Der hvor roser aldri dør...

Har du lyst til å vite hva som ble resultatet av at kommunen måtte finne noe å spare penger på? Hvor beskjeden ovenfra var å spare så og så mye, hvorpå man løfter steiner som ikke løftes kan... Og hvor man til slutt "finner" noe man kan endre på, for deretter å legimitere det hele med at det tross alt har blitt utført en ROS-analyse samt en konsekvensutredning, - Ord på et papir som pynter opp dokumenter som blir liggende i en skuff...

Har du egentlig lyst til å vite det? Jeg er fakstisk ikke så sikker på om at du faktisk vil det, for jeg vet at du kommer til å bli sint. Men om du fortsatt leser, og om du virkelig vil vite det, så skal jeg fortelle deg om en deilig hage der hvor roser står i flor....

" Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver der ikke kan det, er selv i innbilning, når han mener å kunne hjelpe andre."

Som vernepleier har ordene til Søren Kierkegard  fulgt meg trofast i min gjøren og laden. Men når sant skal sies så gjør de daglige rammene i mitt virke det ikke enkelt for meg. Fra å være en rakrygget student, tar jeg meg nå i å kjenne på at jeg som vernepleier har blitt noe mer krumbøyd enn ønsket...Ofte tar jeg meg i å savne den litt naive troen på at jeg som ferdig utdannet skulle mestre oppgaven med å være en helse-og sosialfaglig aktør på vegne av brukerne. Ord som den gang da sto i fokus mer enn ord som innsparinger, omorganiseringer,  ressursmangel med mer...

Jeg gikk inn i hagen i går, for første gang på over ett år.  Med skrekkblandet fryd kikket jeg meg rundt på jakt etter noen lerkegreiner som jeg kunne pynte opp med hjemme. Min datter på 7 år var også med. Hun løp inn i sansehagen mens hun ivrig mintes besøkene hun hadde hatt sammen med barnehagen der.  Hagen hadde forfalt, for det skal ikke mer enn en sesong til uten omsorg fra kjærlige hender før man visner. Det være seg hager som mennesker. Siste gang jeg var der tuslet jeg rundt mens jeg dekket på hagebordet sammen med min dyktige kollega Marit. Og så hentet vi ut beboerne hvorpå vi hygget oss sammen mens humla suste, hagen blomstret og minnene fra levde liv var teamet over kaffekoppene.

På vei ut av hagen i går oppdaget jeg at rosebusken trassig sto i full blomst. Og det midt i desember! Det var som om alle de eldre, kloke og vakrene rosene jeg hadde blitt kjent med i Roligheten hvisket stille til meg at vi ikke må glemme det som en gang hadde vært Kristiansund kommunes beste tilbud til de som hadde begynt å glemme...

Jeg er som sagt utdannet vernepleier. Etter to spennende og faglig inspirerende år ved høyskolen i Molde var tiden kommet for å ta fatt på bacheloroppgaven min. Et av rådene fra de lærde var å ikke skrive om noe som var for personlig, for det kunne lett farge oppgaven ..Men "kjerringa mot strømmen" som jeg alltid har vært samt er, så ignorerte jeg rådet, for så at jeg bevisst valgte å skrive om et tema som sto mitt hjerte nært; Demensomsorgen.

Etter noen runder fram og tilbake ble oppgavens ordlyd som følger:

Demens og livskvalitet

- Problemstillingen tar sikte på å undersøke hvordan helsepersonell kan legge til rette for økt livskvalitet for mennesker med demens bosatt på institusjon.

Parallelt med at jeg bestemte meg for hva jeg skulle skrive om, valgte jeg å ta min fordypningspraksis ved Roligheten bofellesskap, underlagt hjemmetjenesten i Kristiansund kommune. Brukergruppen som fikk tildelt plass ved bofellesskapet måtte i større eller mindre grad ha behov for hjelp grunnet kognetiv svikt. Det vil si demens av en slik grad at det ble vanskelig å bo hjemme, men at man var for frisk til å få sykehjemsplass. Valget av praksisplass ble tatt på grunnlag av bofellesskapets rykte blant studentene ved høyskolen. For det var der vi måtte praktisere om vi skulle lære oss godt miljøarbeid, samhandle med faglig dyktige ansatte samt få erfare hva strukturert og målrettet arbeide kunne utgjøre for den enkelte beboer, det være seg livskvalitet, mestring, fysikk, ernæring, psyke med mer.

Livskvalitet skulle vise seg å være et begrep som vanskelig lot seg definere i bacheloroppgaven min, da livskvalitet er noe som oppleves subjektivt. Men i et forsøk på å definere det vises det til psykisk velvære samt opplevelsen av å ha det godt. Dere forstår hvor jeg vil, for alle ønsker vi å oppleve gode dager, selv når husken og minnekortet ikke lengre virker slik som det skulle og burde.

Jeg fikk gode dager som student i Roligheten Bofelleskap. Opplevelsen ble faktsik så god at jeg valgte å søke stilling der som vernepleier seks måneder etter at jeg var ferdig utdannet. Og jeg fikk jobben. I denne perioden var jeg også folkevalgt med fast plass både i Bystyret og i hovedutvalg for Helse. For meg ble den vanskeligste delen med å være folkevalgt faktisk det å være kommunalt ansatt. Særlig når moteordene illojalitet og framsnakking kveler enhver debatt. Jeg har reflektert over at det ofte var litt for stille i fjøset, og at jeg i mitt stille sinn har tenkt mer enn en gang at her er man ikke kritsik nok som folkevalgt,  samt at man som kommunalt ansatt og folkevalgt trør varsomt...  kanskje på grunn av at rådmenn og kommunale sjefer som sitter i samme rom faktisk er ens sjefer... Mens jeg og mine andre kollegaer som var politisk engasjerte ble minnet på at vi måtte passe på, samt skille våre hatter, rullet og gikk saken til Torill Brunsvik. Hun var da en kommunalt ansatt som hadde blitt kalt inn på teppet av sin enhetsleder og rådmann fordi de vurderte henne til å være en illojal ansatt av den grunn at hun hadde informert sin klient om hvilke rettigheter vedkommende hadde, og på hvilke områder kommunen ikke hadde gjort jobben sin.  Anklagene mot Brunsvik ble trukket, men signalene de sendte var klare; Først og fremst skal man være sin arbeidsgiver lojal, og det selv om man i sin profesjon blir drillet til å være en aktør på vegne av brukerne... Hele saken fikk meg til å kjenne på en ekkel bismak, mens jeg gikk fra rakrygget til lutrygget.

