sorgen  som hardt og brutalt hadde rammet den lille rødmalte stuen til den en gang så standhaftige Jens Larsen.

Når du blir gammel og ingen vil ha deg, sett deg på taket så kråka får ta deg….

Når du blir gammel og ingen vil ha deg,

sett deg på taket så kråka får ta deg….

Jeg er ikke så sikker på om du vet det, for jeg tror egentlig ingen har sagt det til deg, sånn i klartekst, men greia er den at vi er inne i en brytningstid, på godt og på vondt…

Jeg husker henne godt, min kusines bestemor, der hun tynn og skrøpelig lå midt i den store dobbeltsengen oppe på stueloftet. Kreften hadde tatt godt for seg, men det markerte ansiktet strålte alltid opp når vi barna kravlet opp i sengen hennes med bøker og tegnesaker. Lukten av sykdom lå som en dis oppunder takbjelkene, og av og til bredte den seg rundt om i hele rommet. Etter hvert som hun ble sykere måtte vi liste oss på tå for at hun skulle få hvile, og så ebbet livet hennes til slutt ut i det store hvite nordmørslånet, huset  som hun en gang hadde flyttet inn i som ung brud.

Selv vokste jeg opp med gammelonkel som bodde på kåret. Jeg husker lukten av terpentin og biotex. Jeg husker slagstøvlene, vadmelsbuksene og lyden fra neglene hans som trommet ned i respatexbordplaten akkompagnert av tonene fra plystringen hans. Han spurte alltid om hva jeg hadde lært på skolen, og jeg svarte  ”ikke no´”.  Han døde  99 år og 10 måneder gammel på bygdas aldershjem, og det rett før jeg selv tok fatt på voksenlivet. Helt til det siste spurte han meg om jeg hadde sett trosten, ørna og småspurvene hjemme på den gamle husmannsplassen der hvor vi begge hadde trått våre barnesko.

Lurer du på hvor jeg vil med disse tilbakeblikkene? Vel, jeg vil at du skal dvele ved disse ordene: Velferdsstaten, storfamilien, livskvalitet og forventninger. Og spesielt vil jeg at du skal dvele ved det siste ordet; Forventninger.

For hvilke forventninger har du av Norge AS, velferdsstaten og eldreomsorgen? Jeg tror at du, som så mange andre, har store forventninger til at velferdsstaten skal ta seg av dine besteforeldre, dine foreldre og deg selv i det alderdommens dunkle sider gjør sitt inntog. Iallfall har du en klar forventing om at Norge AS skal ta seg av de som bygget opp Norge til å bli det aksjeselskapet som du selv har vokst opp i. Men greia er den at velferdsstatens glansdager er over, og tjenestetilbudet vokser ikke videre inn i himmelen. Og antageligvis uten at du har skjønt det, så har velferdsstaten begynt å dreie mot en hverdag hvor tjenestetilbudet tones ned.

Om du tar deg tid til å lese stortingsmeldinger så står det skrevet mellom linjene at pårørende og frivilligheten må på banen. Jepp, du leste rett, du leste pårørende. Og da pårørende som deg og meg. For det er ikke nok hender fra det offentlige tjenesteapparatet til å kunne bistå , ei heller er det penger.

Jeg har i det siste fulgt med i diverse fora på eldregeneralens refleksjoner om byens eldreomsorg. Han viser blant annet til at det er mange eldre i byen som har så store problemer at de ikke klarer seg selv, og at denne virkeligheten ser ut for å ha kommet som julekvelden på kjerringa på kommunen. Men på undertegnede så virker det som om denne kjensgjerningen også kom som julekvelden på kjerringa på den vanlige mann i gata. Og da i full krasj med forventningene vi har av velferdsstaten i møte med den gamle og syke.  Jeg forstår eldregeneralens betraktninger, samt at jeg har en oppfatningen av at  den representerer oppfatningen til den vanlige mann i gata

Selv har jeg kommet til den konklusjon at vi er inne i en brytningstid, og at situasjonen i Kristiansund kommune ikke er enestående.  Dagens situasjon er et symptom på endringene vi står ovenfor innen eldreomsorgen. Men det som gjør det særs sårbart i Kristiansund kommune er byens sosiale utfordringer generelt, for det faktum kommer vi ikke utenom da Kristiansund historisk sett har hatt, samt har, sine utfordringer ift levekår. For opplysningens skyld vedrørende punktet levekår les gjerne Myhres kommentar: https://www.tk.no/nyheter/kristiansund/politikk/bystyret-levekarsutfordring-til-140-millioner-arlig/s/5-51-576499?fbclid=IwAR0i4H-nCtXM3WEDkt70EMZRTYpi_z6QxXjLqI6koUaqEJH8f4jNwfFkYZA#am-commentArea

