Når du blir gammel og ingen vil ha deg, sett deg på taket så kråka får ta deg….

Når du blir gammel og ingen vil ha deg,

sett deg på taket så kråka får ta deg….

Jeg er ikke så sikker på om du vet det, for jeg tror egentlig ingen har sagt det til deg, sånn i klartekst, men greia er den at vi er inne i en brytningstid, på godt og på vondt…

Jeg husker henne godt, min kusines bestemor, der hun tynn og skrøpelig lå midt i den store dobbeltsengen oppe på stueloftet. Kreften hadde tatt godt for seg, men det markerte ansiktet strålte alltid opp når vi barna kravlet opp i sengen hennes med bøker og tegnesaker. Lukten av sykdom lå som en dis oppunder takbjelkene, og av og til bredte den seg rundt om i hele rommet. Etter hvert som hun ble sykere måtte vi liste oss på tå for at hun skulle få hvile, og så ebbet livet hennes til slutt ut i det store hvite nordmørslånet, huset  som hun en gang hadde flyttet inn i som ung brud.

Selv vokste jeg opp med gammelonkel som bodde på kåret. Jeg husker lukten av terpentin og biotex. Jeg husker slagstøvlene, vadmelsbuksene og lyden fra neglene hans som trommet ned i respatexbordplaten akkompagnert av tonene fra plystringen hans. Han spurte alltid om hva jeg hadde lært på skolen, og jeg svarte  ”ikke no´”.  Han døde  99 år og 10 måneder gammel på bygdas aldershjem, og det rett før jeg selv tok fatt på voksenlivet. Helt til det siste spurte han meg om jeg hadde sett trosten, ørna og småspurvene hjemme på den gamle husmannsplassen der hvor vi begge hadde trått våre barnesko.

Lurer du på hvor jeg vil med disse tilbakeblikkene? Vel, jeg vil at du skal dvele ved disse ordene: Velferdsstaten, storfamilien, livskvalitet og forventninger. Og spesielt vil jeg at du skal dvele ved det siste ordet; Forventninger.

For hvilke forventninger har du av Norge AS, velferdsstaten og eldreomsorgen? Jeg tror at du, som så mange andre, har store forventninger til at velferdsstaten skal ta seg av dine besteforeldre, dine foreldre og deg selv i det alderdommens dunkle sider gjør sitt inntog. Iallfall har du en klar forventing om at Norge AS skal ta seg av de som bygget opp Norge til å bli det aksjeselskapet som du selv har vokst opp i. Men greia er den at velferdsstatens glansdager er over, og tjenestetilbudet vokser ikke videre inn i himmelen. Og antageligvis uten at du har skjønt det, så har velferdsstaten begynt å dreie mot en hverdag hvor tjenestetilbudet tones ned.

Om du tar deg tid til å lese stortingsmeldinger så står det skrevet mellom linjene at pårørende og frivilligheten må på banen. Jepp, du leste rett, du leste pårørende. Og da pårørende som deg og meg. For det er ikke nok hender fra det offentlige tjenesteapparatet til å kunne bistå , ei heller er det penger.

Jeg har i det siste fulgt med i diverse fora på eldregeneralens refleksjoner om byens eldreomsorg. Han viser blant annet til at det er mange eldre i byen som har så store problemer at de ikke klarer seg selv, og at denne virkeligheten ser ut for å ha kommet som julekvelden på kjerringa på kommunen. Men på undertegnede så virker det som om denne kjensgjerningen også kom som julekvelden på kjerringa på den vanlige mann i gata. Og da i full krasj med forventningene vi har av velferdsstaten i møte med den gamle og syke.  Jeg forstår eldregeneralens betraktninger, samt at jeg har en oppfatningen av at  den representerer oppfatningen til den vanlige mann i gata

Selv har jeg kommet til den konklusjon at vi er inne i en brytningstid, og at situasjonen i Kristiansund kommune ikke er enestående.  Dagens situasjon er et symptom på endringene vi står ovenfor innen eldreomsorgen. Men det som gjør det særs sårbart i Kristiansund kommune er byens sosiale utfordringer generelt, for det faktum kommer vi ikke utenom da Kristiansund historisk sett har hatt, samt har, sine utfordringer ift levekår. For opplysningens skyld vedrørende punktet levekår les gjerne Myhres kommentar: https://www.tk.no/nyheter/kristiansund/politikk/bystyret-levekarsutfordring-til-140-millioner-arlig/s/5-51-576499?fbclid=IwAR0i4H-nCtXM3WEDkt70EMZRTYpi_z6QxXjLqI6koUaqEJH8f4jNwfFkYZA#am-commentArea

En klok mann, Per Fuglli,  bad oss om å ikke være et entall på jorden, samt at vi må bry oss om flokken vår.  I min samhandling med eldre gjennom et levd liv, så er det en ting som går igjen: Lengten etter å få være sammen med sine, med flokken sin. Og dette lar seg dårlig kombinere med  karrierer, der hvor mange av oss fokuserer på jobben for å betjene lånet på villaen, hytta,  båten, bilene og sydenturene….Og hvor vi gjerne er bosatt et helt annet sted i landet. Klart forventingene til Norge AS da er store når livets gang puster oss og våre i nakken.

Jeg var en av de som avga min stemme til det alternative budsjettet nå i desember. Og det står jeg for som folkevalgt 100%, samt at jeg er fullstendig klar over at enkelte mener at dette budsjettet er kortsiktig tenkning. Men i denne dreiningen som alt er i gang, og som krenger som et skip på kollisjonskurs med folks virkelighetsoppfatning, så var det viktig for undertegnede å gi sårbare grupper et pusterom. Og det mens du og jeg senker våre forventinger til velferdsstaten, samt begynner å innse at vi i felleskap må begynne å tenke nytt.