Litt etter litt forsto jeg at Rolighetens dager var talte, da det var her det var lettest å kutte når tjenesten måtte dra fram sparekniven. For i en liten setning i bystyrets saksdokumenter, innimellom 1500 sider, sto det at Roligheten skulle flyttes til nye Rokilde. Noe som i realiteten betydde at det fantastiske tilbudet ble lagt ned. For de kommunale enhetene hadde fått beskjed om å spare en gitt sum, og valget falt da blant annet på Roligheten. Som ansatt kunne jeg ikke si noe hverken til mine partikollegaer eller til pårørende. Jeg måtte skille mellom hvilke hatter jeg til enhver tid hadde på.  Og vipps, så ble tilbudet i Roligheten bestemt omorgansiert, og det uten at noen fikk mulighet til å sette fokus på forslaget, ikke slik som det feks har og blir gjort ift Innlandet barneskole. For det var ingen som hadde interesse av å diskutere dette punktet i møtet der sparetiltakene ble satt på agendaen, ingen andre enn min partikollega Maritta Ohrstrand. Som lojal ansatt hadde jeg som sagt ikke diskutert dette politisk, men det å pekte på punktet  om Roligheten i sakspapirene til en partikollega mens jeg satt ved siden av henne landet jeg på at det måtte være innafor. Ohrstrand stilte  da spørsmål ved punktet, og fikk til svar at dette var en fin mulighet for bo-og habiltering til å få fine lokaler sentralt i byen. Ja, for de skulle ta over lokalene. Jeg? Jeg måtte passe på hatten min som ansatt, mens jeg innvedig gråt over hva jeg forsto kom til å skje.

For det som kom til å skje var at det ville bli slutt på å dekke på kaffebordet ute på terrassen. Det ville bli slutt på de solbrune beboerne som slappet av i en hagestol, mens skyggen fra en solhatt tok av for de skarpeste solstrålene. Det ville bli slutt på at katten Gunnar vandret rundt på huset som den lykkeligste evenukk, og som av personalet hyppig ble brukt til å starte dagen for beboerne med kos og klem. Det ville bli slutt på at duften av nystekte boller fylte fellesstua. Det ville bli slutt på picknickurven i sansehagen. Det ville bli slutt på at førskolebarna tok bussen fra Vassbakken barnehage på Frei for så at de besøkte de eldre i Roligheten. Det ville bli slutt på at barnhagebarna og beboerne hadde påskeeggjakt i sansehagen, slutt på at de hadde quiz sammen i annexet, og det ville bli slutt på at barna fremførte sanger de hadde øvd på. Det ville bli slutt på at personalet tok med seg beboerne på rulsetur opp til Vanndammene. Det ville bli slutt på at hår ble rullet og negler lakket. Det ville bli slutt på å kunne ta seg tid til den gode samtale...Det ville bli slutt på at ansatte og beboere sammen luket ugress og sanket epler i sansehagen. Det ville bli slutt på at rosene ble plukket med på vei inn etter endt luftetur. Det ville bli slutt på de gode samtalene rundt matbordet med tente lys, latter og smil. Det ville bli slutt på kveldsmat sammen med pårørende og beboere, sommerfestene i sansehagen og turer til Bud, Svevestien og Endreseth gård. Det ville bli slutt på å smøre opp snitter for så samles foran TV´n  og Bit for bit. Det ville bli slutt på sangstunder og pianospill...Det ville bli slutt på en kommunal enhet uten de store rekrutteringsproblemene, røde tall og sykemeldinger. 

Og slutt ble det!

Jeg valgte å ikke bli med til nye Rokilde da det var konseptet i Roligheten som var grunnlaget for at jeg søkte jobb som vernepleier i hjemmetjenesten og demensomsorgen , samt at jeg hadde en mistanke om hvordan den nye arbeidshverdagen ville utarte seg. Så jeg valgte å si opp stillingen min for så å søke meg over til en annen enhet. Videre måtte jeg avslutte mine verv som folkevalgt da de vanskelig lot seg kombindere med jobb i turnus og et liv med små barn.

Hvorfor jeg kommer med dette nå? Fordi vi trenger å vite hva sparetiltak kan generere. Er dette framsnakking? Ja, jeg framsnakker nå. Jeg framsnakker et tilbud som kommunen nettopp hadde, men som nå er borte.

Den 16.november sto jeg tidlig opp for å høre de dyktige ansatte ved det som nå er Rokilde, Hanne og Rigmor, varsle på Nrk radio om hva som har skjedd. Og det kom fram at de har det tøft.

Bente Nielsen som var pårørende ved Roligheten, og som nå er pårørende ved Rokilde har gått ut og gitt uttrykk for at hun er glad for at Hanne og Rigmor har tatt til orde for det som de opplever som ansatte i Kristiansund kommune. For Bente formidler at kvaliteten på tjenestene har gått ned, og at det er stor forskjell på tilbudet som var i Roligheten og nå dagens tilbud i nye Rokilde, og at dette går utover over beboerne. Videre peker hun på at det er systemet som svikter. " Det blir feil når man ikke rekker å spise eller gå på do når man er på jobb!" Bente Nielsen skriver i sitt facebookinnlegg at innlegget er en hyllest og støtte til personalet, og at tilbudene ikke bør bli dårligere når de flyttes inn i nye lokaler, men at det er det de nå har blitt!

Som lege avlegger man den hippokratiske ed.  Men også andre profesjoner har sine former for eder, og hvor jeg som vernepleier forplikter jeg meg til å være en helse- og sosialfaglig aktør på vegne av brukeren. Om jeg skal fortsette å forvalte min profesjon, må jeg kunne sette lyskasteren på anliggende som man ikke alltid tør snakke høyt om, og det uten at man skal være redd for å være en illjoal ansatt. For det er ikke alltid slik at folkevalgte evner å lese 1500 sider med saksdokumenter og hvor de klarer å plukke ut en setning for så tenke seg til mulige konsekvenser av forslaget. Det trenger vi sterke pårørende og dedikerte ansatte til, og som er informerte samt som får lov til å belyse ting. Og vet du hva, en slik mentalitet hvor man lytter til ansatte, brukere og pårørende tror jeg fakstisk kommunen på sikt vil komme til å spare på. For jeg har de siste årene forstått hvordan man sparer seg til fant.

Min helt egen private konklusjon på temaet i bacheloroppgaven min er at det ikke er bare punktet om at det er de fyiologiske behov som skal dekkes når man er hjelpetrengende.  Men også at behovene for trygghet, sosial tilhørighet, annerkjennelse og selvrealisering må innfris skal man evne å kjenne på god livskvalitet. Og det klarte personalet i Roligheten bofelleskap å få til, helt uten optimale lokaler og fine ord som velferdsteknologi og serviceverter. 