En klok mann, Per Fuglli,  bad oss om å ikke være et entall på jorden, samt at vi må bry oss om flokken vår.  I min samhandling med eldre gjennom et levd liv, så er det en ting som går igjen: Lengten etter å få være sammen med sine, med flokken sin. Og dette lar seg dårlig kombinere med  karrierer, der hvor mange av oss fokuserer på jobben for å betjene lånet på villaen, hytta,  båten, bilene og sydenturene….Og hvor vi gjerne er bosatt et helt annet sted i landet. Klart forventingene til Norge AS da er store når livets gang puster oss og våre i nakken.

Jeg var en av de som avga min stemme til det alternative budsjettet nå i desember. Og det står jeg for som folkevalgt 100%, samt at jeg er fullstendig klar over at enkelte mener at dette budsjettet er kortsiktig tenkning. Men i denne dreiningen som alt er i gang, og som krenger som et skip på kollisjonskurs med folks virkelighetsoppfatning, så var det viktig for undertegnede å gi sårbare grupper et pusterom. Og det mens du og jeg senker våre forventinger til velferdsstaten, samt begynner å innse at vi i felleskap må begynne å tenke nytt.

Før jeg valgte å flytte ”heimatt” til Nordmøre, så bodde jeg i Tigerstaden. I gata hvor jeg hadde leilighet bodde det en middelaldrende pakistaner som jeg ble kjent med da han kjøpte min gamle skinnsofa. Han var som en mafiosoboss der han huset hele storfamilien i den 80 m2 store leiligheten. Temaet han alltid ville diskutere med meg var hans vantro observasjoner over hvordan nordmenn behandlet sine eldre, samt hans forundring over hva som var den norske storfamilien. Nå 20 år senere forstår jeg hva han stusset over. For når du blir gammel og ingen vil ha deg, sett deg på taket så kråka får ta deg….

Eller at vi satser på flokken vår, velferdsteknololgi, kårenden, omsorgsboliger, omsorgspenger samt en erkjennelse av at vi alle må dra dette lasset sammen, og ikke bare feste vår lit til at velferdsstaten er den som avgjør kråkas livskvalitet på hennes eller hans gamle og syke dager.

Ida Drøpping Myren

Vernepleier og bystyrerepresentant for Senterpartiet.

Epleslang og Narnia...

Da jeg vokste opp var vi så mye friere enn hva barna som vokser opp nå er. Vi bare var det. 
Slik er det ikke lengre. Det har av en eller annen grunn bare blitt slik;
Redigert, kontrollert, målt, vurdert og passet på.

Den gangen jeg var barn hadde de voksne nok med å få gjort unna dagens gjøremål, slik som seg hør og bør når man er voksen. Mamma var hjemmeværende de føste årene før hun gikk tilbake til livet som lærer, og hvor hun dagen lang vasket hus og laget mat fra grunnen av. Pappa prøvde så godt han kunne å drive det lille småbruket som lå nede ved fjorden, det ved siden av å bygge hus for fattig og for rik. Han hadde arvet den lille husmannsplassen etter min barnløse gammelonkel. Onkel bodde i kårenden. Han var en nøysom og pedantisk mann med sansen for det estetiske. Han pleide å tromme neglene ned i respatexplaten på kjøkkenbordet, og det mens han plystret på en melodi bare han kunne tonene på, om og om igjen.  Inne på kjøkkenet hadde han en stor støpjernsovn som han fyrte opp i om morgenen, og hvor han tok av ringene alt etter som hvilke kjeler han hadde tenkt å bruke. Stort sett brukte han kaffekjelen. Når han tente opp la han spikved inn i oven, og lukten av terpentin bredte seg rundt om i rommet, etterfulgt av duften av nykokt kaffe.

Ellers så luktet det biotex, sunlight og grønnsåpe inne hos gammelonkel. Han pleide å gå i svarte vadmelsbukser med besterfarsskjorten sirlig stukket ned langs med buksekanten. Og han hadde alltid på seg bukseseler. Ute i bislaget sto de store brune gummistøvlene hans, og på knaggen hang hatten. Han pleide å dra garn og sette hummerteiner. Og han luktet friskt av vind, salt, sjø og tjære. En gang fylte jeg støvlene hans med småkrabber som jeg ivrig hadde plukket i fjæra. Men han sa aldri noe om fantestrekene mine. Han bare plystret. Jeg tror jeg kom inn i ungkarslivet hans som et frisk pust. "Hva har du lært i dag"- var standardspørsmålet jeg fikk når jeg kom innom han etter en endt skoledag. Svaret mitt var alltid "Ikke noe!", hvorpå han repliserte " Ikke noe?". Så satt vi der i stillheten rundt respatexbordet mens ilden knatret fra ovnen. Dro stillheten ut, begynte han å plyster.