Før jeg valgte å flytte ”heimatt” til Nordmøre, så bodde jeg i Tigerstaden. I gata hvor jeg hadde leilighet bodde det en middelaldrende pakistaner som jeg ble kjent med da han kjøpte min gamle skinnsofa. Han var som en mafiosoboss der han huset hele storfamilien i den 80 m2 store leiligheten. Temaet han alltid ville diskutere med meg var hans vantro observasjoner over hvordan nordmenn behandlet sine eldre, samt hans forundring over hva som var den norske storfamilien. Nå 20 år senere forstår jeg hva han stusset over. For når du blir gammel og ingen vil ha deg, sett deg på taket så kråka får ta deg….

Eller at vi satser på flokken vår, velferdsteknololgi, kårenden, omsorgsboliger, omsorgspenger samt en erkjennelse av at vi alle må dra dette lasset sammen, og ikke bare feste vår lit til at velferdsstaten er den som avgjør kråkas livskvalitet på hennes eller hans gamle og syke dager.

Ida Drøpping Myren

Vernepleier og bystyrerepresentant for Senterpartiet.

Epleslang og Narnia...

Da jeg vokste opp var vi så mye friere enn hva barna som vokser opp nå er. Vi bare var det. 
Slik er det ikke lengre. Det har av en eller annen grunn bare blitt slik;
Redigert, kontrollert, målt, vurdert og passet på.

Den gangen jeg var barn hadde de voksne nok med å få gjort unna dagens gjøremål, slik som seg hør og bør når man er voksen. Mamma var hjemmeværende de føste årene før hun gikk tilbake til livet som lærer, og hvor hun dagen lang vasket hus og laget mat fra grunnen av. Pappa prøvde så godt han kunne å drive det lille småbruket som lå nede ved fjorden, det ved siden av å bygge hus for fattig og for rik. Han hadde arvet den lille husmannsplassen etter min barnløse gammelonkel. Onkel bodde i kårenden. Han var en nøysom og pedantisk mann med sansen for det estetiske. Han pleide å tromme neglene ned i respatexplaten på kjøkkenbordet, og det mens han plystret på en melodi bare han kunne tonene på, om og om igjen.  Inne på kjøkkenet hadde han en stor støpjernsovn som han fyrte opp i om morgenen, og hvor han tok av ringene alt etter som hvilke kjeler han hadde tenkt å bruke. Stort sett brukte han kaffekjelen. Når han tente opp la han spikved inn i oven, og lukten av terpentin bredte seg rundt om i rommet, etterfulgt av duften av nykokt kaffe.

Ellers så luktet det biotex, sunlight og grønnsåpe inne hos gammelonkel. Han pleide å gå i svarte vadmelsbukser med besterfarsskjorten sirlig stukket ned langs med buksekanten. Og han hadde alltid på seg bukseseler. Ute i bislaget sto de store brune gummistøvlene hans, og på knaggen hang hatten. Han pleide å dra garn og sette hummerteiner. Og han luktet friskt av vind, salt, sjø og tjære. En gang fylte jeg støvlene hans med småkrabber som jeg ivrig hadde plukket i fjæra. Men han sa aldri noe om fantestrekene mine. Han bare plystret. Jeg tror jeg kom inn i ungkarslivet hans som et frisk pust. "Hva har du lært i dag"- var standardspørsmålet jeg fikk når jeg kom innom han etter en endt skoledag. Svaret mitt var alltid "Ikke noe!", hvorpå han repliserte " Ikke noe?". Så satt vi der i stillheten rundt respatexbordet mens ilden knatret fra ovnen. Dro stillheten ut, begynte han å plyster.

Bak det gamle hvite nordmørslånet sto fjøset. Nordveggen var av nyere dato, men ellers bar bygget preg av tidens tann. Forunderlig nok presterte en engelsk flyger fra de allierte styrkene å bokstavlig talt bomme på fjorden en maidag i 1945, slik at bomben han skulle kvitte seg med falt ned og eksploderte midt i mellom fjøset og huset. Grisen hang og dinglet fra plankene mellom fjøsgulvet, kua lå på enga nedenfor mens hanen fant de igjen nede i fjærsteinene. I årene som fulgte etter bombenedslaget hadde storbjerka vokst seg til der hvor bomben hadde falt, og hvor jeg som liten dinglet med beina mine mens jeg satt på husken som pappa hadde ordnet til meg. Inne på kaminen i stua lå en metallbit fra bomben. Den lå der som et minne om den gangen da plassen ein ikkje skulle  tru at nokon kunne bu en stille vårdag ble minnet på hva som skjedde i verden utenfor.