Nye Rokilde har potensiale til å bli mye av det samme som det Roligheten var, men da må bemanningen være til stede, samt få handlingsrom. I all god demensorg er det viktigste momentet faglig god kompetanse. Erfaringene kommunen har gjort seg i årenes løp med tilbudet som var i Roligheten tilsier at dette kan man få til om det legges til rette for det.

Tusen takk til Hildegunn, Marit P, Else Marit, Marit I, Laila, Anne Marthe, Rigmor, Sylvia, Mariann, Hilde, Nina,  Tone, Unni, Marit G, Lene og Ellen som alle lærte meg hva hjelpekunst virkelig er.

Ikke spør meg om å huske...

Ikke forsøk å få meg til å forstå..

La meg få hvile mens du er her hos meg...

Stryk meg over kinnet og hold min hånd..

Jeg er forvirret langt over din fatteevne...

Jeg er lei meg, sliten og fortapt...

Alt jeg vet er at jeg trenger deg her hos meg...

Ikke mist din tålmod med meg...

Ikke fordøm mine tårer, ei heller sinnet mitt...

Jeg rår ikke med meg selv...

Jeg får ikke til noe bedre, selv om jeg prøver...

Bare husk at jeg trenger deg...

Bare husk at det beste av meg er borte...

Vær så snill og vær med min side...

Bry deg om meg helt til historien om mitt liv 

har fått satt sitt siste punktum...

    Diktet Alzheimer´s phoem av Dranell, fritt oversatt av undertegnede.

Ida Drøpping Myren

Vernepleier, pårørende, kommunalt ansatt, støttemedlem Kristiansund Senterparti, fagorganisert i FO samt en helse-og sosialfaglig aktør på vegne av brukeren.

Tiden...

Jeg tror at jeg har et verdenshav av tid.  Her, der, sammen med deg, sammen med hun, sammen med ham....

Men av og til så tar tankene mine en helomvending, for så at den velkjente frykten gir seg til kjenne;
Den klamme frykten av erkjennelsen over at tiden er tilmålt. Som i år, måneder, uker, dager, timer og minutter. Ja helt ned på sekundet.

Jeg sukket, bet meg i leppen og så på han;
- For hver dag som går så har jeg en dag mindre sammen med mine.
Han ristet på oppgitt på hodet;
- Snakke meg om å ha et halvtomt glass, og ikke et halvfullt ett...
Du må heller tenke at for hver dag som har gått så har du fått en dag til sammen med dine, i motsetning til meg...

Ordene hans gikk rett inn. For hans sine har for lenge siden dratt sin vei...

- Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve.
Ja, jeg vet det. Dog av og til flerrer lynet over klar himmel, hvorpå det slår ned. Ikke bare en gang, men opptil flere ganger.

Jeg tar et par skritt tilbake og stiller meg på sidelinjen, i trygg avstand fra uværet. Jeg hører tordenen dundrer i det fjerne mens lynene danser rått og brutalt over sommerhimmelen. For hvert sekund jeg teller er lynet 330 m unna meg. Når smellet fra tordene fyller rommet 10 sekunder senere er avstanden mellom meg og uværet flere kilometer. Glasset mitt er fortsatt halvfullt.

Men en gammel hedersmann har lagt ut på sin siste reis.
Noens farfar i livet har akkurat lurt lynet nok en gang der han danser seg igjennom, og mellom lynnedslagene som jakter han.
Mens en bror, en venn, en far og en sønn rakk aldri å oppdage uværet...

Det har blitt sagt at lynet aldri slår ned to ganger på samme sted. Men selv om det ofte slår ned når man minst venter det, så kjenner jeg på den at glasset mitt fortsatt er halvfullt, og at han hadde rett; Vi, jeg og du, har nok en gang fått en dag til sammen...

Det er av små barn og ....

"Vi er enige om mye i saken om gjeterbua i Tingvoll, men formelt er brudd på vannforskriften ikke noe en kommune kan tillate seg å «feie under teppet», selv om du tar til orde for det"....Sitat Kristiansund rådmanns tilsvar til en av byens advokater....

Min politiske karriere som folkevalgt i min fødeby er historie. Av mange grunner, men mest fordi livet i turnusarbeid med småbarn hjemme ikke lot seg kombinere med rollen som folkevalgt. Men som sagt, grunnene er mange.

Apropo små barn; Det har blitt sagt at det er blant annet av små barn man skal høre sannheten.

For et par uker siden var jeg på tur inn i dalen på jakt etter nok en stikk ut-kode. Vel framme overhørte jeg han. Og han var så klok og spissfindig i all sin naivitet, bare slik et barn kan være.

Framme i dalen er det første som slår meg er at gjeterbua på langt nær er en gedigen helårsbolig. Ikke slik administrasjonen I Kristiansund liker å fremstille den, ei heller ikke slik som på bildet lokalavisen har lagt sin elsk på. Gjeterbua er i grunnen ganske så lik den gamle låven som i sin tid sto der, dog nå med noen flere vinduer...Noen sier bygget er fint, noen sier at det er stygt, noen sier at det burde ha torvtak mens andre igjen bryr seg katta. For meningene her er mange. Hva jeg mener? Det hefter egentlig ingen trille, i allefall nå det kommer til vannkvaliteten.

Det var da den lysluggede gutten stoppet opp og myste mot gjeterbua at det banale i saken en gang for alle gikk opp for meg, samt det faktum at også små barn har fått med seg alle meningene i saken om gjeterbua.

" Pappa, hvorfor vil Kristiansund at bygget skal rives? Det er jo bare så teit!."
Og svaret som gutten fikk, i all sin enkelhet, forklarer hvorfor denne saken har gått av alle støvleskaft.
" Fordi noen på et kontor inne i byen ble sure da de oppdaget at noen hadde glemt å spørre dem om å utale seg.... "

Og slik ble det til at Kristiansund bestemt seg for at sånn ble det med den saken, for slikt noe kan en kommune ikke tillate seg å feie under teppet. Men i de sakene hvor noen ikke glemte å spørre dem om å uttale seg, ja der har de feiet vannforskriften under teppet når det har passet seg slik... Men ikke i saken om gjerbua!

Min politiske karriere i Kristiansund er som sagt over. Det har vært en lærerrik erfaring, og nu forstår jeg, slik som Kåre Willoch en gang sa det, alt så mye meget bedre: Bolgnesset, kulturhuset, robek, habilitet, ostehøvler, havnerådet, KBBL, rådmenn, havnefogder, innfartsveier, sykehjemsplasser, fellesykehuset, kommuneøkonomi, Morbærtreet og Kranaskjæret ...

En fugl i hånden er ikke alltid å trakte etter når man egentlig helst vil ha alle de ti som sitter på taket. 