Bak det gamle hvite nordmørslånet sto fjøset. Nordveggen var av nyere dato, men ellers bar bygget preg av tidens tann. Forunderlig nok presterte en engelsk flyger fra de allierte styrkene å bokstavlig talt bomme på fjorden en maidag i 1945, slik at bomben han skulle kvitte seg med falt ned og eksploderte midt i mellom fjøset og huset. Grisen hang og dinglet fra plankene mellom fjøsgulvet, kua lå på enga nedenfor mens hanen fant de igjen nede i fjærsteinene. I årene som fulgte etter bombenedslaget hadde storbjerka vokst seg til der hvor bomben hadde falt, og hvor jeg som liten dinglet med beina mine mens jeg satt på husken som pappa hadde ordnet til meg. Inne på kaminen i stua lå en metallbit fra bomben. Den lå der som et minne om den gangen da plassen ein ikkje skulle  tru at nokon kunne bu en stille vårdag ble minnet på hva som skjedde i verden utenfor.

Jeg kunne ikke ha vært mer enn fire, fem år den gangen jeg lurte meg inn på låven for første gang. Det var i et sånt øyeblikk der hvor de voksne var opptatt med sine viktige voksenting. Så opptatte var de at de ikke la merke til at jeg var borte. Jeg gikk opp låvebrua og kikket inn glipa på den store låvedøra. Der inne så jeg et stort, tomt rom. Med små sterke barnenevner fikk jeg opp bjelken som lå på tvers over låvedøra, og i det jeg fikk opp portene åpenbarte det seg en ny verden. Låven hadde bølgeblikk på taket. Et sånt rødbrunt rustent tak med små hull i. Hull hvor lyset presset seg inn og sendte tusner av stråler rundt om på fjøsloftet. Støvkornene hvirvlet opp og danset i lysstrålene som blinkende stjerner. Inne ved veggen sto en høygaffel med treskaft som stille hvisket meg at den kunne stå meg bi om farer skulle lure. Det knirket i de gamle gulvplankene mens jeg listet meg rundt. Jeg visste at jeg var på forbudt område, men nyfikenheten dro meg videre innover. Inne på det tomme høyloftet sto det flere kasser. Jeg åpnet dem, for så å finne klær etter kvinnen som jeg var oppkalt etter. Kjoler, sko og vesker fra et langt liv lå sirlig pakket sammen som minner om et levd liv. Det ville ha vært en overdrivelse å si at det var vakre klær, for det var de ikke. Men det var velholdte klær i ull og bomull. Henført prøvde jeg klærne mens jeg lot fantasien ta meg med tilbake til gamle dager. Hun fikk aldri barn, kvinnen som hadde navnet mitt før meg. Hun døde av kreft en maidag fire, fem år før jeg ble født. Jeg vet det var mai, for Farmor hadde sagt at den dagen Ida sovnet inn så hadde Farmor gått opp grusveien og plukket hvitveis for å ri av sorgen. Og hvitveisen oppe i lia blomstrer bare i maimåned.
På bunnen av kassen, under alle klærne, fant jeg et trekors med en Jesusfigur på. Jeg la klærne på plass for så å ta med meg korset inn på soverommet mitt. Jeg hang det andektig på veggen. Ingen hadde merket at jeg hadde vært borte. Ingen visste at jeg hadde kommet meg inn på låven. Men når jeg tenker meg om så oppdaget heller ikke de voksne at barna hadde gått inn i klesskapet den gangen da de fant veien til Narnia, og at dagene i Narnia bare var for sekunder å regne in real time.