Jeg kunne ikke ha vært mer enn fire, fem år den gangen jeg lurte meg inn på låven for første gang. Det var i et sånt øyeblikk der hvor de voksne var opptatt med sine viktige voksenting. Så opptatte var de at de ikke la merke til at jeg var borte. Jeg gikk opp låvebrua og kikket inn glipa på den store låvedøra. Der inne så jeg et stort, tomt rom. Med små sterke barnenevner fikk jeg opp bjelken som lå på tvers over låvedøra, og i det jeg fikk opp portene åpenbarte det seg en ny verden. Låven hadde bølgeblikk på taket. Et sånt rødbrunt rustent tak med små hull i. Hull hvor lyset presset seg inn og sendte tusner av stråler rundt om på fjøsloftet. Støvkornene hvirvlet opp og danset i lysstrålene som blinkende stjerner. Inne ved veggen sto en høygaffel med treskaft som stille hvisket meg at den kunne stå meg bi om farer skulle lure. Det knirket i de gamle gulvplankene mens jeg listet meg rundt. Jeg visste at jeg var på forbudt område, men nyfikenheten dro meg videre innover. Inne på det tomme høyloftet sto det flere kasser. Jeg åpnet dem, for så å finne klær etter kvinnen som jeg var oppkalt etter. Kjoler, sko og vesker fra et langt liv lå sirlig pakket sammen som minner om et levd liv. Det ville ha vært en overdrivelse å si at det var vakre klær, for det var de ikke. Men det var velholdte klær i ull og bomull. Henført prøvde jeg klærne mens jeg lot fantasien ta meg med tilbake til gamle dager. Hun fikk aldri barn, kvinnen som hadde navnet mitt før meg. Hun døde av kreft en maidag fire, fem år før jeg ble født. Jeg vet det var mai, for Farmor hadde sagt at den dagen Ida sovnet inn så hadde Farmor gått opp grusveien og plukket hvitveis for å ri av sorgen. Og hvitveisen oppe i lia blomstrer bare i maimåned.
På bunnen av kassen, under alle klærne, fant jeg et trekors med en Jesusfigur på. Jeg la klærne på plass for så å ta med meg korset inn på soverommet mitt. Jeg hang det andektig på veggen. Ingen hadde merket at jeg hadde vært borte. Ingen visste at jeg hadde kommet meg inn på låven. Men når jeg tenker meg om så oppdaget heller ikke de voksne at barna hadde gått inn i klesskapet den gangen da de fant veien til Narnia, og at dagene i Narnia bare var for sekunder å regne in real time.

Det var så mye jeg klarte å lure meg til å gjør uten at de voksne fant ut av det. Farlige, skumle, spennende og morsomme ting. Som foreksempel at jeg lærte meg å ro den stor tunge geitbåten uten at de voksne visste om det. Jeg hadde jo vært med gammelonkel en million ganger, så jeg visste jo hvordan båtutlegget fungerte. Det var bare å løsne det for så å dra i det våte kalde tauet helt til båten dunket inn i berget. Og da var det bare å klive om bord og legge i fra. Og var det vann i den så var det bare å ta bøtta og tømme den for vann. Båten til gammelonkel var som sagt tung, og likeså årene. Men jeg klarte det. Taktfast rodde jeg rundt i inne bukta for innimellom å hvile meg. Jeg kunne se vannet dryppe ned fra årene og lage ringer i vannet mens jeg holdt de opp i luften. Ryggen verket og musklene i overarmene svulmet opp. Og så rodde jeg hjem igjen for så å kjempe med utlegget, knyte en knute slik onkel pleide å knyte den, og dra i  det mosatte tauet mens glatte støvler ga etter på det våte berget. Hendene mine var kalde og stive etter å ha jobbet med det våte repet, og tidvis kunne de bli blå og rød av anstrengelsene. Men jeg likte det jeg så, og ikke minst elsket jeg å mestre det som jeg hadde sett de voksne mestre før meg. Og som med alt annet jeg klarte å lure meg til å teste ut, så visste ikke de voksne noe om at jeg hadde vært i båten, ei heller visst de at jeg kunne ro. Det var min hemmelighet. Og rednigsvest var noe som de fisefine byfolkene brukte. Man kunne nå svømme må vite....

Vi var så mye friere som barn da jeg var ung. Historiene jeg deler med min barndomsvenninne, hun som bodde litt lengre ut i fjorden, er alene en barneroman verdig. Og da med innslag av epleslang, havari, ild, skrubbsår, krangler, latter, spenning, fyblader (blader som vi kom over med innslag av voksen aktivitet i nettoen) og spennende eventyr.

Jeg har selv en seksåring nå. Og jeg vet alt hva hun foretar seg... Ikke en ting går meg hus forbi. Og akkurat det gir meg en smule dårlig samvittighet. For når skal hun kunne få kjenne på mestring som ikke er regulert av oss voksne? Når skal hun få oppleve fantasi som ikke er instruert av oss voksne? Og hvilke hemmeligheter er det hun kan ha ha som ikke jeg kan finne ut av uten bruk av google? Og vet barna mine egentlig hvor godt det smaker av epler som er stjålet fra naboen? Har de i det heletatt hørt om slang? Har de noen gang fått kjenne på en skrekkblandet fryd i høstmørket og smakt på søtsure, stjålne epler?

Huff, jeg er stygt redd for at Pippi, Tjorven og Maddicken kan ha utspilt sine roller til fordel for Svampebob, Bratzdukker, ipad og NETFLIX...

Og når alt dette er sagt og skrevet, så tror jeg jammen meg at jeg skal dra ut på slang med seksåringen på slep, bare sånn av prinsipp.... 

Gjertrudbakels, Farmorvafler og digital detox...

Skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet? Vel egentlig er det ingen hemmelighet, men mer som en kuriositet og en sjeldenhet...iallefall i 2018.

Jeg lar det stå til og sier det herved høyt; Som barn opplevde jeg å ha fast bopel der hvor de sanitære forholdene for pommelipom het utedo. Eller som vi på bøgda sa det; "Utedass". Pimmelipim kunne man fint gjøre innomhus, enten i en bøtte eller i en potte. Men for pommelipom måtte små barneføtter sko seg i brune cherokser, cherokser som gjerne var arvet og som luktet surt. Deretter småløp barnekroppen over gårdstunet og inn på låven.