Btw, Havnerådet; Kristiansund og Nordmøre havn er et interkommunalt selskap som eies av flere kommuner, og et av formålene er å forvalte havnens eiendommer og innretninger på en økonomisk og miljømessig god måte... Kristiansund eier 38%, og Tingvoll eier 4 %. Kanskje vi skal kaste ballen over til Tingvoll kommunes representant i havnerådet, Arne Magnus Aasen, for å ta en vurdering på om Tingvoll kommune skal kreve funkisbygget på Kranaskjæret revet, for vi er jo enige om mye i saken om Kranaskjæret, men at styret formelt ga bort Kranaskjæret under "eventuelt" er ikke noe en eierkommune kan tillate seg å «feie under teppet». Det finnes sikkert en eller annen forskrift her også...

Råmannen i Kristiansund skriver i sitt tilsvar til advokat Rolfsen vedrørende farsen  (farsen er undertegnedes ord) som mulig kan utspinne seg på Bolgnesset, at "de som ønsker det annerledes kan gjerne ty til media for å skade kommunens omdømme. Du er selvfølgelig kjent med at det er din rett, men neppe veldig konstruktivt for samfunnsutviklingen". 
Undertegnede låner litt av ordene til rådmannen, for jeg mener at det neppe er veldig konstruktivt for samfunnsutviklingen å kjøre på slik Kristiansund kommune gjør vedrørende saken om gjeterbua i Tingvoll kommune, dog de selvfølgelig er kjent med sin rett. For slik framferd skader nok kommunens omdømme mer enn skribleriene til både Rolfsen, Rådmannen og undertegnede. Bare spør den lysluggede gutten jeg møtte på inne i dalen for litt siden...


Mvh
Ida Drøpping Myren
Alltid med et skjevt blikk, dog nå fra utsiden.

Moder Jord gir, og Moder Jord tar....

Moder Jord gir, og Moder Jord tar.

- Jens Aleksander!  Sigrid la handa over panna mens hun myste mot den skarpe vårsolen.

- Ja! en skøyeraktig lyslugg stakk hodet opp bak den gamle robåten som sto bak skolestua.

- Hvor har du gjort av topplua di! Sigrid gjorde seg tilgjort irritert i stemmen, mens Jens kjapt dukket ned bak den værbitte geitbåten før han spratt opp igjen. Og da med topplua godt trukket ned over de viltre lyse krøllene.

- Den datt av Mor!  Sigrid lo stille, for lille Jensemann benyttet enhver anledning til å frigjøre seg fra alt av yttertøy når sjansen bydde seg.

- Æ vart så varm schjø, Mor! Og Sigrid trodde på han, for alt som baby gråt han illsint mens røde roser sprengte seg fram i kinnene hans hver gang Gamlebesta, i beste mening, hadde tullet han inn  i alskens tepper og lintøy. Jens løp mot henne, og de røde kinnene hans skinte mot henne som gylne epler. Det knyttet seg i mellomgulvet hennes, for lille Jens ble bare mer og mer lik farsfolket sitt.  De viltre krøllene, det blå blikket og de lange beina. Sigrid smilte mot han mens hun forsøkte å ikke tenke på Oskar. For Jens var som snytt ut av nesen på Oskar Fritzøe, og for hver dag som gikk ble treåringen bare mer og mer lik sin far, både i sinn og skinn. Og det både gledet og bedrøvet Sigrid. For selv om Karl var en mann av ord, og som hadde gjort som han hadde lovet, å elske og ære både henne og Jens, så kjente Sigrid stadig på en lengsel etter det hun hadde fått oppleve sammen med Oskar.

Lysluggen kastet seg rundt beina hennes mens han ivrig kikket opp på henne.

- Løft mæ opp, løft mæ opp! Sigrid løftet han og plasserte han på hofta mens hun gikk ned mot forsamlingen av gripværinger som hun så sto nede ved stornaustet.

- Sjå der kjæm guten med det adelige mellomnavnet Aleksander! Olga stakk hodet fram mens hun smilte skadefro mot Sigrid. – Hainn Jens e nå ikkje mykkji lik folket sitt! Olga hadde kommet i gang med praten sin, og hadde det ikke vært for at værbestyrer Iversen klokelig hadde avbrutt henne, så hadde hun plumpet ut med mer oppgulp.

- Kom hit, Sigrid. Æ ha valgt å informer om at folk inne i byen er råka av sjukdom. Iversen pressa sammen brynene slik at fura midt i mellom dem kom til syne. Sigrid forsto at da var det alvor på ferde.

Hun festet grepet rundt Jensemann mens hun hørte forsamlingen samstemt mumle bekymret.

- Ka sjukdom e det som ha ramma folket inne i byen? E det som koleraen som ramma Christiania ved  århundreskiftet? Sigrid kikket bort på værbestyreren.

- Nei, kolera e det ikkje, for det ha blitt sagt at denne sjuka råka pusten og gir feberkrampa. Konsulen sa at sjuka kom fra en sjømann som vart sjuk om bord i ei av seilskutan som kom sørafra, og at han tok med seg sjuka i land.

Ei uro bredte seg rundt i forsamlingen, for var det noe folket på Grip visste, så var det at pest og sykdom alltid kom hand i hand sammen med mannen med ljåen, og hvor de samstemt og uten nåde fant veien mellom de tettbygde husene på det vindfulle fiskeværet, langt, langt ute i havgapet.

- Sætt mæ ned! Jens ålte seg ut av armene på Sigrid. 
– Æ vil te Gamlebesta! Sigrid satte han forsiktig ned, og i det han traff bakken tok han beina fatt og løp med de små føttene sine inn smuget før han hoppet inn døra på den lille rødmalte stua. – Gamlebesta! Gamlebesta, nå kjæm æ!

Kæm e det hainn slækta på med sa lange beinan sine? Olga stotret mens hun forsøkte å ta henne igjen. Sigrid ristet oppgitt på hodet mens hun rødmet av sinne.

- E der nåkka du vil fram til Olga? Sigrid stoppet opp.

- Nææ,  Olga dro på det, - Det e bærre at hainn Jens Aleksander liksom ikkje skjer ut fær å værra tå Gripafolk!  Sigrid hørte at Olga la trykk på Aleksander. – Det e nåkka staselig over hainn, nesten litt forfina. Olga fortsatte, - Ikkje det at du ikkje er forfina, for meir rakrygga kvinnfolk ska man leit lenge ette her ute på været!  Sigrid ble usikker på om Olga førsøkte å være hyggelig, men skjønte fort at det forsøkte hun ikke. – Hilste du noen gang på Oskar Aleksander Fritzøe da du tjenestegjorde for Familien Fritzøe inne i byen? Olga hadde fått igjen pusten, og det var som om hun boblet over med iver, - Du vet, Fritzøes sønn, hainn langlemmede med lyse krøller, hainn som for noen år siden giftet seg den vakre spanske kvinnen, Isabella ett eller annet!  Olga smilte innyndende mens Sigrid prøvde å gå,
 - Hainn måtte visst gifte seg med ho! Olga var sensasjonslysten,- Og ikkje fordi hun var barntung, men fordi foreldrene valgte å slå forretningene sine sammen.  Sigrid  flakket med blikket mens hun med ustø bevegelser begynte å gå,
- Ho Isabella feile visst ett eller annet slik at de ikke klarer å bli med barn! Olga kom opp på siden av henne.