Det var så mye jeg klarte å lure meg til å gjør uten at de voksne fant ut av det. Farlige, skumle, spennende og morsomme ting. Som foreksempel at jeg lærte meg å ro den stor tunge geitbåten uten at de voksne visste om det. Jeg hadde jo vært med gammelonkel en million ganger, så jeg visste jo hvordan båtutlegget fungerte. Det var bare å løsne det for så å dra i det våte kalde tauet helt til båten dunket inn i berget. Og da var det bare å klive om bord og legge i fra. Og var det vann i den så var det bare å ta bøtta og tømme den for vann. Båten til gammelonkel var som sagt tung, og likeså årene. Men jeg klarte det. Taktfast rodde jeg rundt i inne bukta for innimellom å hvile meg. Jeg kunne se vannet dryppe ned fra årene og lage ringer i vannet mens jeg holdt de opp i luften. Ryggen verket og musklene i overarmene svulmet opp. Og så rodde jeg hjem igjen for så å kjempe med utlegget, knyte en knute slik onkel pleide å knyte den, og dra i  det mosatte tauet mens glatte støvler ga etter på det våte berget. Hendene mine var kalde og stive etter å ha jobbet med det våte repet, og tidvis kunne de bli blå og rød av anstrengelsene. Men jeg likte det jeg så, og ikke minst elsket jeg å mestre det som jeg hadde sett de voksne mestre før meg. Og som med alt annet jeg klarte å lure meg til å teste ut, så visste ikke de voksne noe om at jeg hadde vært i båten, ei heller visst de at jeg kunne ro. Det var min hemmelighet. Og rednigsvest var noe som de fisefine byfolkene brukte. Man kunne nå svømme må vite....

Vi var så mye friere som barn da jeg var ung. Historiene jeg deler med min barndomsvenninne, hun som bodde litt lengre ut i fjorden, er alene en barneroman verdig. Og da med innslag av epleslang, havari, ild, skrubbsår, krangler, latter, spenning, fyblader (blader som vi kom over med innslag av voksen aktivitet i nettoen) og spennende eventyr.

Jeg har selv en seksåring nå. Og jeg vet alt hva hun foretar seg... Ikke en ting går meg hus forbi. Og akkurat det gir meg en smule dårlig samvittighet. For når skal hun kunne få kjenne på mestring som ikke er regulert av oss voksne? Når skal hun få oppleve fantasi som ikke er instruert av oss voksne? Og hvilke hemmeligheter er det hun kan ha ha som ikke jeg kan finne ut av uten bruk av google? Og vet barna mine egentlig hvor godt det smaker av epler som er stjålet fra naboen? Har de i det heletatt hørt om slang? Har de noen gang fått kjenne på en skrekkblandet fryd i høstmørket og smakt på søtsure, stjålne epler?

Huff, jeg er stygt redd for at Pippi, Tjorven og Maddicken kan ha utspilt sine roller til fordel for Svampebob, Bratzdukker, ipad og NETFLIX...

Og når alt dette er sagt og skrevet, så tror jeg jammen meg at jeg skal dra ut på slang med seksåringen på slep, bare sånn av prinsipp.... 

Gjertrudbakels, Farmorvafler og digital detox...

Skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet? Vel egentlig er det ingen hemmelighet, men mer som en kuriositet og en sjeldenhet...iallefall i 2018.

Jeg lar det stå til og sier det herved høyt; Som barn opplevde jeg å ha fast bopel der hvor de sanitære forholdene for pommelipom het utedo. Eller som vi på bøgda sa det; "Utedass". Pimmelipim kunne man fint gjøre innomhus, enten i en bøtte eller i en potte. Men for pommelipom måtte små barneføtter sko seg i brune cherokser, cherokser som gjerne var arvet og som luktet surt. Deretter småløp barnekroppen over gårdstunet og inn på låven.

Låven inneholdt tre rom hvor hver sin glødepære fra osram dinglet ned fra takbjelkene. Rommet i midten var det med hjertedøren. Barndommens utdass rommet en benk med to hull i, og ved siden av hullene lå det bunker med blader som Hjemmet og Allers. De mest fantastiske bladene var de store katalogene fra Spar Kjøp og Ellos. For å fortrenge det faktum at det egentlig var veldig skummelt å sitte der i et altoppslukende mørke på en utedo i en låve på Nordmøre, et sted der ein ikkje skulle tru at nokon kunne bu, ja så pratet lille Ida høyt for seg selv mens hun bladde seg til de bakerste sidene i postordrekatalogene. Og det mens hun dinglet med beina slik at cheroksene dunket inn i dassbenken. For bakerst i katalogenene fant nemmelig Ida sidene med lekene. Leker som babydukker som gråt dersom smokken ble fjernet, og sider med de vakreste glansbilder og malesaker. Andre ganger bladde Ida seg fram til sidene midt i, litt bak for så å stoppe opp på bildene av de røde fløyelsjulekjolene og de sorte lakkskoene med hæler, for så at fantasien tok henne langt bort fra utedassen. 