Låven inneholdt tre rom hvor hver sin glødepære fra osram dinglet ned fra takbjelkene. Rommet i midten var det med hjertedøren. Barndommens utdass rommet en benk med to hull i, og ved siden av hullene lå det bunker med blader som Hjemmet og Allers. De mest fantastiske bladene var de store katalogene fra Spar Kjøp og Ellos. For å fortrenge det faktum at det egentlig var veldig skummelt å sitte der i et altoppslukende mørke på en utedo i en låve på Nordmøre, et sted der ein ikkje skulle tru at nokon kunne bu, ja så pratet lille Ida høyt for seg selv mens hun bladde seg til de bakerste sidene i postordrekatalogene. Og det mens hun dinglet med beina slik at cheroksene dunket inn i dassbenken. For bakerst i katalogenene fant nemmelig Ida sidene med lekene. Leker som babydukker som gråt dersom smokken ble fjernet, og sider med de vakreste glansbilder og malesaker. Andre ganger bladde Ida seg fram til sidene midt i, litt bak for så å stoppe opp på bildene av de røde fløyelsjulekjolene og de sorte lakkskoene med hæler, for så at fantasien tok henne langt bort fra utedassen. 

Låven luktet av tørt gress, våt jord og frau. På dagtid kunne stråler med sol lyse igjennom de små hullene fra bølgeblikket på taket. Og i strålene kunne man se låvens støvkorn danse som en million stjerner.

Der var katta ut av sekken, og undertegnede viser seg å være et klenodium som en gang i tiden har benyttet seg av fenomenet utedass, og det med den største selvfølgelighet...

Men i all sin primitive prakt så er det noe vemodig vakkert å minnes tilbake til den gang da alt var så mye enklere, og det i sin seige tungvinthet...

Jeg vokste opp med sau, høns, katt og hund på et lite småbruk nede ved fjorden . Til å begynne med holdt vi hus i den lille røde Ingvaldstua oppe i skogen. Farmor og Farfar som hadde gjort byfolk av seg, både nasjonalt og internasjonalt, kom rett som det var på visitas, og hvor de camperte i det gamle hvite nordmørslånet til gammelonkel Jakob. For å komme meg dit måtte jeg først krysse en liten eng, så en tett, skummel bjørkeskog og så til slutt den lange slakke enga med den store steinen plassert midt i. Den aktuelle steinen fungerte som skihopp om vinteren, og hvor Ida rett som det var slo alle verdens hopprekorder....Og hvor hun sikkert også var da Brå brakk staven dirketesendt i sort hvit på statskanalen, via et TV-apparat fra Tandberg. Jepp, der kom den også; Ida hadde ikke fargeTV som lita...Og Ida fikk heller ikke se på Ville Vesten, Tornefuglene, Mot alle vindar eller Dynastiet, men akkurat det er en annen historie...

Farmor kunne fortelle at det pleide å være mye snø i gamle dager, den gangen Ida var 4 -5 år. Uredd som Ida var, det hun var flasket opp på Pippi Langstrømpe samt var frarøvet all sunn skepsis etter psykologisk å ha lært seg å ignorere utedassens demoner, kunne hun lettkledd forlate Ingvaldstua for så å trosse minusgrader, snø, mørke, skogen, ulver, bjørner, bekken og engene for så å banke på kjøkkenvinduet i Myrastua...Og da i barnslig håp om at Farmor hadde stått opp...
Farmor fant stor glede i å fortelle om den gangen Ida bare såvidt nådde opp til vinduskarmen, og hvor hun busende kom inn døra i bislaget mens hun forkynte høyt i det hun sparket av seg våte cherokser at; " Nå har e ite Gjertrudbakels og no vil e ha Farmorvafler!" For Farmor laget vafler i et moderne elektrisk jern, mens mamma Gjertrud hadde et sånt gammelt ett i smijern som hun snudde på ovnen. Farmor sine vafler var gyldne, mens mamma sine bakels hadde det med å bli mørkebrune...Og lille Ida var alltid klar, både for brune bakels og gyldne vafler. "Husk nå på at magen alltid blir mett før øynene" var farmors faste utsagn der jeg forskynte meg grovt...

I all sin tungvinthet lengter jeg som sagt faktisk tilbake. Jeg lengter tilbake til sure cherokser, utedassen, låven, mørket, stillheten, fantasien, Farmor, Farfar, Onkel Jakob, vafler og bakels.
Jeg lengter tilbake til NrK med sendinger i sort hvit med Erik Diesens reisebrev fra Hawaii og Knut Bjørnsen i Kvitt eller dobbelt...Jeg lengter tilbake til fasttelefonen, Romsdalsposten, statskanalens diktatur og kiosken i Kvisvika.

Jeg lengter tilbake til et liv fritt for ledlys, paradise hotel, WIFI, Appleproduketer, 4G, Tinder, dot com og face. Jeg lengter tilbake til en hverdag hvor man hadde bakst i fryseren i tilfelle noen kom innom, og hvor kaffekoppene ble brukt av gjester som kom på besøk...

Jeg kan ennå huske gleden etter år med lengsel og dagdrømming...For dagen den kom den. Og det som en julaften hvor jeg pakket opp julegaven fra mor og far... For så å endelig å få den etterlengtede babydukken fra Spar Kjøpkatalogen; Dukken som gråt dersom jeg fjernet smokken. Det var det året vi flyttet inn i det nybygde huset med vannklosset, og hvor jeg endelig fikk se Vibeke Sæther og Geir Børresen i Lekestue i farger....

Dagdrømmer som utspinner seg i skinnet fra en glødepære fra osram sittende på en utdass mens man blar i glaserte postordrekataloger kan faktisk gå i oppfyllelse...Og da noen ganger som en gråtende babydukke en julaften på et småbruk nede ved fjorden på Nordmøre et sted...

Perspektiver og tidsånd...