- Kor har du alt dette slarvet i fra?  Sigrid kjente at hun ble kvalm av uro.

- Nåå, æ har nå mine kilda. Og de samme kildene synger om hvor staselig denne Oskar Aleksander er. Men det vet du vel alt om. Nok en gang hørte Sigrid at Olga la trykk på Aleksander.

Sigrid kikket forsiktig bort på Olga.  Rett bak det ferme kvinnemennesket kunne Sigrid se at skyene over hustakene hadde mørknet til.

Sigrid tok i dørklinka mens hun svelget tungt. – Æ får gå inn å se om hainn Jensemann fant ho Gamlebesta.

- Hainn Jens Aleksander fant nok ho Gamlebesta skal du sjå! Olga smattet mens hun smilte fornøyd og gikk videre opp gata.

Som forventet fant Sigrid Jens sittende i fanget på ho Besta. Han så fornøyd ut der han lente seg inn til den gamle kroppen, og Sigrid så at Besta snuste i de viltre lokkene hans.
- Det lukta sol og salt sjø av deg, gutt. Besta smilte i det øynene hennes møtte Sigrids. Men så fikk de en alvorsam mine, 
- Ka det e Sigrid, du ser så tankefull ut.

Sigrid visste ikke hva som uroet henne mest, tanken på pesten som lurte inne i byen, eller det som Olga hadde prøvd å gi inntrykk av at hun visste. Sigrid kikket bort på sønnen og Bestemora. Kroppen kjentes tung ut mens hun satte seg ned på kjøkkenkrakken, for tankene på sykdom og minnene om Oskar var som tunge bører.

- Hainn Iversen beretta om at folk er sjuke inne i byen, og at det brer om seg som ild i tørt gress! Sigrid rensket halsen før hun fortsatte, 
- Sjuka slår sæ visst på åndedrettet, og kroppen brenn .

- Gud forby, ikke no igjen! Besta la hendene over  ørene til Jensemann som om hun ville beskytte han. – Nei og nei, ikkje no igjen.

Med ett skar et lyn uten or kjøkkenvinduet etterfulgt av et høyt drønn som fikk tallerkenene i fathylla til å klirre av angst.

- Au! Du held altfor hardt, Gammelbesta! Jensemann verd seg ned fra fanget hennes mens underleppa hans begynte å dirre.

Besta akte seg fram på gyngestolen i et forsøk på kikke ut vinduet. 
– Når toreværet hamrer slik over Gripværet, da går vi sorgtunge daga i møte!  Det gikk kaldt nedover ryggraden til Sigrid, for Besta hadde det med å forutsi det som kom til å skje.

- Gammelbesta e dum! Jens klatret opp i fanget på mora mens han snufset trassig.
 – Så, så. Besta mente ikkie at du skulle få vondt! Sigrid strøk han trøstende  over kinnet.

Besta kikket bekymret ut igjennom vinduet for så at et nytt lyn skar over været. 
– Sorgtunge dager! mumlet hun tankefullt mens nevene hennes skalv mot kjøkkenbenken under vinduet.

For det handler om å leve...For det handler om å elske...For det handler om å synge.... For det...

Jeg skulle bare innom en tur for å sjekke om alt var i orden. Bossdunken var satt fram som om den nettopp hadde blitt tømt, og bilen sto foran huset som om mamma nettopp hadde parkert den der etter en tur på butikken.

Jeg kjørte ned bakken og parkerte min egen bil foran barndomshjemmet mitt. I det jeg gikk ut av bilen la jeg nok en gang merke til den overdøvende stillheten som alltid rår der. I det fjerne kunne jeg høre fjorden dundre innover, slik den alltid har gjort.

Jeg hutret mens jeg fant fram nøkkelen for å låse meg inn. I det jeg åpnet opp ytterdøra kunne jeg kjenne den kjente lukten av barndom. Den søte duften av mamma iblandet den sterke lukten av tobakk, Petterøes 3. For pappa hadde begynt å røyke innomhus da vi barna flyttet ut, og eimen av sigarettrøyk hadde i årenes løp festet seg i vegger og tak.

Dagen jeg akkurat hadde lagt bak meg hadde vært uvirkelig. Jeg hadde på ingen måte klart å ta innover meg det som utspant seg i den store verden utenfor, og nå her hjemme i lille Norge. Det var som om jeg sto på sidelinjen og så inn i en glassboble. Og inne i glassboblen krydde det av millioner bittesmå maur som desperate prøvde å sikre sin tue og dronning fra noe som truet dem alle utenfra. De hadde alle hver sin oppgave som de etter beste evene prøvde å utføre, men jeg så at panikk og uro preget arbeidet som ble utført.

Jeg gikk inn. Inne i gangen hørte jeg alle husets veggur slå i utakt, som for å si i fra at tiden, den går. Jeg gløttet inn på kjøkkenet. Der hadde tiden stått stille. Blomsterbukketten jeg hadde gitt mamma helgen før hun dro sto fortsatt på kjøkkenbordet. Den hadde tørket inn, og tørre blader hadde falt ned på bordplaten. Hun hadde ikke fått seg til å kaste dem, selv om hun visste at hun skulle dra bort.

Huset var småkaldt. Jeg gikk inn i stua. Og der så jeg kaffekoppen til pappa stå på stuebordet. Den hadde fortsatt litt kaffe i. Og ved siden av koppen sto askebegeret med et par sigarettstumper i. Men det som fanget blikket mitt var den halvrøykte rullingsen som så ut som om den nettopp hadde blitt stumpet. Som om Pappa akkurat hadde gått ut av rommet.

Det var da alvoret slo innover meg. Mamma og Pappa var så altfor langt borte, og det mens glassboblen min, den jeg trodde at  jeg sto utenfor og bare så inn i, ja at den holdt på å gå inn i krisemodus. Og jeg hadde ikke kontroll over flokken min. Det var i det øyeblikket at jeg forsto at jeg ikke sto utenfor, men at jeg befant meg midt inne i kaoset. At verden slik jeg kjente den aldri ville bli  den samme. Og at vi nå alle er med på å bevege oss fra tiden før pandemien, til tiden under pandemien, og forhåpentligvis til tiden etter pandemien.