Låven luktet av tørt gress, våt jord og frau. På dagtid kunne stråler med sol lyse igjennom de små hullene fra bølgeblikket på taket. Og i strålene kunne man se låvens støvkorn danse som en million stjerner.

Der var katta ut av sekken, og undertegnede viser seg å være et klenodium som en gang i tiden har benyttet seg av fenomenet utedass, og det med den største selvfølgelighet...

Men i all sin primitive prakt så er det noe vemodig vakkert å minnes tilbake til den gang da alt var så mye enklere, og det i sin seige tungvinthet...

Jeg vokste opp med sau, høns, katt og hund på et lite småbruk nede ved fjorden . Til å begynne med holdt vi hus i den lille røde Ingvaldstua oppe i skogen. Farmor og Farfar som hadde gjort byfolk av seg, både nasjonalt og internasjonalt, kom rett som det var på visitas, og hvor de camperte i det gamle hvite nordmørslånet til gammelonkel Jakob. For å komme meg dit måtte jeg først krysse en liten eng, så en tett, skummel bjørkeskog og så til slutt den lange slakke enga med den store steinen plassert midt i. Den aktuelle steinen fungerte som skihopp om vinteren, og hvor Ida rett som det var slo alle verdens hopprekorder....Og hvor hun sikkert også var da Brå brakk staven dirketesendt i sort hvit på statskanalen, via et TV-apparat fra Tandberg. Jepp, der kom den også; Ida hadde ikke fargeTV som lita...Og Ida fikk heller ikke se på Ville Vesten, Tornefuglene, Mot alle vindar eller Dynastiet, men akkurat det er en annen historie...

Farmor kunne fortelle at det pleide å være mye snø i gamle dager, den gangen Ida var 4 -5 år. Uredd som Ida var, det hun var flasket opp på Pippi Langstrømpe samt var frarøvet all sunn skepsis etter psykologisk å ha lært seg å ignorere utedassens demoner, kunne hun lettkledd forlate Ingvaldstua for så å trosse minusgrader, snø, mørke, skogen, ulver, bjørner, bekken og engene for så å banke på kjøkkenvinduet i Myrastua...Og da i barnslig håp om at Farmor hadde stått opp...
Farmor fant stor glede i å fortelle om den gangen Ida bare såvidt nådde opp til vinduskarmen, og hvor hun busende kom inn døra i bislaget mens hun forkynte høyt i det hun sparket av seg våte cherokser at; " Nå har e ite Gjertrudbakels og no vil e ha Farmorvafler!" For Farmor laget vafler i et moderne elektrisk jern, mens mamma Gjertrud hadde et sånt gammelt ett i smijern som hun snudde på ovnen. Farmor sine vafler var gyldne, mens mamma sine bakels hadde det med å bli mørkebrune...Og lille Ida var alltid klar, både for brune bakels og gyldne vafler. "Husk nå på at magen alltid blir mett før øynene" var farmors faste utsagn der jeg forskynte meg grovt...

I all sin tungvinthet lengter jeg som sagt faktisk tilbake. Jeg lengter tilbake til sure cherokser, utedassen, låven, mørket, stillheten, fantasien, Farmor, Farfar, Onkel Jakob, vafler og bakels.
Jeg lengter tilbake til NrK med sendinger i sort hvit med Erik Diesens reisebrev fra Hawaii og Knut Bjørnsen i Kvitt eller dobbelt...Jeg lengter tilbake til fasttelefonen, Romsdalsposten, statskanalens diktatur og kiosken i Kvisvika.

Jeg lengter tilbake til et liv fritt for ledlys, paradise hotel, WIFI, Appleproduketer, 4G, Tinder, dot com og face. Jeg lengter tilbake til en hverdag hvor man hadde bakst i fryseren i tilfelle noen kom innom, og hvor kaffekoppene ble brukt av gjester som kom på besøk...

Jeg kan ennå huske gleden etter år med lengsel og dagdrømming...For dagen den kom den. Og det som en julaften hvor jeg pakket opp julegaven fra mor og far... For så å endelig å få den etterlengtede babydukken fra Spar Kjøpkatalogen; Dukken som gråt dersom jeg fjernet smokken. Det var det året vi flyttet inn i det nybygde huset med vannklosset, og hvor jeg endelig fikk se Vibeke Sæther og Geir Børresen i Lekestue i farger....

Dagdrømmer som utspinner seg i skinnet fra en glødepære fra osram sittende på en utdass mens man blar i glaserte postordrekataloger kan faktisk gå i oppfyllelse...Og da noen ganger som en gråtende babydukke en julaften på et småbruk nede ved fjorden på Nordmøre et sted...