Jeg sjekket av gammel vane mobilen for så å oppdage at jeg hadde et tapt anrop. Jeg stusset litt da jeg så at nummeret kom fra en fasttelefon. 716-et eller annet... Hvem er det jeg kjenner som ringer meg fra et slikt klenodium, som det en fasttelefon nå en gang har blitt? Oppe i hjørnet på dispalyet så jeg en konvolutt blinke for å varsle om at noen hadde lagt igjen en beskjed. Nyfiken ringte jeg svareren hvorpå jeg hørt en stemme preget av et levd liv spørre om jeg kunne ta kontakt. Stemmen formidlet at dens eier hadde lest innlegget mitt i papiravisen og at vedkommende likte ordene og historien som jeg hadde formidlet.

Jeg trykket på nummeret for så å ringe tilbake. Etter ni ti sekunder gikk den skarpe ringelyden over til en mild kvinnestemme. Jeg spurte etter personen som hadde lagt igjen beskjed på mobilen min, før at jeg så hørte en dør lukkes i rommet der hvor fasttelefonen befant seg, et eller annet sted i den andre enden av "telefonlinjen".

"Ja, hallo?" For andre gang hørte jeg stemmen hvis klang var preget av et langt levd liv, et liv jeg ikke lenge etterpå skulle få et aldri så lite innblikk i.

Et par dager senere håndhilste jeg på mannen bak stemmen. Han minte meg om den gamle drenggutten, Ivar, som i sin tid hadde tjenestegjort for min Onkel på hjemgården min. Jeg tror det må ha vært havet, den blå himmelen, den søte lukten av tjære og et liv i blåst som hadde satt sine spor hos dem begge, og som gjorde at jeg tenkte på gamle Ivar i det vi håndhilste. Han ønsket meg velkommen mens vinden blåste friskt rundt oss. Han åpnet døren og viste meg inn. Duften av salt og historie tok vennlig i mot meg da jeg gikk over den slitte dørstokken i det gamle bryggehuset, og det samme gjorde forfedrenes sjeler mens de hvisket og tisket seg i mellom...I alle fall føltes det slik i den stumme stillheten som brått ble avbrutt av gjenklangen fra skoene min som traff de gamle gulvplankene. Gluvplanker med tydelige spor og merker fra den gang da....

Jeg kikket ut over havnen mens han formidlet sine tanker og historie, og scener fra en fjern og nær fortid danset foran øynene mine i takt med hans beretninger.

Perspektiv og tidsånd er ord vi ikke alltid forbinder med hverandre, men de går sammen som hånd i hanske. Det er ofte akkurat her vi har det med å dumme oss ut, når vi glemmer historiens gang og stoler blindt på visjonene som vi tror ligger der framme...

De harde 30-årene, tungt arbeide, elektrisitet, havneby, skipstrafikk, skipsnød, våren 1940, bomber, tragedie, fredstid, gjenoppbygning,  sosial nød, 1957 og løfter om et nytt sykehus...Løfter som ble innfridd fra sentralt hold for å få byen opp på beina igjen, og hvorpå sykehusbygget i 1962 sto klart til bruk, og det for å reise byen igjen...

"Vi har en utfordrende kystlinje her ute ved havgapet." De blå øynene hans stirret intenst på meg; " Jeg vet det er lenge siden store skip har vært i havsnød der ute." Han pekte mot skipsleia, " Men det er bare et tidsspørsmål før det skjer, for det har skjedd før, og det vil skje igjen!" Øynene hans mørknet.

2016....Han ristet på hodet, oppgitt og sint: " Sykehuset vårt.....De vet ikke hva de holder på med!" Den gamle mannen trakk pusten dypt; " Det er galskap at de nå skal legge ned sykehuset vårt!"

Bølgene slo friskt innover havna og vinden blåste håret mitt i alle retninger mens jeg gikk mot bilen...

Jeg vridde om nøkkelen i tenningen mens jeg grunnet over de siste timers samtale. Jeg satte bilen i første gir mens foten trykket lett på gassen, hvorpå jeg nikket stille for meg selv: Han har rett, de vet ikke hva de holder på med....De vet POKKER meg ikke hva de holder på med!!!

En skål med jordbær fra Farfars hage...

Hvor skal jeg egentlig begynne? Skal jeg begynne med smilet som han vagt gjennkjennede ga meg i det jeg gikk inn i det tomme rommet... Eller skal jeg begynne med den stille humringen hans, pakket inn et tåkeslør av medisindøs i det jeg kysset han på kinnet?

Eller skal jeg begynne med den bitende kulden som slo i mot meg i det jeg gikk ut på plassen foran bygget... Eller om den rå frostrøyken som presset seg fram mellom leppene mine i det jeg trakk luften nervøst inn?

Eller skal jeg fortelle deg om solen som skinte på den andre siden av fjorden, om dørklokken som kimte i det fjerne, om sekundene som sneglet seg avgårde, om fuglene som forskremte lettet fra bjørken rett ved... Eller skal jeg fortelle om skrittene jeg hørte nærme seg meg fra et sted der innenfra....

Eller kanskje jeg skal begynne med å fortelle om det store ruvende murbygget, om de nakne veggene, om gjenklangen av den fremmende stemmen min i den hule korridoren... Eller om klirringen fra nøkkelhanken som pleieren låste opp alle de gamle, slitte dørene med  på veien inn?

Eller skal jeg gå rett på sak å fortelle deg om den såre hulkingen min, og om strømmen av fortvilte tårer som rant nedover kinnet mitt i det jeg 20 minutter senere satte meg inn i den kalde bilen igjen?

For hvordan kan jeg fortelle om sorgen over en som fortsatt er til, men som på en måte ikke lengre er her...
Hvordan kan jeg fortelle deg om en som jeg en gang elsket...  Om en som jeg fortsatt elsker, men som jeg også sørger over på en og samme tid?