Savnet og frykten slo innover meg som et kaldt gufs i fra fjorden. På vei ut av stua gikk jeg forbi rullatoren og noen sammenlagte klær. Ting de hadde valgt bort og ikke hadde tatt med seg til Spania.

Spania virket med ett så fjernet. På vei ut til gangen ringte jeg mamma. Jeg sa at de måtte komme hjem. Jeg låste igjen døra til barndomshjemmet mitt mens jeg fåfengt kjempet mot gråten. Jeg befant der hvor alt en gang hadde vært trygt og kjært. Nå var huset tomt og forlatt mens verden utenfor kjentes alt annet enn trygg ut.

Det er som om moder jord vil gi oss en påminnelse om hva som viktig er... For når noe truer vår eksistens ser vi med ett hva som er viktig. Alt blir lissom så klart: Hva man egentlig ønsker, hva som betyr noe og hva man ønsker å få utrette den lille tiden vi har fått tildelt inne i vår sterke, men også så skjøre glassboble.

For min del handler det om å leve, det handler om å gi,
det handler om å elske, det handler om å se...
Det handler om å synge så høyt som jeg vil...
Det handler om å gynge til jeg får til det jeg vil...

Mamma og Pappa har fått booket om sine billetter førstkommende onsdag. Om fire dager. Det kjennes ut som om det er en hel evighet til onsdag,,,

For hvordan ser verden ut om fire dager?

Vess rett er rett og feil er feil, er det siste ordet sagt

Og så bli trist for tristhets skyld, kan bli en gråtkvalt kamp om makt
Men ka hjælpe det med tåra då når auan berre ser'
At rett er rett og feil er feil, då kan æ ikkje sei nå' meir

Førr æ snakke om å leve, æ snakke om å gje
Æ snakke om å elske, æ snakke om å se
Æ snakke om å sønge så høgt som æ vil
Æ snakke om å gjønge te æ får te det æ vil

Vess svart e svart og kvitt e kvitt, då e du blind førr alt
Då ser du ikkje lys nå' meir, i varmen bli det kaldt
Du bli ein sjakkmønstrat konstruksjon med pepitarutat sjæl
Vess kvitt før dæ e berre kvitt, har du slådd live' ditt i hjæl

Førr det handle om å leve, det handle om å gje
Det handle om å elske, det handle om å se
Det handle om å sønge så høgt som du vil
Det handle om å gjønge te du får te det du vil

Vess Gud e Gud, og du e Gud e du enno nøydd å be
Så ber du mæ med tomme ord, du spør, men æ kan se
At du stille opp i ein sjakk-armé, men du strides innenfra
Mot svart og kvitt, og rett og feil, før det trur du at man ska
Men det e nå' ainna å leve, det e nå' ainna å gje
Det e nå' ainna å elske, det e nå' ainna å se
Det e nå' ainna å sønge så høgt som man vil
Det e nå' ainna å gjønge te man får te de man vil

By og land, hand i hand…. Eller by og land, i brann på grunn av vann?

Disse skribleriene er ført i penn av undertegnede i et forsøk på å slukke glør som ulmer, og som ingen av partene er tjent med om de skulle blusse opp.

Et juridisk skjønn innbefatter å vurdere noe, og som rommer hensyn og rammer, samt at et skjønn sier noe om hvordan skjønnet skal utøves.

Jeg har hele livet trodd at Straumsnes, ytre del av Tingvoll kommune, hadde vært så gavmilde at de hadde gitt bort vannressursene i Storvatnet til Kristiansund kommune, og da i en lukrativ avtale for mottageren. En avtale som har vært urettferdig for grunneiere og lokalbefolkningen. Men det foreligger ingen avtale, ikke annet enn Storvatnskjønnet. Et skjønn utarbeidet i det herrens år 1975 tuftet på lov om vassdragene fra 1940, en lov som for undertegnede ser ut for å ha blitt opphevet i 2000, for så å kanskje nå komme innunder Forskrift om vannforsyning og drikkevann, datert 01.01.2017. Nå er jeg på ingen måte kjent i det juridiske landskapet og sikkert på gyngende grunn, men hensikten min her som lekmann er å gjøre et poenget ut av at vi nå skriver år 2020, og at tiden kanskje er inne for å utarbeide et skjønn ut ifra nye hensyn, samt for å ivareta alle impliserte parter.

En rutinert og dyktig lokalpolitiker uttalte i sin tid at Tingvoll kommunes ytrefilet er Straumsnes. Og hvor plasseringen av indrefileten ble stående usagt, dog det liksom ble gitt litt inntrykk av å skulle være innlysende hvor den var plassert. Undertegnede mener tiden er inne for å korrigere denne noe usagte plasseringen av indrefileten, da det nå er på sin plass at denne nå får den behandling og oppmerksomhet som den fortjener.  Bog, bryst, entrecôte og Tingvollost kan vi derimot mest sannsynlig alle enes om hvor ligger plassert, sånn ca.

Indrefileten ble meg vist alt som barn. Og det ligger litt i navnet, at den ligger innimellom alt; mellom låret, skinka, mørbrad, slagsiden, forbi et stort vann, opp en lang grusvei, forbi en gammel seter, gjennom ei myr, så rundt en sving, og da jeg var ung langs med en lang, smal sti ved et vann. Og hvor man i enden av vannet kunne skimte dalen åpenbare seg i all sin prakt.

Det var dit alle skulle avlegge en visitas når de langveisfra kom, om det de så kom flybårne fra over Atlanteren eller med automobil fra Tigerstaden eller Baillsund.

Stien var velbrukt etter å ha blitt benyttet av folk og fe i århundrer. Den snodde seg langsomt ved siden av vannet, og hvor seige røtter og sila sand fascinerte et barnesinn. Et punkt på stien, midt ved vannet, rett ved der nå Ingrids plass og Bjørnebo er, innbød turen til skrekkblandet fryd. For der buktet stien seg helt ut på kanten, opp et lite stup, og hvor det i et lite barnesinn sto mellom å falle rett ned i den store, lille innsjøen for så å dø, eller å klamre seg til livet og den smale sti. Nærmere følelsen av hvordan det er å være deltager på 71 grader nord kommer jeg neppe aldri igjen, iallfall når jeg etter to forsøk i sin tid måtte gi opp Innerdalstårnet.

Apropos Innerdalen; denne noe usagte indrefileten i ytre del av Tingvoll kommune er på linje med Norges vakreste dal, Innerdalen, bare i litt mindre målestokk, og den lyder  navnet Herredsdalen.

Tilgang på vann har alltid vært en utfordring i Kristiansund. Brann- og veiinspektør Peder Rosentræder planla og oppførte en dam like ovenfor Roligheten. For dere mindre lokalkjente så tenker jeg at stedsnavnet Vanndammene får det til å ringe en bjelle. Men Rosentræder fikk ikke helt orden på vannforsyningene, så det var Brinchamann som litt senere fikk nogen lunde dreis på byens vannforsyninger med tre store dammer: Det er nå kjent som det populære turområde Kringsjå. Men jeg har tatt meg i å tenke på mine turer rundt i området at tilgangen på vann, ja at det må være Kristiansund kommunes akilleshæl.

Nå i 2020 er stien på vei inn til Herredsdalen erstattet med traktorvei helt inn til seterstølen inne i dalen, og hvor grunneierne og gårdeierne har sine seterhus og låver. De har i århundrer gjennom slekters gang, tatt vel vare på arven, naturen og kulturlandskapet. Straumsnesingene er et nøysomt folkeslag hvor kortreiste ressurser som dyrehold, skog, mark og sjø alltid har blitt forvaltet klokt, som tatt ut at Knut Hamsuns ”Markens grøde”.

Straumsnesingene er også lavmælte, lune, humoristiske og rause.  Selv om jeg nå er stolt innbygger av Kristiansund kommune, hadde jeg det privilegium å få vokse opp på et småbruk i Tingvoll kommunes ytrefilet.  Om sommeren ble dyrene kjørt til beite, og hvor de hadde lykkelige måneder oppe på fjellet og nede i dalen. Og tradisjonen tro var det sauesanking om høsten hvor vi møtte opp mannsterke på Vatn for så sanke dyrene inn. Jeg prøvde selv en gang som ungjente alene å føre en flokk med sauer fra Herredsdalen ned det lange stykket til Midtstua på Vatn.  Men etter et heller ublidt møte med noen byfolk som koste seg på tur på landet, sto jeg igjen med usle tre sauer. De 12 andre løp til skogs som forrykte høns etter møtet med byfolket.  Men jeg forbannet meg på at jeg skulle få de tre resterende sauene ned, og dermed løp jeg for første og siste gang i mitt liv slik som jeg aldri hadde løpt før. 

Jeg fikk sauene trygt ned til Midtstua, og mens husfrua Marie forkynte på trappa at kjøttsuppa var ferdig kastet jeg opp bak en busk, knallrød og sprengt av ren utmattelse. Er nok en av grunnene til at jeg senere gjorde byfrue av meg…

Så tilbake til januar 1975. Tilgangen på vann var prekær i Kristiansund, og trauste og stillferdige straumsnesinger finner brev i postkassene sine poststemplet Tigerstaden. Et brev forfattet i en tid med skrivemaskin,  kulehode og rettetast. Brevet inneholdt ord som Høyesterettsdommer, Nordmøre herredsrett, ekspropriasjon, saksøkte, innstevning, berørte eiendommer, betydelige ulemper for jordbruket, sperres for trafikk, forbudt med motorisert båtbruk, forbud mot div dyrehold, forbud mot nybygg, forbud mot bading, forbud mot ditt og forbud mot datt….

Under hele min barndom har jeg vært vitne til begrensingene på områdene rundt drikkevannet, og dette er et stort område. Jeg har gjort meg litt kriminell med å stikke tåa ut i Herredalsvatnet, med å ha spist matpakka min nede i stranda ved vannet, og nå drømmer jeg om en natt i hengehøye mens jeg bivåner at sola går ned i vest, selv om skjønnet har forbud mot å slå leir… Jeg har vært vitne til at grunneierne etter beste evne har tatt hensyn i bruken av området, og jeg har registret hvor flinke de har vært, på tross av tungrodde begrensninger.

Herredsdalen er også et populært turmål. Når mattilsynet er opptatt av forurensning kan man ikke unngå å reflektere over alle som benytter seg av området til både mosjon, tur og rekreasjon. Grunneierne har aldri gitt uttrykk for å sette seg i mot dette, heller motsatt, men det er en kjensgjerning at ”turistene” benytter seg av private bord, benker,  grill, utedo og med dertil søppel. Grunneierne oppleves som rause, og hvor de utbedrer bomveien som turister fra hele landet finner fram til. En av de flotteste turene er faktisk blitt sagt å være opp til Skarven, og ned til Herredsdalen. Men i all denne rausheten er det fullt forståelig at grunneierne kjenner på en urettferdig behandling.

Det er slutt på at det dumper brev ned i postkassene, men i desember 2019 fikk to av grunneierne elektronisk post fra Kristiansund kommune. I utgangspunktet skulle skrivet undras offentligheten, men etter at lokalavisen skrev om saken er brevet nå tilgjengelig for allmuen. Grunneierne det her er snakk om eide et fjøs som brant ned etter at en skoleklasse lånte det i forbindelse med en skitur med overnatting. Det gamle fjøset hadde en utedo hvor etterlatenskapen gikk i grunnen. Fjøset var også stort, over to etasjer der hvor første etasje var i laft med låvebro, så når Kristiansund kommune omtaler det tidligere bygget som en enkel høyløe , faller det på sin egen urimelighet. Grunneierne, som driver med sau, har i alle de år tatt området i bruk, og hvor de bokstavelig talt har gjetet sine dyr, slik som seg hør og bør, og mer enn hva som vanlig ellers er.  Ofte kan man møte dem på sin ferd der de går over fjellet, ned skaret og til dalen for å påse at dyrene har det bra.  De passer også på vilt som har forvillet seg ut på tynn is slik at de ikke går igjennom og forurenser byens drikkevann. Og de kom ilende da undertegnede dro med seg byfolk på tur, og hvor vi fant en skadet sau og som turfølgets ortoped konstaterte at viss liv ikke sto til å redde grunnet et alvorlig nakketraume.

At grunneierne søkte om, og bygget en gjeterbu på tomta til det nedbrente fjøset, er for undertegne mer logisk, enn ulogisk. At det omtales som en gjeterbu er også logisk. At gjeterbua holder standard år 2020 kan ikke anses som annet enn et miljømessig klokt valg med tanke på nettopp det å ikke generere til forurensing. Og forståelig nok bygges dette på en slik måte at bygget kan benyttes til sitt bruk, og da av gjetere anno 2020 med dertil behov komfort. Og selvfølgelig da ikke som et trekkfullt gammelt fjøs som kan minne om stallen i Betlehem år 0.

Som et apropos er det et faktum at herredsdalsvatnet er drikkevannet for grunneierne når de er inne i dalen, og hvor det da også er av stor interesse for grunneierne at vannet her ikke forurenses.