Jeg tror jeg heller velger å fortelle deg om latteren hans, om smilet hans og nynningen hans...
Jeg tror jeg heller forteller deg om den blomstrende hagen hans, om de søte jordbærene hans og om lyden fra båten hans i det den startet opp en varm sommerdag....

Helt ærlig så vet jeg hverken hvor jeg skal begynne eller hvordan jeg skal fortelle deg det. Men jeg skulle ha gitt mye for atter en gang å få smake søte jordbær fra min sønns Farfars hage...

 ...og mest av alt har jeg bare lyst til å dra tilbake for å hente deg, for så å kjøre deg langt inn i evigheten et sted mens jeg forteller deg at alt kommer til å gå bra....


Alzheimers phoem:
Ikke spør meg om å huske…

Ikke forsøk å få meg til å forstå…

La meg få hvile mens du her hos meg…

Stryk meg over kinnet og hold min hånd…

Jeg er forvirret langt over din fatteevne…

Jeg er lei meg, sliten og fortapt…

Alt jeg vet er at jeg trenger deg her hos meg…

Ikke mist din tålmod med meg…

Ikke fordøm mine tårer, ei heller sinnet mitt…

Jeg rår ikke med meg selv…

Jeg får ikke til noe bedre, selv om jeg prøver…

Bare husk at jeg trenger deg…

Bare husk at det beste av meg er borte…

Vær så snill å vær ved min side…

Bry deg om meg helt til historien i mitt liv har fått satt sitt siste punktum…

Fritt oversatt av undertegnede, fra diktet til Owen Darnell med samme tittel.

Jakten på det gode liv...

Han pleide å komme inn i mitt liv som en varm stormvind, og hvor han feide meg over ende med sin utilslørte begeistring over livet, årstidene og menneskene som han møtte på. Men mest av alt lot han, trodde iallefall lille meg, seg begeistre av nettopp, den gang da, lille meg.  Hans ulydige krøller hadde det med å falle ned i ansiktet hvorpå han på skøyeraktig vis dro hånden igjennom håret for å legge det på plass igjen, og det alltid med et smil om munnen. Han hadde sine grå dager han med, han som alle andre, men de la aldri jeg noe merke til.

Om hans smil var myntet på meg, og bare på meg alene, så fikk han meg til å føle meg som den vakreste prinsessen på jord. Han kunne lekent kaste meg opp i luften, for så å kjærlig kalle meg med kjælenavnet han hadde gitt meg: Sunshine. Jeg, Ida, var ingen ringere enn hans little miss sunshine. Han var så vakker i mine øyne, eller kanskje karismatisk er det rette ordet, nå som jeg har blitt voksen. En blanding av JF Kennedy, Jimmy Carter og Doc i Fragglene, han som hadde hunden Sprocket. Alltid korrekt antrukket, alltid med galante bevegelser og en verdensvant framtoning. Jeg så at damene snudde seg etter han på gaten. Jeg hørte de fnise om han spurte dem om et eller annet. Jeg kunne tidvis se pulsslagene på halsen til enkelte ekspedistriser bykse over et slag eller to når han skulle betale for et eller annet. Og hvor han på unorsk vis småsnakket om ting og tang for så å alltid ønske dem en fin dag videre. He made me feel like a million dollar når jeg, av alle pigerne i byen, fikk være den som holdt han i hånden på vei igjennom byens grå gater... Og det mens kuling og sørvesten blafret i frakken og de gjenstridige hårlokkene i luggen hans. Han var min helt egen, flotte fine Farfar... Farfar som snorket om natten....Farfar som aldri klarte å være i ro...Farfar som hele tiden måtte gjøre noe for å fargelegge dagene.
Av og til forlot han meg i lange perioder. For det hadde seg slik at når han var hjemme i Kristiansund, så lengtet han slik til Amerika og Seattle. Og når han var i Seattle lengte han etter Kristiansund og little miss Sunshine. Farmor prøvde å moderere han, men pakkene han tok med seg fra Statene ble bare mer og mer fantastiske for hver gang han returnerte fra over dammen. Dukker på en meter i blå silkekjoler, og kjoler til meg som matchet dukkene...Det var julekveld hver gang de kom hjem, og jeg kan minnes den søte lukten fra gavene kjøpt på Wallmart og Nordstrøm. En søt, litt gummiaktig lukt som jeg alltid vil forbinde med barndommen, dagdrømmene og lengselen etter lykkefølelsen.

Ro i baken eide han ikke. En gang tok hans lange fingre et fast grep om min barnehånd, for så å føre meg ut på tur. Også denne gangen flagret kappen hans i sørvesten. Han snakket slik om sitt Amerika, og det på en sånn måte at en sped spire av lengsel ble sådd i et barnesinn om en gang å få oppleve alt hva han så ivrig prøvde å formidle meg. Turen endte opp på Varden på Kirkelandet. Dette var før vardetårenet ble gjenreist, så der sto vi, Farfar og little miss Sunshine, og myste forbi Grip, og utover mot storhavet. Farfar så på meg med sitt skøyeraktige fjes:
- Om du ser godt etter Ida, så godt som du bare kan, ja så kan du se Amerika.
Jeg myste så godt jeg evnet, og så sannelig, der, bak horisonsten så jeg Amerika. Jeg, jeg klarte å se helt til Amerika! Lykkelig tok jeg tak i hånden hans for så å gå hjem til Farmor i Fritjof Nansens gate 9, for der ventet det nystekte vafler og solbærsaft. Jeg skulle fortelle henne at jeg hadde sett Amerika.