Brevet fra Kristiansund kommune kom grunneierne elektronisk i hende i desember 2019. Selv om Kristiansund er i sin fulle rett på et juridisk grunnlag å utøve skjønnet slik de gjør her, velger jeg å reagere på ordlyden i brevet på lik linje som grunneierne og lokalbefolkningen. Det reageres på påstanden om at dette er et helårs bolighus, funkisstil,  samt setninger som at ordet gjeterbu har kommet til i søknadsprosessen og det kan etter denne sides syn virke som om det er fabrikkert for å legitimere opphold for mennesker i større grad enn det sommerfjøs eller høyløe vil gjøre. Videre reageres det kraftig på påstand om at ”grunneier har bevisst omgått reglene”. Dette er svært uheldige, påståelige og nedsettende formuleringer om en part som er et offer for en saksbehandlingsfeil gjort av Tingvoll kommune og fylket. Hva man her måtte tro og mene om grunneiers tolkninger og vurderinger blir ren synsing. Videre står det skrevet at bygget vurderes å bli krevd revet,  samt at dersom kravene ikke imøtekommes vil det bli foretatt rettslige skritt i saken. Når saken nå har blitt offentlig tilgjengelig på kommunes postliste, samt i media og hvor folk da har blitt gjort kjent med brevets innhold og ordlyd, så er det nettopp denne uheldige retorikken som har satt sinnet i kok hos lokalbefolkningen, og som er som en bekreftelse på det de i årtider har opplevd som svært urettferdig, og som til tider oppleves som et overformynderi.

Undertegnede ønsker å påpeke at i 2017 fikk en annen grunneier lov til å utvide og oppgradere sin hytte inne i dalen. Her glemte ikke Tingvoll kommune å oversende papirene til Kristiansund kommune for en uttalelse. Tiltaket her ble godtatt av Kristiansund kommune.

Det samme gjelder for ”nye/gamle” hytter plassert 5-10 m fra selve drikkevannskilden, Storvatnet. Sistnevnte eksempel er et paradoks opp mot gjeterbua som er lokalisert 80, 35 m fra Herredalsvannet, og som her ikke er selve drikkevannskilden.

Det virker på undertegne som at skjønnet til tider utøves konsekvent ukonsekvent, og at retorikken og ordlyden fra Kristiansund kommune ift gjeterbua er en ”maktdemonstrasjon” for å statuere eksempel. Og her vil da eksemplene på de konsekvente ukonsekvente utøvelsene av skjønnet fyre oppunder følelsen av urettferdig behandling,

Gjeterbua har samme areal som det nedbrente fjøset, det er bygget i samme stil som fjøset som ligger bak, og betegnelsen funkis er irrelevant for vannkvaliteten til drikkevannet, og utforming av bygget er mer av interesse, funkis eller ei, for Tingvoll kommune, enn hva det er for Kristiansund kommune. Fokuset her bør være på en grunneier som tar vare på eiendommen sin, bygger en gjeterbu for framtiden, tar hensyn til miljøet samt bidrar til at Herredsdalen lever videre inn i 2020. Videre må man ha i bakhodet at Herredsdalsvannet er stort, og elva som renner ned fra vannet fordeler seg i mange små bekker slik at avsig vil fordele seg lenge før det kommer ned til selve drikkevannet. Fokuset må også være på at Storvatnskjønnet i utgangspunktet har et grunnlag i en annen tid, og at vi forhåpentligvis forvalter våre ressurser på en bedre måte nå i 2020,  med dertil kunnskap, miljøvennlig teknologi og rensemuligheter. Det å utarbeide et nytt skjønn for nåtiden, og for framtid, er så absolutt på sin plass.

Kristiansund kommune kan kanskje nå argumentere med at nåværende grunneieres forfedre i sin tid solgte rettighetene mot en engangsutbetaling, og at de den gangen burde ha hyret inn en advokat for å sikre en god avtale for framtiden.

I etterpåklokskapens ånd er dette sikkert et berettiget argument, men for Hamsuns skikkelser  i ”Markens grøde” i møte med det juridiske landskapet vil jeg tro at opplevelsen av å stå sjakk matt allerede ga seg til kjenne i det de tok ordet ekspropriasjon innover seg. Det er også nærliggende å tro at forfedrene konkluderte med at utgiftene til advokathjelp ville gjøre et kraftig innhugg i engangskompenasjonen…Ikke vet jeg, for nå synser jeg. Men eventuelle påstander om at de solgte seg for en engangssum tenker jeg at vi lar være å komme med. For i realitet var de sjakk matt.

Hvor vil jeg med skribleriene mine? Jeg brenner for et vitalt Nordmøre, og hvor Kristiansund kommune er et naturlig regionssenter.  Jeg brenner også for dyrehold, kulturlandskap, heimbygda mi, samt at jeg innser at vi sakker akterut om vi ikke samarbeider. Kommuneadvokatens brev bidrar til at lokalbefolkningens motstand til sammenslåing med Kristiansund forsterker seg, samt at de på nytt føler seg urettferdig behandlet etter en inngripende eksproprieringssak fra 1974.

Ingen av partene er tjent med dette, og jeg har et håp om at Kristiansund kommune trykker på pauseknappen, roer ordlyden og truslene, for så å kanskje vurdere et nytt skjønn til å gjelde forholdene i år 2020. Viser til dette mulighetsrommet og hvor for eksempel Trondheim kommune har utarbeidet et nytt skjønn ift drikkevannskilden Jonsvannet og dets grunneiere.

Jeg kaster ballen herved over til de politiske partiene slik at de kommer på banen for å benytte seg av muligheten til å oppmuntre til å utarbeide et nytt skjønn, anno år 2020.

I levekårsundersøkelsen som nettopp ble gjort kunne vi i Kristiansund kommune skryte av å skåre høyt på nettopp vannkvalitet. I rest my case.

Avslutningsvis vil jeg si at alle skal innordne seg etter lover og regler, men at det her har blitt gjort en feil som går utover en uskyldig part. Skjønnet gir rom for fortolkninger og vurderinger, noe som vi helt klart ser gjelder i denne saken, samt for andre saker som kommer innunder Storvatnskjønnet.

Vi i Kristiansund kommune er på en måte her gjester i Tingvoll kommune, og vi bør da være ydmyke med tanke på den ressursen våre naboer så raust deler med oss.

Om jeg er inhabil i saken? Nei, ikke annet enn at jeg ønsker meg vann i springen fra Straumsnes, at jeg ikke ønsker at straumsnesingene skal bruke ord som urettferdighet opp mot sin nabo i Kristiansund, samt at jeg sist, men ikke minst ønsker by og land, hand i hand.

Som en straumsnesing så vittig sa det; Ja, ja…om det blir kommunesammenslåing går jeg for Aukra! Eller Monaco…..

Jeg? Jeg håper på Kristiansund, Averøy, Tingvoll og Gjemnes, jeg….

Mvh

Ida Drøpping Myren

Engasjert innbygger i Kristiansund, dog en gang straumsnesing, alltid straumsnesing.