Vel 11 år senere satte jeg foten på amerikansk jord for første gang. Jeg kan forsatt erindre sommerfuglene som danset i mellomgulvet i det jeg kjente den harde asfalten på SEATAC airport, Seattle, juni 1990. Farmor på 79 somre kom med lette trinn ned flytrappen bak meg. For henne var dette hennes noe å tjuende tur over there. Farfar hadde dratt sin vei til stedet bortenfor alt 11 år tidligere, men nå, endelig, skulle jeg få oppleve hans Amerika. Endelig, etter alle disse årene med dagdrømming og lengsel.
---------------------------

Noen få år etter andre verdenskrig forlot Farfar Norge, for så å dra til Canada for å tjene penger slik at han kunne få hele familien over. Han forlot en by som hadde blitt sønderbombet, og han forlot en framtid som fortonet seg økonomisk vanskelig. Vel et år senere gikk Farmor ombord i en av amerikalinjens båter hvorpå hun krysset Atlanteren sammen med tre barn og et par kofferter. Min far var det yngste barnet, bare to år gammel. Hjemme i Norge forlot hun de to største barna. De ankom New York slik som de fleste utvandrere gjorde den gangen. De registrerte seg i slusene på Ellis island,noe som 1000ner hadde gjort før dem. Uten å kunne språket krysset Farmor og de tre barna hele USA med tog, for så I første omgang å dra til Vancouver hvor Farfar og hennes bror med famiie ventet. Senere gikk ferden til Seattle, hvor min far vokste opp i brytningen mellom rockabilly og hippie-tiden...

Pappaen min hulket på telefonen her om dagen over ting han hadde sett på nyhetene. Hans ferd og mottakelse "over there" da han var en liten toåring tidlig på 50tallet var mer human enn den tragedien vi nå ser utspiller seg i vårt Europa, hvor døde barnekropper skyller i land, og hvor flyktningleirene brenner av feber og ild.
Mine besteforeldre var ikke flyktninger, men de var det mange i dagens Norge omtaler som lykkejegere. De ønsket et bedre liv og en ny start... Farfar fikk også satt inn nye tenner, og jeg kan ennå huske gulltanna hans som glitret når han smilte...Da jeg var lita og han fortalte historier fra sitt liv, så forsto jeg at he had the time of his life over there...

En gang var pappaen min 2 år og på vei over havet, og det fordi vi alle egentlig jakter på et liv i lykke, fred og verdighet...Her som der...

Han snakket om husene han hadde bygd. Han snakket om Ballard, 17.mai, lutefisk, ball og flesk... Han snakket om Olsen´s Scandinavian store, om pannekaker og lønnesirup...Han snakket slik at øyene skinte av heftig begeistring...

Lykkejeger, hva er det? En lykkejeger er en eventyrer, en oppurtunist og en streber. Men alle jakter vi på lykken, enten om vi velger den lange veien eller den korte veien. Farfar var en eventyrer med et levd liv. Farfar jaktet alltid på lykken, selv om han uvitende alltid var lykkeligst mens han så gjorde...Farfar gjorde meg lykkelig.

Hva er lykke? Lykke er begeistring, behag, fagnad, fornřyelse, fryd, gammen, glede, harmoni, henrykkelse, hygge, jubel, lystighet, moro, munterhet, oppmuntring, salighet, smil og  tilfredshet.

Hvem er det som skal få bestemme hvem som har rett på å lete etter lykken, eller hvem som har rett på å få ta del i den? Jeg registrerer at det er mange som tror de besitter denne retten...

En forutsetning for å finne lykken, de nære ting, er at livets dager gir rom og ro for å gi plass slik at lykken kan jaktes på....Mennesker på flukt og mennesker i krig og nød har nok med å tilfredsstille driften til overleve dagen i dag. Men bak denne driften vil alltid drømmen om å finne lykken for seg og sine ligge på lur, og noen ganger kan denne drømmen om små øyeblikk av lykke og salighet være så sterk at den driver mennesker over landegrenser...Grenser kunstig opptegnet av oss i et forsøk på regulere lykken inn i små territorium...Disse menneskene er The survival of the fittest i praksis. Noen får oppleve drømmen, andre ikke...Noen hjelper sine medmennesker på veien mot målet, mens andre velger å spenne bein....

Jeg husker ikke siste gangen jeg så han, ei heller siste gangen jeg satt på fanget hans. Men jeg husker siste gang jeg så vinden leke med hans gjenstridige lokker, der jeg som lita jente holdt han i hånden oppe på varden, og det mens vi begge myste mot horisonten på jakt etter et glimt av hans Amerika....

TUNG TIDS TALE

Det heiter ikkje: EG no lenger.
Heretter heiter det: VI.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di.
Alt det som bror din kan ta imot av lykka di,
må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at DU er varm!

Halldis Moren Vesaas,
frå samlinga «Tung tids tale», 1945

Som et fyrtårn ut mot havet i kuling og regn fra sørvest...

Høsten var på vei inn i vinteren. Vinden raste og skrek rundt husveggene, og havsaltet sjø pisket mot det tynne glasset i stuevinduet. Av og til fikk kastene skikkelig tak, og de kjente at hele huset ga etter. De satt klynget sammen på stuegulvet, dradde og hvite i ansiktet. De eldste barna i ungeflokken prøvde stille å berolige den skrekkslagne moren som forvilet hvisket - Vi står den ikke av, vi står den ikke av! 

Minstejenta gråt sårt med ansikt presset ned i hendene mens storebroren prøvde å trøste henne - Så, så det vil gå bra denne gangen også.

Kvelden var mørk, og talglyset blafret som om det sto om liv da vinden presset seg inn i rommet. Ilden hadde sluknet, og kulden bredte seg rundt i rommet. Barna kunne høre moren hulke mens hun mumlet ektemannens navn -Johan, Johan hvorfor lot du meg sitte igjen alene? Hvorfor?

Med et dundret vinden vilt mot husveggen, etterfulgt av et luftrykk og et høyt smell. Mørket favnet rommet helt. Søstrene gråt et eller annet sted i stuen. Brødrene strevde med å reise seg. Det hadde skjedd det de lenge hadde fryktet, men som de trodde aldri ville skje: Vinden hadde til slutt fått festet sitt grep. Den hadde løftet huset av grunnmuren og plassert det på skrått nedover berget...

Storebrødrene fikk loset den gråtende moren og de lamslåtte søstrene ut i den vindfulle kvelden. De kunne se et svakt lys skinne fra naboens kjøkkenvindu, og i samlet tropp tok de seg over myra.

Slik var det at en som står meg nær måtte som ung gutt forlate barndomshjemmet på Smøla, for så å flytte inn til byen. Historien er like trist, brutal og rå, som den er kjær.

Jeg vet ikke om det var akkurat slik hendelsen forløp seg, men det er slik jeg ser det for meg når han forteller meg bruddstykker om livet som unggutt på Nordvestlandet, og det fra en ikke så altfor fjern fortid.

Selv om historien kan virke brutal, så er minnene om en barndom på øya ute ved havgapet også så uendelig vakker. Han pleide å ta oss med ut dit hver sommer, for så at vi stoppet opp ved tomta der hvor huset en gang sto. Alt som er igjen er grunnmuren. Han spretter alltid lettbeint ut av bilen og fyker ut på nesset. Det er som om beina hans kjenner hver tue, og det tar bare sekunder før den gamle mannen forvandles til en ivrig guttunge. Vi andre kommer etter med matkurven og kaffen for så å sette oss i husruinene, og det med stor fare for å treffe på en og annen gåseskit. Så sitter vi der i gresset, mens fluene surrer rundt oss. En og annen sommerfugl svermer forbi, mens tjelden skriker for å advare oss om ikke å gå lengre ut. Den gamle mannen forteller ivrig om fiskeplassene, om krabbefiske og om hvor de jobbet dagen lang for å grave opp torv som de kunne selge videre som brensel. Og det for å hjelpe mor med et par kroner. Det var visst et tungt arbeid for små gutterkropper. Men som med alt her på denne klode, så forvitres også minnene. Og tilbake sitter lengselen etter det som en gang var.

Bak de barnslige beretningene om en svunnen barndom ligger det alltid en vemod og lurer. Minner fra en tid som ikke alltid var så vennligstemt. Minner fra en tid som la grunnlaget for et voksenliv med mye hardt arbeid. En barnelærdom som var tøff, men også vel så lærerik, og da med innsikt i hva som er viktig her i livet.

Han er en gammel mann nå, og nå er det vi som tar han med på tur til barndommens øy. Mye er glemt. Men dagene som unggutt på Smøla sitter ennå friskt i minne. Det er der han stort sett er nå, i minnene om tiden fra den gang da han var barn. Når jeg ser på hans store, ru arbeidsnever og hører han skratte, så ser jeg historien om en liten gutt som så altfor rakst måtte bli en voksen mann. Når jeg ser på han så ser jeg en av dem som bygde denne delen av Norges land. Han spør ofte etter sin mor, men hun sovnet stille inn på sykehuset i Kristiansund en sommerdag på begynnelsen av 70tallet. Året før ble han far ved det samme sykehuset.  Og i årenes løp har han vært inn og ut for sjekk av ditt og datt, berget i siste sekund samt blitt flikket og fikset på, slik de fleste høvdinger må av og til.

Det hadde lissom alltid vært der, byens sykehus. Som et fyrtårn ut mot havet, ruvende i kuling og regn fra sørvest. Trygt når farene måtte lure, og som et lys i mørke når nøden var som størst.

Vi gjør klokt i å se oss tilbake. Vi gjør klokt i å vektlegge de nære ting. Vi gjør klokt i å minnes hvem som bygde opp grunnmuren i det samfunnet vi nå lever i. Vi gjør klokt i å løye vinden som kan velte det hele.

Automatisering rimer på ord som sentralisering, og historien gjentar seg. Med automatiseringen gikk fyrtårnene en framtid med forfall i møte. En æra var over. En æra med utspring fra oldtiden, og som mang en gang hadde loset fortvilte sjeler i havsnød, for så at de kunne finne veien trygt i havn igjen.

Sykehusene har på mange måter vært som trygge, robuste fyrtårn rundt om i Norges vidstrakte land. Nød og ulykker rammer oss alle, på en eller annen måte, i større eller mindre grad.

Hva skjer den dagen lysene slukkes? Hva skjer når vinden nok en gang tar tak? Hva skjer når fyrtårnene i lokalsamfunnene rundt om er borte? Hva skjer når vi da trenger noen til å lose oss trygt i havn?

Lenge leve lokalsykehusene våre!






Ut mot havet

Ho står der på bryggja, no lyfter ho handa
Og vinker og smiler til meg som fer ut.
Og båten min siglar sin kos ut med stranda
Og ho står der einsleg med saknad og sut.

Eg kjenner vel og som eit sog i mi bringe
Men båten krev sitt, så det må eg nok tvinge
for no ber det langt ut om holmar og skjær.
Og tanken går heimatt til dei eg har kjær.

Ja, visst kan eg ha mine tungsame stunder
I einsemda her på eit endelaust hav,
men dagane går, ja dei går som eit under
når tankane krinsar om den eg held av.

Om dagen er gruggen og nettene svarte
- eg går her og nynnar ein song i mitt hjarte
til henne der heime går tankane radt,
til henne som smiler, den dagen eg kjem att.
                                                   Edvard Fliflet Bræin